Mor solge iPaden: – Det satt langt inne å være «hun gale»

Solgte nettbrettet: To uker uten har gjort barna mine mer til stede ved middagsbordet. De krangler mindre. De sovner fortere. De kler på seg og går ut for å leke frivillig, skriver innsenderen. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix

Solgte nettbrettet: To uker uten har gjort barna mine mer til stede ved middagsbordet. De krangler mindre. De sovner fortere. De kler på seg og går ut for å leke frivillig, skriver innsenderen. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix

Av
DEL

Leserbrev (Romerikes Blad)  

Få ukas viktigste kommentarer og innlegg fra Romerikes Blad med nyhetsbrev rett i eposten hver lørdag

En vanlig søndag i Østmarka:

– Mamma, hvem kan spille først når vi kommer hjem?

Det gjorde vondt. Skikkelig vondt. For jeg ville være her og nå. Sammen med dem.

– Hører dere fuglene? sa jeg. Gutta snakket om Clash of Clans og hørte ikke fuglene. Ei heller ga det mening å stoppe opp for å plukke med seg hvitveisen fra grøftekanten, for vi måtte forte oss hjem.

Du kan lese flere av Guros blogginnlegg her!

Jeg har regulert iPad-bruk med hard hånd. Allikevel styrte den livet vårt i for stor grad. For to uker siden la vi den bort for godt. Nå er den solgt.

– Serr? sa en kompis som var på besøk.

– Ja, serr! svarte jeg.

Femteklassingen kom hjem fra skolen og fortalte at en av klassekameratene hans lurte på: «Mammaen din må være helt gal?»

– Dere vil forstå dette en dag, sier jeg til gutta mine. Jeg vil dere skal huske noe annet fra barndommen enn jaget etter å komme hjem til skjermen. Ja, kanskje vil dere til og med takke meg.

For noen dager siden sa 10-åringen: – Jeg tror faktisk jeg takker deg allerede! Gutta tilbrakte siste delen av vinterferien med besteforeldrene. De kom hjem og fortalte om lange skiturer, uendelige runder med Ludo og Yatzy, de hadde lest bok og Aftenposten Junior, de hadde slått morfaren sin 30-15 i en tre timer lang hockeymatch på isen i solskinn. Boller og solbærsaft, røde roser i kinnene. Barndom!

Poenget er: De gjorde alle disse tingene også før. Men det var akkompagnert av uro og et jag etter skjerm. Aktivitetene som er selve livet, ble nest best. Nest best etter den uorganiske skjermen. Skjermen preget store deler av tiden selv når den ikke var i bruk.

To uker uten har gjort barna mine mer til stede ved middagsbordet. De krangler mindre. De sovner fortere. De kler på seg og går ut for å leke frivillig.

Jeg er mora mot strømmen her og det satt langt inne å være «hun gale». Men aldri i verden om jeg ser meg tilbake!

Artikkeltags