Dette er et spørsmål som jeg har tenkt en del på etter å ha erfart endrede holdninger både her til lands og i nabolandet.

Vi har vel alle registrert hvordan vår nye regjering har fulgt vedtakene som gjøres i rovviltnemndene på en mer samarbeidende måte enn tidligere.

Samtidig kan vi registrere at våre naboer gjennom Riksdagen nå tar nye grep om bestandstørrelsen for ulv.

De bestandstall som ble vedtatt i 2013 har jo Naturvårdsverket håndtert mer etter ønske fra verneorganisasjoner enn fra den lovgivende forsamling.

De har på egenhånd øket tallet for bestandsstørrelse gradvis opp til 400 individer som et minimum.

Fra riksdagens vedtak i møte 18. mai kan vi sakse følgende;

«Det bör finnas regionala förvaltningsplaner för varg, eftersom vargstammen varierar över landet. Riksdagen anser också att referensvärdet för vargstammen - det vill säga hur många vargar som krävs för att vargstammen ska anses ha gynnsam bevarandestatus - bör vara, mellan 170 och 270 vargar.

Dock bör det hållas i det nedre spannet om 170 individer, bland annat med tanke på att vargpopulationen förtätats.

Regeringen bör undersöka ett samarbete med Norge om förvaltningen av den skandinaviska vargstammen eftersom populationen rör sig i båda länderna.»

Så gjenstår det å se om det svenske stortinget virkelig tar tak i og påser at regjering og forvaltningen styrer etter fattede vedtak.

Vi har jo sett samme tendensen her i landet hvor forvaltningen spiller mest på lag med internasjonale krefter inne rewilding ideologien, enn de fattede vedtak i vår lovgivende forsamling.

Min forundring er stor over hvorfor media ikke kan grave i den virkelige internasjonale organisasjonen IUCN med sine medlemsorganisasjoner som stadig fremmer sin ideologi om en villere biologi.