Foto:

Forbilde

Roger Ødegårds blogg: Farfaren min var en god mann.
Picasa 3.0
Publisert
DEL
Roger Ødegårds blogg: Farfaren min var en god mann.

Bli abonnent: Indre+ i 8 uker for kun 49 kroner!

Jeg vokste opp 50 meter unna farmor og far, og hjemmet deres ble et fristed for meg.

Dersom jeg hadde vært "trøll" mot småbrødrene mine eller finni på noe annet hyss som hissa opp mutter og fatter, kunne jeg bestandig pile bort til nabohuset.

Der fikk jeg bestandig forståelse og trøst.

Fanget til far var bestandig så trygt.

Han var kronisk rolig og var bestandig i godt humør.

De eneste gangene han hissa seg opp, var hvis noen var slemme mot de små eller svake.

Da jeg var sju år gammel, lurte jeg den mellomste broren min, Tom til å drekke sølevann.

Da kom far etter meg.

Jeg forsto det på måten han skrudde på stemmevolumet på og satte fart imot meg på gårdsplassen.

Jeg spurta inn i huset vårt, vi var hjemme aleine akkurat da.

Rett før jeg lukka igjen døra og låste, rakk jeg å rope til Tom: "Kom, a, Tom, du ser vel at mannen er sprø!".

GIDDY UP: Den ensomme rytter og'n Silver.

GIDDY UP: Den ensomme rytter og'n Silver. Foto:

Ellers elsket jeg å høre'n fortelle om gamledar, da han jobba som gårdsgutt på Gunhildrud i Oladal'n og på Tertitten på Finstadbru stasjon.

Dersom jeg ble lei meg, oppmuntra bestandig far meg.

Og han hadde bestandig noe vennlig og/eller morsomt å si.

Et tvers igjennom godt menneske og en hederskar. Et stort forbilde og noe å strekke seg etter i livet.

Jeg husker dagen han døde, på sommeren i 1993. Jeg hadde ennå ikke fylt 21, og dreiv på og malte en låve på Lierfoss.

Han hadde liggi på sykehjemmet i tre uker, etter et slag. Han ville aldri kommet seg igjen, så det var best han fikk slippe.

FOLK OG FE: Far beskytta meg bestandig dersom jeg var redd for noe. Gyngehesten var tryggere enn en av kjøtt og blod.

FOLK OG FE: Far beskytta meg bestandig dersom jeg var redd for noe. Gyngehesten var tryggere enn en av kjøtt og blod. Foto:

Jeg trur likevel ikke at jeg noensinne har grått så mye, verken før eller siden, som da jeg sto i dusjen og vaska av meg malingflekkene den dagen.

Siden 2001 har jeg bodd i huset etter farmor og far sjøl. Det er fortsatt det tryggeste stedet i verden for meg.

Jeg håper jeg får mulighet til å treffe far igjen en vakker dag, når alt dette er over, når vi ikke lenger er fanga i tida som går:

Fanga i tida som går

Jeg tenner lys ved din grav

Forsøker å huske stemmen

Men jeg husker bare noe av det du sa

Da jeg var slem mot de minste, ble du sint som et lemmen

Du holdt meg alltid hardt i handa

Da vi gikk på Sunne-stranda

Jeg skulle ønske at vinden

Kunne snakke med din røst

Det er ingen stor sak, ingenting å gjøre noe med

Vi er fanga i tida som går

Jeg ser deg på 50-tallskjøkkenet

Med snusboksen og diabetikersjokoladen

Leppene våre beveger seg, men lyden er av

Til jord skal du bli, sa presten ved din grav

Og jeg var såvidt ferdig med å være barn

Nå står jeg her i vinduet

Og jeg skriker over hele Finstad'n

"Vi er fanga i tida som går"

Henda mine, små i dine

Da vi gikk der over Brua

Henda våre i hårde dager hine

Jeg tar av meg FIF-lua

Alt som skjer er på liksom

Har det føltes som siden du gikk

Jeg har blitt en bokorm

Jeg bunter fortsatt fotballkorta med strikk

Men nå sier jeg adjø

For jeg vil leve, jeg skal dø

Det går fort, det går på noen øyeblikk

Jag tenner lys ved din grav

For den tida som aldri ble noe av

Hva annet kan jeg gjøre

Enn å ønske at du var her

Det er ingen stor sak, ingenting å gjøre noe med

Vi er fanga i tida som går

Fritt etter Dina händer (S. Sundström), Fångade i tiden som går (P. Jonsson)

Artikkeltags