Hun har både verdensrekord og europarekord. Har medaljer fra både VM, EM og verdenscup.

Likevel er vår eneste olympiske deltaker i Tokyo OL som begynner 23. juli, Jenny Stene, mindre kjent lokalt enn fjerdedivisjonsspillere fra Blaker og AHFK.

Jenny Stene ler godt når Indre trekker frem denne sammenligningen, men er ikke uenig, 23-åringen som blir det femte deltakeren i et sommer-OL fra Indres nedslagsfelt.

Latteren og smilet kommer lett hos Jenny. Hun er definitivt ikke noe hengehode, heller ikke over at idretten hun driver blir viet lite oppmerksomhet i media.

– Det er synd det skal være slik. Vi har en flott idrett og vise fram, men slik er det bare.

– Gi en kjapp presentasjon av deg selv. Hvem er du når du har lagt ned børsa og krøpet ut av den gedigne skytterdressen din?

Kort tenkepause, avbrutt av ny smittende latter.

– Jenny Stene er en rifleskytter som er litt småsjenert. Jeg er veldig åpen og ærlig, liker og vise meg fram og gjøre det godt.

– Hvor mye trening og hvor mange skudd har du bak deg siden OL ble utsatt et år?

– Det ligger opp mot 1.000 timer. Antall skudd har blitt 40-50.000 med kaliber 22-rifla og 30.000 med luftrifla.

– Da er kanskje OL-medalje et naturlig mål. Blir du skuffet hvis du ikke kommer hjem med èn?

– Det er lov å håpe og drømme, men jeg tror ikke jeg kommer til å ta medalje.

– Du får tre sjanser; Luftrifle individuelt og mix og helmatch. Hvor anser du mulighetene dine som størst?

– Det er nok i helmatchen, men det hadde vært desidert mest morsomt å gjøre det godt på luftrifle. Der er konkurransen desidert hardest.

– Sportssjef Tor Idar Aune sa i en reportasje i NRK for et års tid siden at det er noe med hodet ditt. At du går inn i en slags mental tilstand andre rundt deg ikke helt forstår foran og under viktige konkurranse. Kan du utdyp det?

– Vi har snakket litt om det. At det er en slags fryktløshet. Jeg vil si det litt på motsatt måte. Jeg gir stort sett blaffen i hvordan det går resultatmessig. Det er gjennomføringen av konkurransen som teller; At jeg kan gå av banen og være fornøyd med det jeg har prestert.

– Klarer du å luke ut det som skjer rundt deg, når det drar seg til for alvor?

– Ja. Jeg vet ikke om det er riktig å si at jeg er en distansert person, men jeg klarer å ha fokus på det jeg skal ha fokus på der og da. Trenger jeg ikke det, tenker jeg på andre og gjerne morsomme ting.

– Harald Stenvaag var jevnaldrende med deg, 23 år, da han debuterte i OL. Han fikk med seg deltakelse i seks leker. Tar du sikte på å kopiere han?

– Ha, ha. Det er ganske mange leker. Jeg har en smådrøm om å skyte fram til Los Angeles i 2028. Skal jeg fortsette etter det må jeg ha en jobb eller økonomi slik at jeg kan leve av skytingen uten støtte fra mamma og pappa. Får jeg til en slik løsning kan jeg tenke meg å fortsette så lenge jeg klarer å skyte stående.

– Hvordan er det å være OL-skytter i Norge?

– Det krever mye trening, dedikasjon og disiplin og masse støtte hjemmefra. Vi har ikke så mange sponsorer, men må gjøre jobben selv og stå på egne ben. En stor kontrast til skytterne fra de største nasjonene som lever av idretten.