For en drøy måned siden travet fireårige Holter Odin, avlet fram og født i Dolviks stall, hjem dette edle sølvtrofeet til matfar på Østre Grepperud i Brangerudgrenda rett nord for Fosser. Hit flyttet han for to år siden. I dag har han ti hester på stallen, hvorav fire i god trening som han selv sier, mens gullgutten står oppstallet på Sørlandet.

– Rett skal være rett. Det er to eiere av oss, men kongepokalen står her nå, smiler 63-åringen. Han hadde 35 års fartstid i politiet før han pensjonerte seg. De siste 25 årene ved kriminalvakten.

– Gjennom årene der har jeg sett det meste av det som rører seg på samfunnets skyggeside, sier han. Dialekten tilsier at han ikke er født og oppvokst her i bygda. GPS-en peker derimot vestover, i retning byen mellom de sju fjell.

– Det stemmer. Oppveksten skjedde på Søreide mellom Bergen og Flesland med en travinteressert far. Jeg har arvet noen av de genene, røper han.

Skrev særoppgave om Eilif Schou

– Det var på tide at en firebeint igjen brakte en kongepokal til bygda. Det er 53 år siden sist, sier en av travsportens virkelige Grand Old Men i Aurskog-Høland, Jahn Schou. Selv har han to kongepokaler hjemme i stua på Komnes, mens Terje Borstads ene gjør at Dolviks trofé ble det sjette av sitt slag på drøyt 90 år innen det lokale travmiljøet. De to første skriver seg tilbake til 1934 og 1937 og ble hentet hjem av G.G. Borstad.

Det pussige er at Dolvik under skoletida på Søreide, nærmere bestemt i 1972, skrev en særoppgave om nettopp Komnes gård og Jahns far, legendariske Eilif Schou og hans ikke mindre legendariske flaggskip Steggbest. Denne hesten ble et nasjonalikon på kaldblodsfronten og den tente kaldblodsinteressen for fullt hos broderfolket.

– Jeg hadde en genuin interesse for trav og avlsarbeid allerede den gang, og hadde merket meg Eilif Schou. Derfor valgt jeg han. Nå 50 år senere er sønnen hans og jeg plutselig naboer. Det er bare tre og en halv kilometer bort til Jahn. Er det ikke pussig hvordan tilfeldighetene rår, sier hestekaren som fikk sin første travhest i 1974 og kjørte sitt første løp i 1977.

Krevende år

Virkelig sving på hestearbeidet ble det først etter at han og kona Anne overtok foreldregården hennes, Holter gård i Fet der de tidlig på 80-tallet bygde opp en EU-godkjent avlsgård, som en av seks i Norge den gang. Her ble flere hundre hopper inseminert av innleide kvalitetshingster parallelt med travsatsing. På det meste sto 20 hester på stallen.

Ingen ting varer evig, heter det, og livet svinger mellom glede og sorg. Kjell Dolvik kan underskrive på det. I 2002 ble kona alvorlig syk og avlsdriften måtte legges ned. 14 år senere døde hun av kreft. Han var kommet til et nytt veiskille i livet.

– Det var tøffe og krevende år. Hun kjempet og led lenge og tappert mot sykdommen, men måtte til slutt gi tapt, sier han stille.

Det som siden har skjedd, er at datter og svigersønn ønsket å overta gården. Å kutte båndene til gård, hest og sagmugg og flytte inn i leilighet var ikke aktuelt.

– Jeg begynte å se meg om etter et småbruk. Her fant jeg det og her trives jeg, sier han og skuer ut gjennom kjøkkenvinduet på Østre Brangerud og ut mot et landskap i ferd med å ikle sine vårgrønne farger. Våronna er unnagjort. Nå er det bare å vente på regn – og på neste opptreden for flaggskipet Holter Odin. Det skjer i Sundsvall i Sverige.

Fra «Dødens» til Kongens sølv

Fortsatt sitter seieren i kongepokalløpet godt på Dolviks netthinne.

– Han tok pokalen fra «Dødens», sier han smilende. For ikke travinnvidde betyr «dødens posisjon» at hesten må gå utvendig i banen og dermed får lengre distanse enn de som går helt innerst.

– Holter Odin tok den utvendige posisjonen fra start og ble der hele løpet. På oppløpet speedet han fra konkurrentene. En fin opplevelse, oppsummerer den sindige vestlendingen. Han så raskt etter fødselen at det lille føllet var en frisk og kvikk hest. Da hesten var to år, sa trener Øystein Tjomsland at han så det var en hest utenom det vanlige.

– Den er ekstremt god. Hvor god den blir, kan jeg ikke si, men så langt tegner det bra.