Hver kveld siden lille Sissel ble født, har mamma Else gått ned på kne foran den lille barnesengen, takket og bedt aftenbønn før hun har pakket dyna godt rundt den vesle kroppen. Else føler hun har så mye å takke for. Hun er gift med mannen hun er så uendelig glad i. De har Sissel. Det unge ekteparet er omgitt av familie og gode venner. Det er travle dager, siden Alf nettopp har startet for seg selv med eget verksted, men sammen skal de greie det. Det er hun sikker på.

August 2017, 66 år senere:

Else Kollerud Furre svinser rundt i sin egen stue. Hun byr på nybakte boller og «mor monsen»-kake og skjenker kaffe med stødig hånd.

Nå vil hun fortelle.

Lys og sorgløs

Else minnes en lys og sorgløs barndom. Det var lek og moro på isen om vinteren, og plasking og bading med alle ungene i nabogårdene i Gangneskroken om sommeren. Else husker utsikten hjemmefra og fullmånen som speila seg i Hemnessjøen. Da hun gikk for presten fikk hun sin første sykkel, og det hendte rett som det var at ungdommene syklet for å se travkjøring på Momarkedet. Strekningen på 2,8 mil på grusveier med ballongdekk betegner Else den dag i dag "som en fin søndagstur".

– Mitt første minne er fra 1926. Da var jeg fire år gammel. Mor og far går på veien, jeg vet på prikken hvor vi gikk. Det var i Ekebergsvingen, jeg ser det for meg. Mor hadde stor mage. Pappa bar meg på armen, og dytta ei vogn foran seg. Jeg ville nok ikke sitte oppi, tenker jeg. Veiene var bare, ja jeg kunne godt tegna hele den forestillingen. Like etter fikk mor den vesle gutten. Robert Saxegaard, broren min, han døde i vår, 91 år gammel, sukker Else, men må le litt ved et minne i det samme:

– Én gang tømte jeg ei lekebøtte med grus i hodet på ham. Kan du begripe hva som gikk av meg! Huff, vi var små da. Han fikk vondt i øynene, kan du skjønne, og løp inn til mor på kjøkkenet. Hun fant fram et silkebånd og fjerna grusen ut av øynene hans med det.

– Et silkeband?

– Ja, det er fint å bruke et silkeband for å få med alt rusket. Uansett. Robert var for liten til å sladre, og jeg turde ikke fortelle hva som hadde skjedd.

– Du fortalte det kanskje senere?

– Nei. Det kom aldri for en dag...

Barselgrøt

Et annet minne som står like sterkt for Else, er da nabokonene kom med barselgrøt til moren der hun lå i senga etter å ha født lille Robert hjemme på soverommet.

– Damene dekka på et bord der inne. Jeg syntes det var rart at de skulle spise mat inne på soverommet.

Hun klukker så krøllene rister. De er pent kjemmet. Den grå hårmanken står godt til Elses gule genser som hun har tatt på for anledningen.

– Jeg kjøpte den da jeg var med på Bli-Ny-konkurranse i ukebladet Hjemmet for et par år siden, røper hun.

Genseren er pyntet med to smykker i halsen. I den ene henger et kors. Det er et kjært eie.

For langt å gå

Tiden var kommet for at lille Else skulle begynne på skolen. Mørk skole i S.Høland lå for langt unna til at foreldrene syntes den lille jenta deres kunne gå den lange veien. De mente hun burde vente et år. Og sånn ble det.

Senere utdannet hun seg til barnepleier, og hun gikk handelsskole.

Den lyse barne- og ungdomstida tok brått slutt da faren ble syk og døde av kreft, 48 år gammel. Else hadde ennå ikke fylt 20 år.

– Jeg var pappajente, så det var et veldig hardt slag. Men det står i minnet mitt som en glede den gang han kjøpte nye sko til meg! Jeg kan ha vært 13-14 år. Det var svarte snøresko med flat hæl. Litt lik guttesko, men jeg syntes de var så fine.

...og så kom epidemien

Like etter krigen giftet Else seg med Alf Wiik. Tre år senere, i 1951, døde han i poliomyelitt-epidemien som herjet bygda og landet.

– Han fikk vondt i halsen en onsdag, kom på lasarettet fredag ettermiddag og døde lørdag. Det var tungt, ja. Etterpå måtte Sissel og jeg isoleres i seks uker på grunn av smittefaren. Vi fikk ikke ha kontakt med mennesker. Ingen kan vite hvordan de ukene var...

Else mistet hukommelsen av sjokket.

– Alt koblet ut. I tillegg til sorgen over at Alf var borte, var jeg bekymret for gjelden. Han hadde jo akkurat bygd ferdig verkstedet. Svigermoren min, som hadde mistet mannen sin i en skyteulykke noen år tidligere, falt helt sammen. Med Alf mistet hun sin eneste sønn. Til jul ville hun ikke være hjemme, så jeg fikk henne på et hvilehjem som nonner drev på Grefsen. Der var det smørbrød og kokt sjokolade på julekvelden, men det var slik svigermor ønsket det.

Ba datteren be

Tre kvelder etter Alfs begravelse lå Else igjen på kne ved Sissels barneseng for å be aftenbønn.

– Det kom ikke et ord over leppene mine. Jeg greide det ikke. «Nei Sissel, i kveld får du be», sa jeg nærmest til meg selv. «Takk, Sussus», kom det fra den vesle jenta mi som ikke kunne prate reint. De ordene, «takk Jesus» har siden fulgt meg gjennom livet.

Der, ved barnesenga, greide Else å hente ny styrke.

– Jeg begynte å tenke. Jeg hadde et hus å bo i. Jeg hadde en bror som hjalp meg. Jeg hadde mor. «Da takka je for det je kunne se».

Else forteller alt sammen med stødig stemme uten pause. Slik ble livet hennes. Hun sier det slik:

– Det var voldsomt den tida, men mennesker har evnen til å legge ting bak seg. Det som har vært, det får du ikke igjen. En må bare takke for det som var.

Enke for andre gang

To år etter at hun ble enke, giftet Else seg med sambygdingen Trygve Kollerud: «Vi levde sammen i 21 gode år».

Sammen fikk de sønnen Johan.

På den tida jobbet Else som kontorsøster på legekontoret i bygda, og en dag hun kom hjem fra arbeidet lå Trygve på kjøkkengulvet. Hjertet hadde svikta.

– Vi hadde snakka sammen en time før, og blitt enige om at han skulle sette over potetene. Kjelen stod på benken da jeg kom inn. Trygve var død. Det var et hardt slag å få.

Mistet Erik også

Fem år senere giftet Else seg med trønderen Erik Furre. Else ble enke for tredje gang da han døde av kreft, «men vi var gift i 30 veldig gode år».

– En skulle aldri trudd at det gikk an å bli glad i flere enn én, men jeg er et bevis på at det går an.

Else har mange gode minner fra livet med både Trygve og Erik.

Med Erik ble hun kjent i Namdalen, der de hadde småbruk. Bilen gikk titt og ofte fra Hemnes og de over 80 milene oppover Østerdalen mot Trøndelag. Gjerne med tilhengerlass bakpå. Én gang hadde Erik laget en båt som de fraktet med seg, sammen med hagemøblene og forskjellig annet på samme lasset. Ved Røros holdt de på å sette seg fast etter å ha trosset skiltet med "veien stengt inntil penere vær".

– Vi kjørte likevel, for hvem kunne vite når det ble penere vær!? Men veien var som leirvilling og hengeren var tung. Jeg tenkte "her må jeg kjøre i ett!" Og det gikk på millimeter´n! Men jeg skal innrømme at det var både slitsomt og nervepirrende.

Else var alltid sjåfør på turene.

– Det er kanskje stygt å si det, men jeg likte best å ha styringa sjøl.

Da Erik havnet på sykehjemmet etter at kreften hadde tatt ordentlig tak, fikk Else høre fra personalet at "dere ser ut som nyforlova" når hun kom på besøk.

– Men du veit, kjærligheta blir ette borte sjøl om en blir gammal. Den gror fast, den.

I dag har Else funnet «en ny kamerat», – og har det godt. Ja, rett skal være rett. Else er blitt samboer med en høyreist, staselig kar fra Hønefoss som er to år yngre.

Når je vart aleine, sånn je vart, og er over 90, så har en nesten ingen venner eller venninner igjen. De er blitt borte. Ektepar vi hadde omgang med; borte. Og så blir en sittende aleina med en TV som durer fra morgen til kveld. En spiser aleine. Je søns det var trist!

Else og kjæresten er sammen på tredje året, og som Else sier: Etter frokost kan vi sitte og prate sammen i både en og to timer. Vi har så mye å prate om!

Fornyet sertifikat

Helsa er god, og det takker hun for hver dag. Hun leser Indre uten briller, og har nettopp fornyet sertifikatet. Turene går rett som det er til Hønefoss.

Det siste halve året har hun riktignok kjent det litt i ryggen, men det kan ikke sammenlignes med smertene fra en prolaps hun fikk i ungdomsårene.

 – Den gang fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå med korsett resten av livet. Det hadde ubøyelige stålspiler, men heldigvis ble jeg mye bedre etter å ha født Johan.

Den gode helsa tror hun er medfødt, men Else understreker at hun drikker tran hver dag hele året.

– Jeg tar det på fastende hjerte, så slipper jeg gulpinga og den vonde smaken etterpå. Og så skyller jeg med vann.

Fra Stabburet til Stortinget

Gjennom livet har Else vært aktiv, både i yrkeslivet og i politikken. Hun overtok ansvaret for Wiiks bilverksted og den elektriske forretningen etter at Alf døde. Hun har hatt kontorjobb i Aurskog-Høland kommune, vært legesekretær, jobbet som demonstrasjonsdame for Stabburet og deltatt i gårdsdrift.

I mange år var hun engasjert i lokalpolitikk, og en periode var hun vararepresentant for Akershus Høyre på Stortinget.

I flere perioder var hun meddommer/legdommer i lagmannsretten, og hjemme på Hemnes en drivkraft i pensjonistforeningen. Hun har besøkt fire kontinenter, - og ikke minst: Hun har to barn, fire barnebarn og fire oldebarn som det er stas å få besøk av. Og så er Else veldig spent på hvordan det går med Therese Johaug etter dopingskandalen. Else håper på frifinnelse, slik at langrennsfavoritten rekker OL. Da gleder Else seg til å se.