I september i fjor overtok hun ansvaret for et landslag som hadde blitt skutt i senk, ydmyket og sendt hjem i skam fra EM i England etter det innledende puljespillet. 20. juli starter VM-sluttspillet i Australia. Da skal 1969-modellen fra Momoen for første gang lede Norge fra sidelinjen i et mesterskap.
Treneren med innestemmen
«Redningskvinnen» var tittelen Aftenposten satte på Hege i et portrettintervju med henne i forrige måned. Selv mener hun det er å foregripe begivenhetenes gang.
– Det er først etter neste mesterskap en eventuelt kan begynne å snakke om det, svarer hun kjapt.
Tidenes fotballspiller fra Aurskog-Høland har tatt seg noen timer fri fra sin fra sin nye hverdag for et besøk på Bjørkelangen – og en prat med Indre Akershus Blad over en kaffekopp.
– Jeg håper vi kan fremstå som et lag med genuin tro på oss sjøl, og med smartness og strategi som et viktig fundament, sier hun mens store snøfiller daler ned utenfor vinduet og gjør at omgivelsene ute minner svært lite om at fotballsesongen er rett rundt hjørnet.
Som vanlig er det en lavmælt Hege Riise som snakker.
Akkurat som på fotballbanen.
Hege Riise er den eneste fotballtreneren undertegnede vet om som snakker med innestemme fra sidelinja. Hun er ikke uenig i den påstanden.
– Skriking og gestikulering har aldri appellert til meg. Det gjør meg ikke god. Jeg ser de som viktigere å gi tydelige beskjeder.
– En gang innimellom må det da være godt med en utblåsning, som på en kontroversiell dommeravgjørelse, et feilaktig idømt mål eller en takling langt over streken?
– Det er ikke meg. Ting som jeg ikke får gjort noe med, bruker jeg ikke noe energi på.
Knalltøft i VM
Energi bruker hun derimot mye av i oppkjøringen til det forestående VM. Resultatmessig har hun også gjort det bra i oppkjøringskampene, selv om det ble et par «blemmer» mot Brasil og Danmark.
Seier mot Nederland og uavgjort mot England og Frankrike, er derimot både imponerende og god ballast å ta med seg for å bygge Nye Norge, uten at hun legger all verden i resultatene.
– Det er det prestasjonsmessige og utviklingen av laget som blir mest vektlagt. Vi har spilt mot flere av de beste nasjonene. Vårt våpen mot disse er og blir smartness – og strategi. Samtidig må vi sørge for å ha tro på oss sjøl og det vi står for. Får vi dette til å fungere, er ingenting umulig.
– Du var med og spilte Norge til VM-gull for 28 år siden. Hva er dine ambisjoner med dagens lag?
– Det er vanskelig å sette seg noen resultatmål. Jeg ser en mulighet for puljeseier Da blir i så tilfelle Japan eller Spania motstander i åttendedelsfinalen, og i en eventuell kvartfinale blir det etter all sannsynlighet USA.
To landskamper, mot Spania og Sverige, i begynnelsen av april gjenstår før arbeidet med å snekre sammen VM-troppen starter. Og Hege røper at hun også har en annen lite lidenskap; Snekring.
Så langt har snekkerinteressen munnet ut i ny terrasse på hytta på Nesset.
– Jeg har lyst til å kunne utføre flere, små praktiske ting i heimen etter hvert. Det synes jeg er både givende og avkoblende.
– Hva med datter Hanna? Går hun i dine fotspor?
– Ikke helt. Det er musikk som fenger henne. Hun spiller både fiolin og piano, og går på kulturskolen i Lillestrøm. I det siste har hun også begynt å prøve seg litt på fotball, men hun får prioritere det hun selv føler passer best.
– Hvordan er det med kontakten til din barndoms grønne dal, Momoen?
– Dessverre er det heller dårlig. Mange av de jeg vokste opp sammen med har også flyttet ut. Men en gjeng av oss fra barne- og ungdomsårene hadde en samling der oppe for en stund siden. Og så arrangerte jeg 50-årslaget mitt på forsamlingshuset på Momoen, slik at gjestene innenfra skulle få oppleve en god gammeldags fest på lokalet.
– Apropos lokalet. Det er en debatt om framtida til det, og hvordan det skal utnyttes bedre.
– Ja, jeg ser det. Jeg forstår at det er behov for å få brukt huset mer, og håper det blir en løsning. Sammen med fotballbanen var det lokalet som var det store samlingspunktet for alle på Momoen i mine år der oppe. Jeg har massevis av gode minner derfra. Ikke bare fra fotballen, men også fra bygdefestene der flere generasjoner møttes. Tredje juledagsfesten var en klassiker alle måtte være med på. Det samme gjaldt også MIULs julebord. Og så hadde vi ei aktiv teatergruppe.
– Der også du var med?
– Ja, faktisk. Om enn i beskjedent omfang. Jeg husker jeg hadde en rolle som Ludolf i en oppsetning: eller Rudolf, karen som ikke kunne si L. Men gruppa var aktiv og et bidrag til å skape engasjement og liv på både lokalet og i lokalsamfunnet.
– Hva med den nære utfartsperlen for alle på Momoen, Damtjern? Lenge siden du var der?
– Nei faktisk ikke. Jeg måtte kjøre oppom der for ikke altfor lenge siden. De som bor på Momoen er heldige som både har Damtjern, Tunnsjøen og Langfoss som naturperler innen sitt nærmiljø.