– Tenk å pusse tenner uten hjelp. Det er lykke, det!

- Noen ganger føltes det som at noen vred en kniv inne i kroppen min, fortalte ME-syke Karine Stigen Fjeld under vårkonserten på Hemnes. Den nevrologiske sykdommen har gitt henne følelsen av å være lammet i hele kroppen og å bli gjennomsvett - deretter iskald kun av å sitte i en stol. Likevel har hun de siste ukene samlet kreftene til konserten, og smilet satt hjertelig på hele kvelden.

- Noen ganger føltes det som at noen vred en kniv inne i kroppen min, fortalte ME-syke Karine Stigen Fjeld under vårkonserten på Hemnes. Den nevrologiske sykdommen har gitt henne følelsen av å være lammet i hele kroppen og å bli gjennomsvett - deretter iskald kun av å sitte i en stol. Likevel har hun de siste ukene samlet kreftene til konserten, og smilet satt hjertelig på hele kvelden. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Karine Stigen Fjeld fortalte om sykdommen sin i en fullsatt konsertsal.

DEL

– Vi kaller det både en tjuvstart på Alf Prøysens 100-årsjubileum, vårkonsert og veldedighetskonsert, åpnet kveldens konferansier, Thorun Werswick.

Med solister, duetter, korsang og pengeinnsamling til ME-foreningen var det også en æresgjest med på den litt uvanlige konserten. Karine Stigen Fjeld, som siden 2007 har hatt en kropp herjet av ME, snakket ut om den nevrologiske sykdommen. For første gang foran så mange mennesker.

– Det er veldig spesielt å stå her i dag, sier ungjenta, og legger ikke skjul på at det å komme seg ut er utfordrende.

Hun har gjentatte ganger måttet skyve unna ordene fra andre mennesker i den usynlige kampen: «Du ser ikke syk ut».

– Det er en kamp i mørke og stillhet. Tenk deg at du løper maraton. Og har influensa. Og attpåtil er fyllesyk. Sånn er det å ha ME – og det gir seg ikke etter et par dager, forteller hun alvorlig.

På det verste fryktet Karine for dagen som skulle komme, og noen ganger har hun tenkt at hun ikke vil overleve.

Jenta som ikke gir opp

Det startet med kyssesyken i januar 2007. ME starter nemlig ofte med en form for virus, andre ganger av vaksiner eller miljøgifter. Karine skulle så gjerne ønsket hun lyttet til kroppen og tok det med ro.

– Ting døde inni meg, én etter én. Trening, jobb, skole, sosialt liv – brikke etter brikke forfalt. Jeg er jo jenta som aldri gir opp, jenta som ikke en gang turte å ta en paracet, sier hun.

Gratis hverdagslykke

I 2009 var ting så mørkt at Karine kunne føle frykt av tanken på å stå opp av sengen, og falle om på gulvet. Gikk hun opp trappa, måtte det samles krefter i flere minutter etterpå. Alt ble servert på et fat.

– Tenk å lage mat selv. Tenk å ta oppvasken, eller å pusse tenner stående selv, med én hånd! Det er lykke det, sa Karine med glimt av smil.

Karines liv ble frarøvet og satt på vent. Nå skulle hun egentlig vært utdannet jurist. Likevel ser hun positivt på fremtiden, og takker ME for noe:

– Jeg har lært at hverdagslykke ikke kan kjøpes for penger. Man føler seg som verdens rikeste, spesielt med verdens beste mamma, pappa og broder’n, gliste hun til første rad i salen.

Viktig å spre kunnskap

Sonja Bjerkenes er Karines kusine, og med venninne Karianne Hammer Melby var hun på plass for å gi støtte, og høre musikken hun liker.

– Det er så viktig å spre kunnskap om denne sykdommen, og det er veldig modig av Karine å gjøre dette. Jeg er en veldig stolt kusine. Dessuten er musikken her så himla fin, man får rett og slett gåsehud, sier Bjerkenes, som liker Prøysen.

Ting går bedre med Karine, og sammen med fysioterapeuten er oppturene stadig flere: I 2011 kom nyheten om at medisinen kom, og en bekreftelse på at ME er en fysisk, og ikke psykisk sykdom, som det gjennom lang tid er blitt spekulert på. I 2012 sluttet det å gå nedover med Karines sykdom.

– Jeg badet til og med to ganger, deltok i bryllupsmiddager og bodde en periode alene i leiligheten min, mimrer hun.

Og aldri var hun så lykkelig som da hun selv kastet søppel for noen uker siden. Hun sier som Ole Paus: «Det begynner å bli et liv dette her».

Artikkeltags