Løsst på livet

Det gjelder å være klar når toget går.
Publisert
DEL
Det gjelder å være klar når toget går.

Jeg har toghjul gående gjennom minnet mitt.

I’ve got trainwheels rollin’ through the back of my memory.

Det låter kulere på engelsk.

Som vanlig.

Les også: Ikke mobb kameraten min

Linja er henta fra Bob Dylans utmerkede My Back Pages fra 1965.

Det skal handle om film i dagens blogg.

Jeg har vært hekta på film siden jeg så Mormor og de åtte ungene på kino i 1977.

Selv om min favorittforfatter Lars Saabye Christensen i Beatles avslørte fenomenet som juks, er det fortsatt ikke mye som kommer opp mot «den andektighet endast en gammal långfilm kan skänka människorna» (sitat Tage Danielsson).

Synes jeg.

Jeg var heldig å voksne opp på ei tid da filmteknologien eksploderte.

Det resulterte i en rekke blockbustere, filmer som folk gikk mann av huse for å se, tidlig på og på midten av 1980-tallet: Star Wars, Indiana Jones, E.T., Tilbake til fremtiden, The Neverending Story, Gremlins, Ghostbusters, Top Gun og Spies Like us. Lista virker endeløs.

I sentrum for begivenhetene: Steven Spielberg – filmregissøren som fikk sitt store gjennombrudd med Haisommer (Jaws) i 1975, og som sto bak så vel Indiana Jones og  E.T. som Purpurfargen.

Popkulturen – som først dukket opp på 1950-tallet, med rock’n roll og ungdomsopprør, tok tak i oss, vi i glasurgenerasjonen, som etter ei betenkningstid vel ti år lengre enn våre fedre og mødre bestemte oss for at det var en god idé å reprodusere oss sjøl. Mer om voksenlivet seinere.

Utover 1980-tallet tok komediene over: Politiskolen, Top Secret, Mannen med den nakne pistol, Hotshots og Fletch. Leslie Nielsen, Chevy Chase og Val Kilmer.

Siden kom 1990-tallet.

Jeg var 18 da dette diffuse tiåret satte inn.

Det startet med Danser med ulver i 1990.

Kevin Costners gjennombrudd – en film på over tre timer – noe sånt hadde vi aldri sett før.

Det var pause i samfunnssalen mens kinomaskinisten bytta rull, husker jeg.

Det var godt filmhåndverk og filmteknologien var ikke avgjørende for hvorvidt filmen var bra eller ei.

Siden kom nok en Spielberg-blockbuster: Schindlers liste, i 1993.

Den er fortsatt på pallen blant de filmene jeg har sett.

Gode skuespillere, en knallsterk historie og verdens beste regissør.

DJEVEL: Ralph Fiennes spilte en av tidenes mest usympatiske karakterer på lerretet i Schindlers liste.

DJEVEL: Ralph Fiennes spilte en av tidenes mest usympatiske karakterer på lerretet i Schindlers liste.

Ondskapens ansikt, personifisert av Ralph Fiennes.

Den grådige forretningsmannen som gikk over på de svakes side – Oskar Schindler – glimrende gestaltet av Liam Neeson.

I 1992 dukket det dessuten opp en film som på norsk ble kalt De hensynsløse på kinolerretene.

Reservoir Dogs het filmen på amerikansk, og den ble regissert av en type ved navn Quentin Tarantino.

Filmen rant over av blod, og var den mest brutale jeg hadde sett siden jeg så Rød sol med Charles Bronson seint ei fredagsnatt på SVT noen år før.

STIL: Reservoir Dogs.

STIL: Reservoir Dogs.

Det krydde av fantastiske skuespillere: Tim Roth, Michael Madsen, Harvey Keitel, Chris Penn, Steve Buscemi og Lawrence Tierney.

I tillegg til blodbudsjettet, som kunne rettferdiggjøres via det hardkokte miljøet som ble skildra, var det en røff humor og et fantastisk lydspor, som traff meg og mange i min generasjon til de grader i denne filmen.

Lydsporet besto av obskure pop- blues- rock- og countrylåter og filmen gikk fram og tilbake i tid, og låtene kom fra 1970-tallet, kringkastet via den fiktive radiostasjonen K-Billly's Super Sound of the 70s.

Les også: I Pelles kjeller

1990-tallet bød nemlig på svært lite nyskapende musikk som lød kult. Synes jeg.

Du kan argumentere med at grønsjen via orkestre som Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden hadde visse gode elementer ved seg, men denne sjangeren ble jo oppfunnet av Neil Young & Crazy Horse med Everybody Knows This is Nowhere i 1969, og Oasis og Blur spilte britpop, en formel miksa sammen første gang  av The Beatles og The Kinks 30 år tidligere.

LYDEN AV 1995: Oasis og Blur kjempet om Britpop-tronen på 1990-tallet.

LYDEN AV 1995: Oasis og Blur kjempet om Britpop-tronen på 1990-tallet.

Nei, 1990-tallet huskes først og fremst for en rekke gode filmer.

Utover i tiåret dukka det opp flere regissører i bevisstheten vår: Brødrene Cohen med den brutale Fargo, Oliver Stone med voldssatiren Natural Born Killers og A Perfect World, regissert av en gammel hardhausfavoritt fra hine, hårde dager: Clinter’n.

HURRAGUTTER: Etter hvert var det ikke så mye å rope hurra for for gutta i Trainspotting.

HURRAGUTTER: Etter hvert var det ikke så mye å rope hurra for for gutta i Trainspotting.

Og så kom Trainspotting.

Se på tog/togoppdagelse, som det vel heter på norsk.

Men vi var omsider kommet så langt at å gjøre om utenlandske filmtitler til norsk var en saga blott.

ACTION: Mark Renton og Spud fristet en actionfylt, men ikke veldig sunn tilværelse i Edinburgh i Trainspotting.

ACTION: Mark Renton og Spud fristet en actionfylt, men ikke veldig sunn tilværelse i Edinburgh i Trainspotting.

Filmen omhandler en gjeng unge voksne i Edinburgh på 1990-tallet, og kom ut i 1996.

Regissert av den gudebenådede Danny Boyle, var filmen basert på boka av samme navn, skrevet av Irvine Welsh i 1993.

Gjengen som skildres var ikke direkte sympatiske, men via karakteroppbyggingen ble det til at vi holdt med dem likevel.

Den godhjertede Spud, den kyniske Sick Boy, uskyldige Tommy, psykopaten Begbie og hovedpersonen, den talentfulle, men akk så likeglade Mark Renton, som også har fortellerstemmen.

Fantastiske skuespillere, som i dag er blant verdenseliten (Ewan McGregor og Robert Carlyle) sto på rollelista.

PSYKOPAT: Francis Begbie (gestaltet av Robert Carlyle) var en ikke uten videre sympatisk type vi stiftet bekjentskap med i Trainspotting.

PSYKOPAT: Francis Begbie (gestaltet av Robert Carlyle) var en ikke uten videre sympatisk type vi stiftet bekjentskap med i Trainspotting.

Gjengen virrer rundt i Edinburgh uten mål og mening, på jakt etter spenning og moro.

Og mest moro er det når de får tak i heroin. Da kan de bedøve seg og gi faen i de miserable livene de lever.

Jeg så filmen igjen sammen med en kamerat for første gang på sikkert 20 år for litt siden, og scenen der babyen som befinner seg i dette miljøet blir funnet død i vogga uten å ha fått mat eller drikke på flere døgn, var mye verre å se nå.

Sikkert fordi jeg nå er pappa sjøl.

Fram til det punktet i filmen hadde alt virket ubesværet og alt var malt i brede penselstrøk med hardkokt humor som ingrediens.

Så gikk alvoret opp.

Renton får seg en real støkk og sobrer opp.

Måten regissør Boyle skildrer Cold Turkey-ferden til McGregors karakter er helt fantastisk.

THE FILTHIEST TOILET IN SCOTLAND: Mark Renton måtte gjennom litt av hvert for å bli rusfri.

THE FILTHIEST TOILET IN SCOTLAND: Mark Renton måtte gjennom litt av hvert for å bli rusfri.

Alt ender med en heroin-deal i London, der Renton forråder kompisene sine, bortsett fra Spud, som får sin andel, og tar de 16.000 pundene og rømmer Storbritannia.

Alt er akkompagnert av låter fra 1990-tallet, ikke nødvendigvis mine favorittsjangre, men det funker veldig godt til å skildre bylivet i Skottland på akkurat denne tida.

For å veie opp technopopen, ruller og går Iggy Pops schläger fra 1977, Lust for Life gjennom hele filmen.

Løsst på livet – jeg trur det er her filmen treffer meg – en bruagutt – en bondetamp fra det fjellhøye nord.

Tidlig på 1990-tallet bodde jeg i Oslo, og etter at jeg flykta hjem med halen mellom beina noen år etter, vendte jeg hele tida tilbake.

Favorittstedet var gjerne det stedet min bestevenn Runar Skjerven Eggesvik til enhver tid dreiv i Tigerstaden.

På tida rundt Trainspottings komme dreiv’n Paragrafen i Møllergata.

Et sted med indiepop- og rock på anlegget, med en rekke egosentriske personer både blant personalet og stamgjestene/inventaret.

En del av disse folka var utrolig artige karakterer, men det gikk ikke like bra med alle etterpå.

Den musikken som var verdt å høre på 1990-tallet, den ble spilt på Paragrafen, inkludert noe av filmmusikken til Trainspotting.

Da årtusenskiftet satt inn var jeg 28, og veldig få i vennegjengen hadde engang tenkt tanken på å sette unger til verden ennå.

Da jeg ble pappa første gang i 2002, var jeg nesten 30.

Da han var på min alder hadde fatter tre unger alt.

Vi i glasurgenerasjonen satsa først og fremst på oss sjøl.

Ungdomstida tøyde vi så lenge det gikk.

Les også: Jeg - en radiot

Det må gjerne kalles egoistisk, men jeg har ofte tenkt på hvordan det skulle gått dersom jeg ble pappa da jeg var 20 – først og fremst for ungene.

Hva visste vel jeg om livet da?

Når jeg tenker tilbake, så var jeg først og fremst veldig umoden – ikke mer enn 16-17 mentalt antakelig.

De få i vennegjengen som fikk barn tidlig, gikk det jo fint med, både dem og unga, det er ikke det jeg mener, men for min egen del, trur jeg det var en stor fordel at jeg hadde rukket å få en viss pekepinn på hva livet dreide seg om i voksen alder før jeg starta med å reprodusere meg sjøl.

Jeg bruker i alle fall den forklaringa der overfor meg sjøl og andre, for å bli pappa er det beste som har hendt meg, og kanskje en liten del av meg angrer på at jeg drøyde’n.

Men tida er’e ingen som kan snu.

«And the times we all hoped would last/Like a train they moved by so fast/And though we stood together at the edge of the platform/We were not moved by them» - Billy Bragg

Trainspotting T2 kom i vinter.

Hovedrolleinnehaverne- og en del av birolleinnehaverne også, er fortsatt med.

Mark Renton ankommer Edinburgh for første gang på 20 år.

T2: I Trainspotting T2 har denne gjengen blitt eldre, men det er vel egentlig tvilsomt om de har blitt noe særlig klokere.

T2: I Trainspotting T2 har denne gjengen blitt eldre, men det er vel egentlig tvilsomt om de har blitt noe særlig klokere.

20 år etter at han stjal de 16.000 pundene fra kompisene sine.

Melankoli-faktoren er skyhøy: Det er stadig tilbakeblikk på episoder i den første filmen og tonnevis med nostalgi: George Bests tid i byens ene fotballklubb Hibernian og super 8-filmsnutt av Sick Boy og Mark på puben mens de er små og drikker brus med sugerør idet de voksne drikker og danser rundt dem.

Og vi får enda bedre forklaringer på hvorfor de enkelte hovedpersonene ble som de ble.

Og nok engang er det duket for «An opportunity», som Spud gjennomgående gjentar gjennom filmen.

Og med muligheter, er det støtt muligheter for et svik, eller «a betrayal», som det heter på skotsk.

Filmen har også en fantastisk scene der vi filmfreaksa får sterke assosiasjoner til en av de mest spennende scenene i Kubrick’s The Shining (Ondskapens hotell) og lydsporet i filmen er faktisk hakket mer gitardrevet enn sist.

Selv om det er langt fra heroin til IPA og omvendt, og langt fra Brua på landet i Norge til storbyen i Skottland, føler jeg et visst slektskap med gutta i Trainspotting.

Sikkert litt på grunn av at jeg tilhører samme generasjon, men også via gjenkjennelsen av visse typer i vennegjengen.

Det er nok ingen tvil om at glasurgenerasjonen på Brua har fått spise mer glasur enn sine likemenn i Edinburgh, og identiteten min er mye sterkere enn Renton og kompanis.

Gjensynet etter 20 år i Trainspotting T2 i 2017 var uansett sterkt.

Selv om menneskene forandrer seg, så skal det uendelig mye til for å bli en annen.

Selv om gutta hadde blitt 20 år eldre, var mye det samme da de møttes igjen – de falt veldig kjapt inn i de gamle rollene sine.

Sånn det har lett for å bli når det er reunion.

Omsider blir det også gjenhør med Iggys Lust for Life i Trainspotting T2 også.

MER ROCK ENN POP: Iggy Pop (Nei, det er IKKE Pellik Skaret).

MER ROCK ENN POP: Iggy Pop (Nei, det er IKKE Pellik Skaret).

Til tross for alt strev på veien hit, ser både jeg og karakterene i filmen en mening med alt slit.

Vi har fortsatt løsst på livet.

Artikkeltags