(Rømskog) I likhet med «hele» Rømskog, er Hans klar for en ny sesong på jakt etter Skogens Konge - den 40. på rad i hans 57-årige liv. Hans er for øvrig en kar som ser lyst på livet og ikke tar seg selv så altfor høytidelig.

- Dom' sier det er slutt på orginala på æljaktlaga nå for tida. Men her sitter du å prater med en. Så kommer en smittende latter. Hans Bolstads varemerke.

- Elgjakta er noe av hverdagens krydder. Den gir opplevelser for livet, gode venner og et utall av minner, sier maskinentreprenøren som også har en fortid som aktiv skytter. Ja, et riktig stortalent som kunne ha nådd svært langt om han ikke hadde gitt seg i ung alder. To år på rad lå han på Kongelaget under Landsskytterstevnet. I 1970 på skive åtte og begge anledninger fikk han føling med landsskytterstevnenerver og forsvant ut av det gode selskap og nedover på lista. Harahjerte fikk han derimot ikke året etter. Da han skjøt duble - en elgokse og en rev i løpet av en håndfull minutter. Også det kunne ha endt med over og ut av det gode selskap.

Dublè på elg og rev

- Det hele skjedde i «Kleiva». Jeg hadde med meg en kar på post. Først dukka det opp en okse som blei der. To-tre minutter seinere kom en svær, fin rev ruslende.

- Den jamt' presis skyter vi', sa min sidemann.

Å skyte rev på elgposten var bannlyst. Men da den stoppet på fem meters hold ble fristelsen for stor. Bolstadn's krager bjeffet igjen. Og Mikkel forsto ingen ting før han tok stedet over i evigheten.

- Detta holder vi for oss sjøl og sier det var dauskøttet på æljen, sa Hans til sin kamerat. Men der hadde han gjort opp regning uten vert.

- Jeg hadde bare så vidt kommet ned til de andre, da en onkel av meg kom bort, gliste og sa; - Jasså, je' hører du ette' slepper forbi deg noe i dag, Hans?

- Men jeg var heldig. Jaktleder Truls Haugen kunne ha gitt meg rødt kort og sendt meg til bygds omgående. Men jeg hørte aldri noe.

I jaktlagets nedtegninger står det imidlertid; Hans Bolstad skjøt okse + rev.

Punktum, finale.

Tiur-debut som 11-åring

Som rømsjinger flest vokste Hans opp med et nært forhold til både natur og jakt. Sin første tiur felte han som 11- åring. Seks år senere debuterte han på elgpost. I Nordre Rømskog jaktlag. Året etter la han sitt første eksemplar av skogens konge ned på det høstfargede løvteppet. Dato: 30. september 1964 - på årets tredje jaktdag. Sted: Orremosen. Alt ifølge jaktlagets nøyaktige protokoll gjennom alle år.

Senere har det blitt mange timer på stubben - og mange elgfall på Hans. Han som har vært innom de fleste jaktlagene og elgposter i bygda. Høyballmyra, Oksehølet, Bikkjekulpen, Oterhølen, Gørrtjernmosen; Navn som sier de fleste lite, men som er som musikk i ører for Hans og rømsjinger som har jaktet i disse områder og hatt opplevelser som lever videre den dag i dag fra disse steder.

Elgmagneten

Hans ble for øvrig kalt «Elgmagneten» en gang i tida, og forklarer tittelen selv.

- Det skyldtes at jeg i de tidligere år ofte bytta til meg poster som i andres øyne var dårlige. Det vil si trange og oversiktlig, men hvor det likevel kom elg. Som Hans «parkerte».

- Men det er mange som har skyti mye mer elg enn meg, og også jeg har opplevd å «skyte bort» elg. Det er ingen god opplevelse, men dessverre ting som skjer fra tid til annen. Derfor er det viktig å la tvilen komme elgen til gode å holde igjen skuddet dersom du ikke føler deg

sikker på å ta'n, sier Hans. Han slipper gjerne elgen så nært innpå seg som mulig før han krøker fingeren om avtrekkeren.

Det gjelder å ikke ødsle med patrona, veit du. Jeg er ikke aksjonær i Norma og har følgelig ingen rabatter der - i motsetning til andre, som er rausere med å øse ut skudd, humrer han, før han fortsetter med mer alvor i stemmen; - Det er viktig at du har trådkorset der det skal når du trekker av. For ingen ælj' har detti tå' smællen fra børsa. Skjønt trådkors og kikkert; Hans Bolstad er ikke nettopp bitt av utstyrshysteriet. Her er det ikke snakk om Schultz & Larsen med kikkert som forstørrer så en kingel ser ut som en piggokse - eller siste mote av Gore-tex fra topp til tå.

Gammel tro tjeneste

- Nei denna gjør nytta den dag i dag, sier Hans og drar frem et lite monster av en Kongsberg-mauser. Den har tjent hans trofast både på skytebanen og i elgskogen og bragt hjem både sølvtrofeer og kjøtt.

- Diopter og stolpekønn'. Det er tingen. Så lenga aua' tillater det, så er denna uovertruffen, sier han og stryker handa over kolben på sin kjære mauser, varsomt som den skulle ha vært et barnekinn. Kikkertsikter har han lite til overs for.

- Lånte en slik sak en gang. Visst kom det ælj. Tre stykker. Den første kom satdig nærmere og jeg lot'n komma. Men da jeg heva børsa, var det bare ragg i hele kikkerten. Da skaut' je' fra hofta og æljen datt to meter bortmed meg. De to andre hadde stoppa et stykke unna. Først ga jeg det ene av dem en «femmer» (blink på elgbanen, red. anm.) så den blei der. Den tredje begynte å trave vekk, men så stopp'n, snudde seg. Men det skulle'n ikke ha gjort. Da begynte kara i laget å lure på hva som skjedde i Svartvik. Og visst ble det svarte kvelden før vi fikk ælja ut derfra. Det er slike jaktopplevelser en husker. Men noe mer kikkertbørsejakt har det ikke blitt.

Æljfall på radioen

Historiene renner som erter ut av en sekk når jaktpraten går med Bolstad'n. Fortelle og skildre det kan han som en dreven reporter. Og apropos reportere. Visste du at elgfall signert Hans Bolstad og hans Krag har blitt kringkastet på NRK? Det var første jaktdag i 1972. Lille Graa, legendarisk reporter i NRK skulle lage en stemningsrapport fra elgskogen, for øvrig sammen med tidligere Indre-redaktør Per Erik Nilssen.

- Hun satt noen titalls meter unna meg da det kom en okse til meg som jeg felte. Det var nord for Røvassslora, mimrer Hans. Han husker forøvrig at en av kara på jaktlaget halvskuffet utbrøt følgende da Lille Graa dro mot tigerstaden igjen:

- Je' trudde det var ei ung sprek jente som sku' komma, men det var jo ei gammal kjærring'».

Apropos historier: Her kommer en til.

- Det kom to dyr forbi en post. Det smalt, og da en av hundekara kom tittet skytteren på han og sa; - Je' tok den største.

- Det var jammen bra. For den minste var hunden min, var svaret.

Eller som i 1968 etter at storoksen som i dag henger utstoppa i kommunehuset endte sine dager, en 17 tagger som Johan A. Moen var banemann til.

- Det var godt dom fikk et hue der oppe au, var en av kommentarene da trofeet ble hengt på plass.

I dag jakter Hans i Stang Jaktlag i Flaten og Trosterud skog. Selv om pulsen ikke slår like raskt når han går til skogs i år som da han felte sin første elg for 40 år siden, for øvrig med en gammel HV-mauser hans far hadde kjøpt for den nette sum av 35 kroner, så er stadig den tradisjonelle sitringen og spenningen i kroppen der. Skjønt en ting har han lite til overs for når det gjelder elgjakt; Kalveskyting.

- Riktignok har jeg skutt et par-tre kalver. Men jeg vegrer meg mot det. I og med at ulven har blitt en del av faunaen vår, så mener jeg at vi ikke har råd til å skyte så mye kalv som vi blir pålagt.

For tre år siden fikk forøvrig Hans melding over radioen om det var ulv på holdlinja rett etter at han hadde skutt to elger, og han har ikke all verden til overs for den grågkledte med poter.

- Kommer'n på æljposten min, er je' rædd det går med ulven som med reven i 1972.

Mester med forvikling

Sine mange elgfall til tross; Noe gullgevir finnes ikke på veggen hjemme hos Hans.

- Det største som har vært innomhus her var et svensk et; Anton Perssons vandrepremie fra DalbytrŠffen i skyting. Mangeårig jaktkamerat Nils Nilssen har forøvrig også en aksje i det geviret. Sjøl har jeg ikke lagt ned større karer enn syv-åttetaggere. Og alle hønna mine ligger på låven på Bøn.

Nei, da imponerte nok Hans de svenske damene mer en gang, under et skyttertreff etter en konkurranse på andre siden av kjølen.

- Utpå kvelden fortalte en kamerat av meg ei av de svenske jentene at jeg hadde blitt Samlagsmester i skyting hjemme i Norge. Nå har det seg slik at samlag på norsk når det er snakk om skyting, er det samme som fylke, og på langt nær så erotisk som hva svenskene forbinder med det ordet. Jenta så både imponert og undrende på Hans og spurte hvordan i all verden det gikk til.

- Jo, gjennom tre stående, tre knestående og fire liggende i løpet av tre og et halvt minutt, svarte kompisen min.

Da besvimte svenskejenta.