«Ikke for å skryte, men jeg eide den scenen!!!»

Av

Nå skal det sies at til tross for intens jojo-slanking de siste fire dagene, og flere tilbragte timer foran pc-skjermen for å sjekke «How to walk like a model» på YouTube var sceneskrekken like gjeldende som før.

DEL

BLOGG(JANNENORDVANG.BLOGG.NO):

Jeg satt med to tredjedeler av kroppen nedi en bolle full av paprikapotetgull den kvelden det tikket inn en melding fra Mona.Mona driver egen interiørbutikk på det lokale kjøpesenteret. Hun selger myke puter, de nydeligste blå porselenskoppene og sånn magisk te som både lukter godt og renser tarmene bedre enn Plumbo rengjør avløpet på badet.


Men så plutselig fikk Mona en fiks ide om å ta inn et par stativer med klær også. Fine klær, for all del, men som så mange andre damer som har litt rause former etter flere år med intens ostepopping på livets latside, er liksom ikke det å prøve staslige klær fra stativ noe jeg bedriver fritiden med.

Derfor satte jeg et rifla og nærmest perfekt krydret fritert potetflak i halsen da jeg leste meldingen hennes!


«Har du lyst til å gå modell for meg torsdag kveld?»


( Når du er litt lett å smigre, og venninna di driver butikk og lokker med fete modell-mellomnavn, og har sykt god overtalingsevne. )

Her kan du se bildene fra «Damenes aften» i Bjørkelangen Torg

Først trodde jeg hun fleipa, for både Mona og jeg har en litt sånn makaber galgenhumor, men etter litt meldinger frem og tilbake forstod jeg at hun var dødsalvorlig! Først kom panikken. For en som i de siste 15 årene har vært Liermosens ukronede pysj- og flanelldronning, og som hvert år siden 2008 har stukket av med den høyst uoffisielle «Miss BH-løs under bomullstrøye»-tittelen var det utenkelig å skulle tre på seg plagg fra et tilfeldig stativ, og sprade rundt på en catwalk midt i beste sofatid.

Men så er det sånn da, at de som driver egen butikk ofte er gode selgere, og Mona hadde et par skitne triks oppi ermet. Det skulle lissom ikke mer enn å få tildelt et litt fengende mellomnavn før jeg var smigret nok til å ombestemme meg. «Janne-Vendela» lissom?hvor godt klinger vel ikke det??? Med et sånt navn roper jo nærmest moteverdenen på meg, og skal jeg lissom sitte her i pysjen min da, og frarøve verden retten til en sprett ny modell??? Jeg tu`kke det nei!!! Så da sa jeg ja da!


( Når du vanligvis ikke bruker sminke, men lærer av "make-up-tutorials" på YouTube. Øyebryn on fleek!! Vi modeller er nøye på sånt! )



Så derfor, litt høy på meg sjøl, og mitt nye mellomnavn, fortalte jeg gubben at på torsdag, da skulle jeg være modell.

«Å jasså?» flirte gubben. « Trenger Felleskjøpet ei ku til en fotoshoot nå eller?» sa han, og lo så han tippa over.

Men er det en ting Janne-Vendela ikke gjør, så er det å la seg vippe av pinnen når måsagubben slenger med leppa, så jeg lagde trutmunn slik bare en modell kan, blafret litt på vippene, klasket gubben lett i bakhodet med flat hånd, og sa «Jepp, så nå skal endelig fler få glede av disse «jura»!», og så gikk jeg foran speilet for å øve på modellpositurer!


Så er det nå engang slik da, at denne fruen har en tendens til å ta dårlige gjennomtenkte avgjørelser, og takker ofte ja til ting jeg egentlig burde sagt nei til. For jo mer torsdagen nærmet seg, jo mer nervøs ble jeg, og selv ikke mellomnavnet mitt gav meg nevneverdig selvtillit. Bare tanken på å skulle trøkke valker og vaffelhud fulle av ostepop og napoleonskake inn i festklær laget for kvinnfolk i sin beste alder gav meg antydning til panikk, og jeg startet en akutt slankekur. Hver morgen mellom frokost og lunsj spiste jeg fint lite, men torsdag morgen viste likevel vekten 300 gram mer enn ved forrige veiing. Nå skal det sies at muskler veier mer enn fett, så jeg vil tippe det er grunnen, Ikke for å skryte, men ansvaret til oss modeller er en tung bør og bære, og bærer man tungt bygger man muskler. Sier seg jo selv!


I tillegg til intens tredagers panikkslanking måtte jeg gå til innkjøp av en BH som faktisk hadde elastikk i stroppene. Litt kjipt å bruke den slitne BH`n på catwalken, og ha brystvortene i klem i buksestrikken lissom? og måtte trikse med puppene på kneskålene nedover catwalken, som en sånn blærete fotballspiller trikser med lærkula på Åråsen.



Med en ny BH i bæreposen gikk jeg også til innkjøp av en pose engangshøvler fra Coop, for selv vi modeller har legger og armhuler som sjimpanser nå i vintersesongen (JA, vi modeller er også helt vanlige mennesker, akkurat som alle andre!)


( En neve engangshøvler, et par åreknuter, to-tre mindre kuttskader, et tett avløp, og tadaaaaa!!! Modellkropp!! )



Etter tre timer på badet, noen mindre kuttskader og et tett avløp fult av vinterpels var leggene blanke som et nypolert bilpanser, og med hjertet i halsen og mammapupper spent i strikk oppunder haka var jeg klar for catwalken.

Nå snakker vi jo ikke akkurat Milano her, for Bjørkelangen senter består av en bokhandel, et par klesbutikker, matbutikk med helt grei frukt og grønt avdeling og en rulletrapp som går opp, men ikke ned, men nervøs var jeg, okke som!


( Det er pokker ikke langt fra Bjørkelangen torg til Milano ass. I luftlinje. På kartet. I et bittelite Atlas. )



Klærne som skulle brukes hadde jeg allerede prøvestappet meg inn i dagen før, i et prøverom med altfor stort og avslørende speil, innerst i butikken til Mona. Den planlagte «skinnbuksa» av resirkulerte bildekk måtte droppes da den på vei oppover mot høna forårsaket brannskader på innsiden av lårene, men kjoler, skjørt, bluser og gensere, alt valgt av min «modell-mamma» Mona satt som støpt. (Hvilket egentlig bare betyr at det passet, gikk over fettsvulker og valker, og at glidelåser og knapper lot seg lukke uten bruk av makt!) Faktisk har butikken tatt inn klær i størrelser som funker overraskende godt på sånne modeller som meg, som egentlig ikke har modellkropp, men bare liker å skryte uhemmet av det på sosiale medier, som for eksempel blogg?



( Når denna kroppen kan klemme seg inn i en str 42 er det en gledens dag. Endelig en butikk med normale størrelser for oss med forkjærlighet for sprø svor, seigmenn og sjokolademus. )


Torsdag morgen spiste jeg tre cherrytomater til frokost, og følte meg både syltynn og dødsdeilig og klar for catwalken. Med et knippe andre snasne damer fra bygda inntok jeg podiet i 2 etage, og sammen, i utvalgte antrekk, vrikket oss gjennom en liten folkemengde med sambygdinger.


( Mona, modelmamma og butikk eier. )



( Tre middelaldrende sykt digge modeller, representanter for den kuleste butikken med comfy klær i skikkelige størrelser. "Vendela", Hege og Grethe.)


Nå skal det sies at til tross for intens jojo-slanking de siste fire dagene, og flere tilbragte timer foran pc skjermen for å sjekke «How to walk like a model» på YouTube var sceneskrekken like gjeldende som før, og det faktum at modell-mamma Mona hadde valgt en sort blondebluse som siste antrekk for dagen, like gjennomsiktig som et slitent fiskegarn fra Lofoten gjorde ikke akkurat underverker for selvtilliten. Men akkurat i det man midt på scenen helst vil synke sammen som en skadeskutt elg-ku, blinker det i blits midt i folkemengden, og bak et mobilkamera står måsagubben og smiler fra øre til øre, mens han holder tommelen så høyt i været at den kan sees fra månen. Han ser nesten litt nyforelska ut der han står og sikler på modellkroppen min, og jeg tenker at han jaggu skal få litt valuta for pengene. For sånn helt seriøst, hvor mange mannfolk kan skryte av å være gift med en modell lissom???



( På catwalken. Fotocred: Ida )


Så jeg biter i meg en saftig overtråkk selv på flate sko, rister litt på puppa som henger overraskende høyt på brystkassa i flunkende nye stropper med strikk, svaier litt ekstra med låvedøra og lager trutmunn som bare en modell kan.

Ikke for å skryte, men jeg eide den scenen!!! ( Det er i hvert fall den versjonen av historien jeg kommer til å fortelle barnebarna! )


( Når man er modell og lissom bare kler alt. Pensko og flanellskjorte, blir garantert en trend fra nå av! )


Vel hjemme tar jeg en velfortjent hvil på sofaen, med et Gullbrød i den ene hånda og en smultring i den andre. Selv vi modeller må jo skeie ut innimellom.

Hører dere ikke fra meg her på bloggen en stund fremover er det fordi jeg er opptatt med nye modelloppdrag. Jeg vil jo anta at nye sponsorer og store kleskjeder vil stå i kø i månedene fremover. Fra Liermåsan til Milano, fra hobbyblogger til toppmodell. Livet er fult av tilfeldigheter ass!


Tar meg en smultring til og venter på telefon fra Chanel eller Louis Vuitton.


Mvh Janne Vendela, hobbyblogger og toppmodell.


16118454_10210050854203209_641214161_n-2024663-12-1484999006453.jpg

Janne Nordvang

Gift med Ronny, og mamma til tre tenåringsgutter med en unormalt stor interesse for motorsport og puddelrock.

Bosatt på Bjørkelangen.


Artikkeltags