Benedikte bryter barrierer

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Hver eneste lørdag stråler Benedikte Lindbeck mot oss fra TV-skjermen. Og hun som var alt for redd til å bli skuespiller.

DEL

(Aurskog) – Vil dere komme til meg eller skal jeg komme til dere? Kanskje jeg skal komme

til dere, for jeg må skifte dekk på bilen, kvitrer alenemoren i telefonen med

urban caféstøy i bakgrunnen.

– Godt å ty til nevenyttige mannfolk en gang i blant?

– Jeg klarer meg så bra alene, men jeg kan ikke greie alt. Jeg har tatt av ett

dekk én gang. Hadde ikke turt å kjøre hvis jeg skulle skiftet selv. Heldigvis

stiller broder'n opp for meg, sier Benedikte og klamper over gulvet med sorte

Pippi-Langstrømpe-støvler. Innkjøpt på loppemarked, som resten av den sorte

habitten og den røde kåpa.

Vi sitter på kjøkkenet i barndomshjemmet i Aurskog. Benedikte er ofte hjemom.

Men ikke ofte nok til at hundelukta passerer usjenert. Vinduene må opp.

Utover stuebordet ligger et femtitalls avisutklipp om yngstedatteren, som venter

på å bli systematisert av mamma. I 2. etasje står pikerommet fortsatt til

disposisjon. Benedikte kniser rødmende da hun åpner skapdøra med et forfallent

ikon.

– Se her, Nick Kershaw henger her fortsatt!

Alle foreldre med barne-TV innstilt på lørdagskvelden kan ikke ha unngått et

glimt av den nye norske serien «Linus i Svingen». En slags kloning av Astrid

Lindgrens «Barna i Bakkebygrenda» og «Emil». Der tusler Benedikte smørblid og

morsvarm rundt i rollen som mammaen til Linus. Hun ble håndplukket av NRK til

audition.

– Da jeg kom på audition fikk jeg beskjed om å snakke svensk. Filler'n, tenkte

jeg. Det kunne dere vel sagt før. Men, jeg la i vei på svensk, jeg, og synes det

gikk sånn tålelig bra. Men, jeg trodde aldri jeg skulle få rollen. Du skjønner,

jeg er alltid pessimist på egne vegne. Så jeg ble kjempeglad da de ringte fra

NRK. Å jobbe i NRK er stort. De når ut til mange.

– Har du fått noen respons på serien?

– Jeg blir kjent igjen på gata. Og det er kjempehyggelig. Barn roper: «Se, der

er mammaen til Linus!» smiler Benedikte og peker ut i lufta.

Hun ler ofte, Benedikte. Og når hun ler så lyser hele ansiktet av en glede så

smittende, at det er nesten umulig å ikke la seg rive med.

2004 har vært spekket med høydepunkter for den blyge 33-åringen, som nå har

bosatt seg i hovedstaden. Hovedrolle i filmen«Salto, salmiakk og kaffe»,

TV-rolle i «Linus i Svingen» og rolle i NRKs julekalender . Ikke så verst for

en frilansskuespiller som egentlig skulle bli sykepleier?

– Jeg har først og fremst utviklet meg som menneske dette året. Hele livet har

jeg slitt med angst og dårlig selvfølelse. Nå er jeg ikke redd for å kaste meg

inn i nye ting lenger. Det er ikke så farlig om jeg mislykkes. Jeg kan godt gå

noen måneder uten jobb, uten å bli deppa. Jeg har fått en ro og indre styrke,

som har gitt meg bedre selvtillit. Aldri før har jeg hatt så mange prosjekter i

startfasen som nå.

Det var slett ingen skuespillerkarriere lillesøster hadde i tankene der hun føk

rundt på Aurskog sykehjem for å rekke over mest mulig på kortest mulig tid.

– Nei, jeg skulle jo gå i mor og fars fotspor og jobbe innen helsevesenet.

Allerede som 15-åring begynte jeg å jobbe som hjelpepleier. Og jeg skulle være

så flink. Tok alle de tunge løftene selv. Så da jeg var 20 hadde jeg løftet på

meg skiveprolaps. Da var det over og ut med sykepleieryrket.

At Benedikte havnet på filmrull, er faktisk den kjente psykiateren Finn

Skårderuds fortjeneste. Menneskekjenneren mente han så et potensiale.

– Han anbefalte meg å møte på audition til Mona Hoels «Høstens første bilde».

Tror det var i 1991. Jeg var livredd og følte meg veldig liten. Det var en

nervepirrende debut, men jeg fikk jo rollen, erindrer Benedikte.

Siden har det blitt både teaterhøyskole og en imponerende merittliste. Fem

spillefilmer, 10 kortfilmer, fem reklamefilmer, jobb som produksjonsassistent,

småroller i flere TV-produksjoner og eget barneteater.

For sin medvirkning i Mona Hoels film «Salto, salmiakk og kaffe», som hadde

premiere på norske kinoer tidligere i høst, haglet det med lovord fra

kritikerne.

– Jeg klarer ikke helt å tro på den positive omtalen. Blir litt mistenksom og

tar det ikke helt til meg. Du skjønner, jeg er flink her, og ikke flink her,

sier Benedikte og setter en pekefinger på hver sin side av det rødblonde hodet.

– Men, jeg er jo glad på filmens vegne, da fortsetter hun beskjedent.

Manusforfatter Hoel skrev rollen spesielt for Benedikte, som også spilte mot sin

sønn Johannes (7). Filmen handler om mennesker som blir så opptatt av plikter og

krav at de glemmer hva som virkelig er viktig i livet.

– Karakteren, Maria, som jeg spilte, ligger ganske nær meg selv. Det ulmer så

mye under overflaten hos oss mennesker, som vi skjuler bak tykke skall. Utad

viser vi bare vår blide, perfekte fasade. Vi gråter for mye alene og ikke sammen

med andre. Jeg vet virkelig hva det vil si å gråte alene. I stedet burde vi

heller si: «Kan jeg få låne skulderen din ?» Vi er så redd for å bry hverandre.

Den alvorlige Benedikte er i tale nå. Stemmer forandrer seg.Tempoet øker. Øynene

gløder. Hun blir rett i ryggen og tar et godt grep rundt den rommelige tekoppen.

– Rart at det skal være så vanskelig å ringe noen. Alt blir enklere når vi kan

dele problemene, le litt av dem. Vi burde trene på å være mer ærlige. Spørre

hverandre «Hvordan har du det egentlig?». Det er jo ikke normalt at livet går på

skinner. Stadig flere ungdommer får psykiske problemer og vokser opp med store

tomrom i seg.

Om inneværende år har vært travelt, ser turtallet for neste år ut til å bli enda

høyere. Da er det opptak til NRKs julekalender, hun skal fremføre en monolog

spesialskrevet til henne av psykiater og forfatter Finn Skårderud, hun skal på

turné med barneteateret sitt og hun skal spille i en teateroppsetning om Hitlers

fire kvinner. I tillegg har hun lyst til å ta tilleggsutdanning i

fortellerkunst.

– Føler meg sprekkeferdig av energi om dagen. Jeg er i et enormt kreativt

hjørne. Det er nesten så jeg ikke skjønner det selv. At jeg kan ha disse

tankene. At mulighetene har åpnet seg opp og jeg endelig kan våge å leve. Helt

siden jeg var liten har angsten begrenset meg. Endelig har alt løsnet. Det er

først nå jeg ser håpet. Alt er ikke lenger svart.

– Hvordan har du klart det?

– Jeg har tatt kontrollen over angsten. Begynt å snakke med den i stedet for å

gjemme meg bak den. Jeg tør å være sårbar. Det er på tide at noen våger å gi

angst et ansikt. Jeg er sikker på at det er mange her på bygda som sliter med

det samme.

– Nå som verden ligger for dine føtter. Hvor langt kan du nå?

– Jeg skal ikke bli noen stjerne. Det viktigste for meg er å være en god mor for

Johannes. Så vil jeg lage noe som har en verdi for andre mennesker. Jeg driver

ikke i denne bransjen for meg selv.

Artikkeltags