En pose med Seigmen

Det var den 27. oktober 2016. Endelig skulle vi høre den største melodimakeren i vår tid.
Publisert
DEL
Det var den 27. oktober 2016. Endelig skulle vi høre den største melodimakeren i vår tid.

Låtskriveren.

Den lille, store mannen.

Den kontroversielle mannen, som var en del av den duoen som opprinnelig tok navnet fra en Hannah/Barbera-tegneserie seint på 1950-tallet.

TEGNESERIEDUO: Paul og Arthur.

TEGNESERIEDUO: Paul og Arthur.

Den kontroversielle mannen som røk uklar med sin kumpan Arthur stadig menings.

Den kontroversielle mannen som spilte i Sør-Afrika under forbudstiden på 1980-tallet.

Den kontroversielle mannen som sammen med Nobelprisvinner Derek Walcott ga ut Songs from the Capeman, ei plate og en musikal sett – hovedsakelig – fra drapsmannens synspunkt, og som omhandlet et gjengdrap i New York på 1960-tallet.

UTSKJELT: Paul Simon fikk kjeft da han og Derek Walcott ga ut Songs From the Capeman. Plata er typisk nok min favoritt.

UTSKJELT: Paul Simon fikk kjeft da han og Derek Walcott ga ut Songs From the Capeman. Plata er typisk nok min favoritt.

Endelig skulle vi få bivåne den tredje av de fire store kanadiske og amerikanske låtskriverne innen vestlig rock som var født under krigen.

Det var visstnok i grevens tid.

75-åringen sa på forhånd at dette skulle bli hans siste turné.

Jeg hadde vært på nippet til å reise, enten da han har kommet solo eller med sin nygamle kompis Arthur, tidligere også, men fattigdom eller andre tilfeldigheter hadde stått i veien for meg.

Det holdt på å bli sånn nå au.

Men lønningsdag tirsdag og ledige billetter to dager før konsertstart flukta.

Dermed dro jeg og mine blodsbrødre Per og Knut Arne innover til Lillestrøm landsby torsdag med fem-bussen fra Aursmoen.

Med ei halv ei med Ægir IPA på innerlomma.

I vår evige streben etter suksess i dette miserable livet har vi fra tid til annen oppsøkt Café Fiasco, så også på denne aftenen.

Til tonene av tungrock beveget vi de støle skrogene våre inn på den brune puben.

Les også: Je vil ha fri. Sjubbiduah

Amerikansk IPA, brun øl og staut fant veien til struper tørrere enn en replikk fra Hugo Hagen.

Etter å ha fått et kjapt referat fra Paul Simons fantastiske konsert under Molde Jazzfestival fra øyenvitne og forfatterkollega Håkon Ohlgren, idet vi utvekslet erfaringer, bøker og T-skjorter utenfor Spektrum, der det ble opplyst at voksne menn, en tilstand jeg antakelig aldri oppnår i dette guttelivet, gråt åpenlyst, dro vi oss over til konsertarenaen.

Oslo Spektrum.

Ambivalent.

Selv om vi har gode opplevelser knyttet til alle fra Chris Rea, Walking With Dinosaurs, Mark Knopfler, Tom Petty & The Heartbreakers, Bruce Springsteen, Bob Dylan og John Fogerty i denne betongkolossen, har det vært en blandet opplevelse for ører og knær.

Til tross for at den nye vinen, øl, rir hovedstadens barer som bare det, er det kun vassen Ringnes i plastglass som tilbys i Spektrum.

Som å gå fra champagne til Selters.

Det blir rødvin.

Vi finner plassene våre 19.55, og fem minutter dukker mannen opp på scenen- som bebudet.

Pål Seigmen.

På norsk jord.

VINYL: Gromlyd.

VINYL: Gromlyd.

Det første jeg legger merke til idet han klinker tel med Simon & Garfunkel-låta Homeward Bound, er at stemmen nesten er klin lik som på originalinnspillingen på 1960-tallet.

Han høres ut som en eventyrblanding av Mikke Mus, en forvokst smurf (No offence, Geir Børresen) og lyden av det vi kunne innbilt oss at en Marshmallow låter som, Paul Simon.

Myk, behagelig og med et ekko av alt fra Disneyland, Ville Vesten og T-baner i Amerika- marinert i lukten av vinyl.

Men mest av alt så låter stemmen New York.

Denne kvadratiske tegneseriebyen vi ennå ikke har rukket å kaste vår glans over.

Siden blir det mer lyden av Karibia.

Det svensken kaller ananas-gung.

Med 11 mann på scenen, inkludert blåserrekke og korister i verdensklasse, blir det reine World Music-festivalen.

Men hele tida forankra i vestens moderne lydbilde.

Det flyter aldri ut.

Hver eneste musiker kjenner sin plass og bidrar til helhetens beste.

Det er et nøye regissert show vi er vitne til, og i midten av begivenhetenes sentrum står den vesle tælan Paul Simon.

Mannen uten etternavn.

Les også: Førstereisekrutt

Det godt voksne publikumet er med på notene fra første start, og størst oppstandelse blir det da You can Call me Al commer.

Låta som gjorde furore på MTV i 1986, låta der Chevy Chase mimet og Paul Simon selv bare gikk rundt og flyttet på bongo-bongo-trommer.

Låta som min gode venn Terje faktisk trudde det var Herr Chase som sang, fram til jeg befridde ham fra den villfarelsen en fuktig mainatt under et forspell på Gun Hill Rude i 1999.

Han er glad i New Orleans, Karibia, Afrika og Brasil, Paul Simon.

Fra plate The Rhythm of the Saints, som kom i 1990, får vi fire låter denne kvelden.

Plata jeg kjøpte fra bagasjerommet på en Citroën i Oladal’n i min tid.

På kassettband.

Den første låta, The Obvious Child, gikk på tung rotasjon i Dypvannselgen, russebussen jeg og mine tvilsomme kumpaner fra Skedsmo videregående skole delte helt fram til 10 . mai i 1992, da dynamoen røk og vi måtte snylte på andre busser ei uke, i tung konkurranse med Guns’n Roses, Queen og D.A.D., var blant disse fire.

Det var som å hilse på en kjær gammal venn.

Drums in the deep!

Paul tok seg til og med tid til å fortelle ei historie fra ei ferje på Amazonas i forkant av platas tilblivelse.

Vi fikk høre om en medisinmann som kunne mane fram «The Anaconda» via en høyst hjemelaget eliksir brygget på både dette og hint.

Og så drar orkesteret til med The Cool, Cool River.

De eldgamle låtene, de fra sekstitallet vi stiftet bekjentskap med på 1980-tallet i musikktimene med Ann Jorunn via The Concert in Central Park de uteblir enn så lenge- minus åpningslåta, men så lenge neste låt ut er The Mother and Child Reunion er vi villige til å tilgi alle fra Judas Iskariot til Graeme Souness – on  night like this.

Og selvfølgelig kommer den nestbeste låta fra mannens selvtitulerte første soloplate i 1971, den der han har anorakken på på coveret, rett etterpå: Me and Julio Down the School Yard.

Spektrum revner nesten.

For en rytme.

For en melodi.

For en tekst.

For en band.

For en frontfigur.

Han er i draget nå, den godeste Seigmen.

Så drar den ene gitaristen fram ei tverrfløyte.

El Condor Pasa, tenker alle.

Helt fram til Pål begynner å synge.

Da kommer Duncan, også den fra den første soloplata.

Ei kraftig undervurdert låt.

Om den gryende, første kjærligheten.

Vi kjenner det bulte og banke både her og der, og kommer i tanker om den første gangen for både det ene og det andre.

Klump i halsen, sammenraste finstadbruer og stikk i hjertet.

Så kommer det endelig ei låt fra Graceland.

Diamonds on the Soles of her Shoes.

Låta vår avholdte engelsklærer Ludvig spilte for oss på LP i engelsktimen en strålende flott september-onsdag i 1986, i åttendklasse.

Akkompagnert med stensiler med teksten på, selvfølgelig.

Etterfulgt av raddisen Ludvigs egne og aldeles strålende versjon av Blowin’ in the Wind med akustisk gitar.

Over til Spektrum igjen.

Undertegnede og svirebrødrene hans bytter på å gå på vannklosettet og å handle øl og rødvin.

Etter hvert som kvelden skrider frem, stenger kranene.

Det får være grenser for hva befolkningen skal få lov til å forlyste seg med på en torsdagskveld, må vite.

Uansett: Vi må stå ut med et par nye låter, som låter helt OK, altså, men det er jo klassikerne vi venter på og som vi ønsker oss.

Og solo-klassikerne kommer.

50 ways to leave your lover.

Still Crazy. After all These Years. Det skal Fanden vite.

Omsider kommer også kveldens andre duo-låt.

The Boxer, med et refreng en fort kunne mistenkt var stjålet fra Ante på Barne-TV da vi var små, men så kommer vi jo på at det må være tvert om. Lai-la-lai-lailalailalaila-lai runger i hele salen.

Så enkelt.

Så fint.

Chicken Skin Music.

Så er alt forbi.

Men det blir ekstranummer.

I god, gammaldags ånd.

Late in the Evening, min gamle kompis Helges favoritt fra da han var i militæret i Nord-Norge tidlig på 1980-tallet.

Calypso om høsten.

Også kommer det ei duolåt igjen.

Og ikke en hvilken som helst låt.

The Sound of Silence.

Skrevet av den da 22 år gamle Simon i 1963-64.

Låta ble originalt spilt inn akustisk på LP-en Wednesday Morning, 3 A.M. som The Sounds of Silence, og uteblivende komersiell suksess gjorde at duoen splitta opp.

FAVORITT #2: Paul Simons andre soloplate inneholder en rekke herlige klassikere.

FAVORITT #2: Paul Simons andre soloplate inneholder en rekke herlige klassikere.

Etter at låta plutselig fikk spilletid på radiostasjoner i Florida og Massachussets på våren i 1965, ble låta spilt inn på nytt, uten at duoen visste det – med de samme musikerne som bidro på Like a Rolling Stone, av en fersk Nobelprisvinner og gitt ut som single på nytt på høsten i 1965.

Resten er historie.

Han speller aleine nå, den godeste Påul.

Det er helt utrolig at han skreiv den da han var 22.

Snakk om innsikt og modenhet.

Han har sjøl sagt at han ikke har peiling på hva ordene betyr og at han skreiv låta i mørket på badet.

Det er opp til oss å tolke.

Jeg tolker det dithen denne kvelden, i den såkalte modne alderen 44 år, med rundt 1 i promille, at det er en bønn om at menneskene en vakker dag skal klare å sivilisere seg, og i mørket i Spektrum ser Paul Simon titusen, kanskje flere, som tross alt gjør noe som gjør at vi kan si at vi kan heve oss over våre forhistoriske slektninger, dyrene, vi klapper hendene imot hverandre, alle mann – noenlunde i takt.

Mennesker samlet i flokk, ute av stand til å strekke ut en hånd til hverandre, ute av stand til å kommunisere kjærlighet.

Velkommen til 1965.

Velkommen til 2016. 

“And in the naked light I saw
Ten thousand people, maybe more
People talking without speaking
People hearing without listening”

Orda får meg til å tenke at vi mennesker I bunnen og grunnen er ensomme fra vi blir født til vi dør.

Vi blir født aleine og vi dør aleine.

Det gjør meg så trist og lei meg.

Og tårene renner som oktoberregn nedover de ru kjakene mine.

Men noe trøster meg.

Det er Simons vakre stemme og den fantastiske melodien.

For ingen komponerer melodier som Paul Simon – ingen av de fire store engang.

Muligens The Fab Four, men de var et band og fire om jobben.

Paul Simon er en gudebenådet melodimaker.

Da låta var ferdig tenkte jeg rett og slett at jeg ikke har behov for å høre noe er musikk fra denne verden noe mer.

Så sterkt var det.

Etterpå kommer signaturlåta framfor alle.

– This is a song I rarely sing, sier Paul, før han drar i gang med en nedjazza versjon av Bridge Over Troubled Water.

Dette var det eneste øyeblikket under konserten som vi savna Arthur.

For Simon funket og funkla som en diamant uten Garfunkel denne kvelden.

En pose med Simon.

En godtepose med karameller å suge lenge på - livet ut, for å være mer presis.

Artikkeltags