GLAMSTOCK: Noen bilder gjør seg best uten lyd...

GLAMSTOCK: Noen bilder gjør seg best uten lyd...

Råttent

17 råtne år til minne.
Publisert
DEL
17 råtne år til minne.

Bli abonnent: Indre+ i 8 uker for kun 49 kroner!

Den første helga i juli har jeg vært opptatt hvert eneste år siden 1998. Men ikke i år.

Det føles litt rart.

Dette er den helga Råtastock-festivalen vanligvis går av stabelen. Vi la den ned i fjor, etter sviktende besøkstall de siste årene.

DET ALLER SISTE DUGNADSLAGET: Kim Sletner (t.v.), Vidar Haugen, Per Kolstad, Lars Vegard Borstad, Glenn Halvorsrud, Roger Ødegård, Ole Martin Linnerud, Tor-Erik Aastad og Inge Martinsen var blant de som bidro til at den aller siste Råtastocken kunne gå av stabelen i 2015.

DET ALLER SISTE DUGNADSLAGET: Kim Sletner (t.v.), Vidar Haugen, Per Kolstad, Lars Vegard Borstad, Glenn Halvorsrud, Roger Ødegård, Ole Martin Linnerud, Tor-Erik Aastad og Inge Martinsen var blant de som bidro til at den aller siste Råtastocken kunne gå av stabelen i 2015.

Nå har vi flyttet til Tyst på en annen årstid og døpt den om til RåTystock.

I mangel på dugnad tre kvelder denne uka, blikker jeg heller tilbake på et 17 år langt kapittel i livet som er lukket:

Jeg var ennå ikke blitt 26 år. På innsida følte jeg meg ennå som tidlig i tenåra og var skråsikker på det meste. Da den første Råtastock-festivalen gikk av stabelen i 1998.

Jeg ville være med å skape en festival jeg sjøl kunne tenke meg å gå på. Det inkluderte: Muligheter til å ta med det du ville drekke sjøl, komfortable sitteplasser, tak over huet og skikkelig musikk: Rock'n roll.

Det kom 60 personer til det nedlagte semenstøperiet/bilopphøggeriet i Gunhildrudgropa i Oladal'n på Finstadbru, og arrangementet var opprinnelig et kombinert 30- og 35-årslag.

Et formidabelt dugnadsarbeid lå til grunn. Bilvrak var flytta, taksteiner, båter og bilvrak likeså.

100 år med gammelt skrot var dytta unna. Strømmen var plugga i.

Reisverk med presenning var rigga.

Da vi var ferdige var det som å komme til en gruvelandsby i Klondyke anno 1898.

Vi hadde gravd fram en arena god som gull.

SLITERE: Tusenvis av dugnadstimer har blitt nedlagt for at publikum skal kunne kose seg på Råtastock gjennom 17 år.

SLITERE: Tusenvis av dugnadstimer har blitt nedlagt for at publikum skal kunne kose seg på Råtastock gjennom 17 år.

Oppgaven min var å booke skikkelig musikk. Det gikk som en lek.

Rutinerte Kim Therkildsen og hans edssvorne brødre dukka opp med kjempefele og jazzbein, og det ble grilling, St. Hans-bål, skjenk og glas - samt dans og stas.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur og at den måtte gjentas. 

Året etter kom det 90. Musikken var den samme, og det samme var stemninga.

Sletnerbingen ble etablert detta året og fylt med gamle møbler.

Og'n Kim og faren Kaiemann donerte sågar det markspiste elghuet, selve familievåpenet på Sletner, til gallionsfigur på nevnte binge.

Fetter Terje dukka opp i Cocktail-Johan-dress med leopardmønster på jakkeslaget. Bayer'n var kald og hjertene varme.

Året etter kom sekelskiftet, og det kom 130 gjester. Vennene våre hadde venner sjøl au.

Selv om strømmen fortsatt gikk midt i førstesettet og kjøleskapet inne i hybelen i høggeriet måtte koples fra for å få liv i rakleverket igjen, hadde vi fortsatt klokkertru på peace, love & understanding.

Året etter forløp med same procedure. Da kom det 160 gjester.

I 2002 kom det 190.

INVENTAR: Grukkedal'n Cowboys var husband under Råtastock i en årrekke.

INVENTAR: Grukkedal'n Cowboys var husband under Råtastock i en årrekke.

Siden kom Åsgårdsreien. I 2003 feira vi femårsjubileum. Det kom 100 fredag, da vi serverte Torsk på Tallin på storskjerm inni hangar'n, og cabarét med King Jurgen & The Colgate Wolves (Lars Jørgen Skaret, Knut Arne Lybæk og Thorbjørn Slettum) på scenen.

Lørdag kom Lucifer på besøk til Gropa. 21.000 kroner i cash forsvant. Penger vi skulle betale orkestrene med.

For de lokale heltene i Back To Basic hadde kommet på banen, og varma opp for Kim og co.

Det kom 300 gjester. Folk ble banka opp utafor og trua gjestene våre med kniv.

Mobiltelefon-bruken hadde eksplodert og SMS-ene gikk varmt om at alle over 15 kunne komme på Stocken.

Onkel ble tilkalt, for å roe gemyttene, og for å etterforske stölden.

Ingenting skulle bli det samme igjen. I hvert fall ikke på mange år...

Kontantene var og ble borte.

Jeg var blitt 30 år på kjøpet - ute av tenåra - og ikke like skråsikker lenger.

I 2004 kom det 230 personer. Over 18 år, og kun innbudte. Vi ga oss ikke så lett.

Og Back To Basic og Kim var sammen på plakaten igjen.

Stemningen var god - blant gjestene.

Men innad i styret hadde noen jokka i spinaten.

Det var gått kuk i Råtastyret, som danskene ville sagt det.

Noen mente at konseptet var vanna ut. Noen mente at det ikke var like moro lenger.

Noen mente vi ikke skulle be andre gjester enn de som bodde i dal'n. Noen mente at vi burde gi oss mens leken var god.

Noen mente vi burde saldere bluesen og rocken og å satse på danseband.

Mens andre mente noe annet. Noe helt annet.

NOK EN ELDAR: Eldar Vågan spilte under RåTystock i Tyst Bar i februar 2016.

NOK EN ELDAR: Eldar Vågan spilte under RåTystock i Tyst Bar i februar 2016.

Det endte med ondt blod, flytting fra gropa og kun to av kompisgjengen på fem sto tilbake da røyken hadde lagt seg.

Vi ga egentlig opp. Helt fram til våren i 2005 opprant, og lengselen etter å høre levende musikk og lysten til å omgi oss med 200 av våre nærmeste venner, meldte seg igjen.

Vi sonderte terrenget i 1930- og 1932-området i all hast. Ja, sågar 1925-området ble vurdert. Nordre Trandem gård på Ulviksjølen. Motowntangen.

Under selve 100-årsjubileet til Norge, nasjonen, ga svaret seg sjøl: Dingsrud Fort, eller Urskog Fort, som noen også kaller det.

Men festningsområdet der kanonene og kaserna var, ble for ulendt, både til dansegølv og attersteg.

Vi måtte benytte parkeringsplassen, som med tilhørende skau dannet ei ramme nesten som i Gropa.

Vi dundra på tromma og leide telt til 17.000 spenn. Ferdig oppsatt og med noen låvedørlemmer som dansegølv, riktignok, men det var bra nok for oss og folka våre.

Travselskapets 6x10-meterstelt ble også leid.

Redde for spionasje og sabotasje, satte vi ut vakter for å vokte fortet de siste nettene før festivalørdagen opprant, og hvilken dag det ble: Fuglene kvitra. Sønnavinden smekte oss mildt på kjakalæret. Og sola skinte. Det var nytt grass på banen.

Det kom 230 festivaldeltakere. Og Kim og Øratadom sang Up on Dingsrud Creek!

Vi hadde overlevd den mentale istida.

Smil på ansikter. Sol i sinnet. Øl på bordet. Overskudd.

Den nye festivalkomiteen, som var håndplukka av undertegnede og Helge, min trofaste kompanjong, hadde gått gjennom regnet og vinden og sto tørrskodde på den andre bredden.

Vi gikk på vannet, og hadde det kanon på fortet.

KLASSEMUSIKERE: Onkel Tuka/Belfast Muslims spilte under Råtastocks 15-årsjubileum i 2013. Førstnevnte orkester er Dumdum Boys-gitarist Kjartan Kristiansens favorittband.

KLASSEMUSIKERE: Onkel Tuka/Belfast Muslims spilte under Råtastocks 15-årsjubileum i 2013. Førstnevnte orkester er Dumdum Boys-gitarist Kjartan Kristiansens favorittband.

Foran 2006-festivalen var vi bedre forberedt.

 Vi hadde vært i Fattigmannsamerika over Kjølen og kjøpt to svære telt for en rimelig penge.

Folk kom i tohundrevis året etter også.

Så, i 2008, var det klart for å feire ti år. Noen i styret kjente noen som kjente en gammal helt. Eldar. Vår barndoms idol.

24 timers service. Fem fyrer med ved. En herre med bart.

Vi fikk entertaineren, gitaristen, humoristen, tegneren og den amerikanske bilentusiasten til å komme og holde fortet sammen med vårs.

Og fårs ble det - til de grader.

Fredag underholdt vår alles kjære Palle Wagnberg med egne låter og Vreeswijk-låter, foran en folkemengde på 25 - som alle vil huske konserten så lenge de lever.

Det var magisk. Og kanskje var det derfor jeg ramla utpå. Vi som bare skulle ta et par øl, for å være i form til lørdagen.

Det blei  ikke et par, ikke 15, eller  20 heller. Det endte på rundt 24.

Da jeg skulle inn hjemme, hadde jeg glemt husnøkla i bilen på Dingsrud.

Det endte med å vekke hele huset for å komme inn. Klokka 03.30 på morran.

LEVENDE LEGENDE: Eldar Vågan opptrådte under Råtastocks tiårsjubileum i 2008.

LEVENDE LEGENDE: Eldar Vågan opptrådte under Råtastocks tiårsjubileum i 2008.

Lørdagen traff meg som en eggdeler.

SMS-er ble sendt til resten av dugnadsgjengen: "Festivalgeneralen trenger halvannen time til før hjelmen passer".

Da jeg ankom fortet i tretida, redda av de tre p-ene (Pizza Grandiosa, Paracet og Pepsi Max) til frokost, hadde Vågan ankommet allerede.

Han sto og klødde seg i huet og glana på "scenen".

Det første han spørte om var "Hen er scena hen, a?"

Undertegnede stirra vantro på den levende legenden med røde øyne og bustete hår: "Nei, er du ikke informert om at alle speller på gølvet på Råtastocken, a, Eldar", etterfulgt av en kjekk latter og ryggklapping.

Det falt ikke i god jord.

"Je har ældri spelt på grus før", sa'n, og tusla inn i Kommandantboligen.

Jeg hadde mest lyst til å legge meg ner og sparke i beina og gjøre som Harald Heide Steen Jr. i mannens barndom: Forlange lefseklining.

Så dukka Lars og Kim opp. "Je henter noen halvpaller på arbe, og huntonittplater har vi jo, så skrur vi ihoppes no, veit, du". Sa handymannen Lars, mens Kim tok fram drillen.

20 minutter etterpå var det laga ei 15 centimeters høy scene, ikke akkurat Fillmore East, men bra nock for Råtastock.

Det syntes headlineren også, for han var plutselig blid som ei sol igjen.

NY ARENA: Urskog Fort var Råtastocks hjem mellom 2005 og 2010.

NY ARENA: Urskog Fort var Råtastocks hjem mellom 2005 og 2010.

Da Eldar og pianisten satte igang i nitida, hadde 300 tilskuere innfunnet seg i festningen og undertegnede hadde fått tre 80 prosents tyrkerskudd som han kylte rett ner - legemeet var i vater igjen.

Det var en trofast råtastocker som spanderte og forbarmet seg over vraket.

Og vi fikk høre om alt fra Nasse til Åshild Johansen og bigamister til ligningssjefer og bomull i øra - til stormende jubel.

Etterpå dukket Håkon Hauer og hans elektriske sirkus Travelin' Band opp, og blåste folk av banen. En av Råtastockens aller fineste kvelder var over. 

I årene etterpå dukket nyvinningen RåTystock opp, på både vår og høst. Fjøset og Tyst ble en tilleggsarena, med et annet publikum, fortrinnsvis yngre og mer urbant, enn ute og oppe på fortet.

Etter hvert ble Grukkedal'n Cowboys vårt nye husorkester både på utefestivalen og Tyst. Viser, bluegrass, pop og rock i ei herlig blanding.

Brødrene Albertsen i Grukkedal'n ble dessuten med på flyttelasset, da vi landa på Finstadbru igjen - etter seks lykkelige år i eksil på Lierfoss.

Skytterbanen i Grandalen på Grøtli ble vårt nye åsted.

Rundt parkeringsplassen på fortet var skogen hugget ned, og alt som var igjen, var grus og vind.

Men bevares, vi har kun gode minner fra Lierfoss' tak. But home is where the heart is, and our heart was at home.

Festplassen var perfekt, der den ligger nede i en dal omgitt av skog.

I 2013 ble 15-årsjubileet feiret, med brask og dram. Onkel Tuka og Belfast Muslims. Halden Rock Citys aller fineste musikere kom til Brua.

Spellemannsprisvinnere og irske folkrockpirater om hverandre. Det ble nok et høydepunkt i festivalhistorien. En historie som gikk mot slutten.

En jævlig god historie, vil vi mene.

De lokale heltene i Team Aurskog og Elin og Hans Orkester og Team Aurskog sørget for at 130 personer hadde en god opplevelse i Grandalen i 2014, mens Kim og bandet spilte under den aller siste Råtastocken i Grandalen i 2015. De første ble de siste - rimelig nok.

Men vi har ikke tenkt å gi oss helt.

RåTystock vil bli arrangert i Tyst Bar hver eneste vinter/vår i overskuelig framtid.

Til å spille på den aller første kvelden i den nye tida, hyra vi nok engang Eldar Vågan, som sammen med Vågale Vestmarkinger leverte varene for stinn brakke i Tyst i februar i år.

Og denne gangen sto scena på plass idet han ankom lokalet.

All good things must pass, sang George Harrison, og som alt annet han sang, så trur vi på den linja også.

Vi pakket sammen mens leken var god.

Istedet for å sutre og jamre over at folk ikke går mann av huse lenger, og å selvtilfreds konstatere at enkle utefester ofte er det beste, er det på sin plass med litt ydmykhet.

Ydmykhet over at flere tusen har deltatt på festivalen siden tidenes morgen i forrige årtusen.

Ydmykhet over at alle - eller de fleste - har bidratt på et spleiselag der folk fra alle samfunnslag har kunnet komme og finne et frikvarter fra hverdagens stress og mas, og koble av fra gulrotløpet som pågår i en stadig raskere takt i vår tid.

Der folk har kunnet glemme problemene sine for en stakket stund, og har kost seg med grillmat, godt drikke, gode venner og god musikk.

Å glede andre har gjort oss glade. Tusen takk til gjestene våre, uten dere hadde det ikke blitt noen Råtastock.

Undertegnede er nå snart 44 år - og oppfører seg tidvis fortsatt som om han var født i går.

Men 44 blir aldri det nye 26. Gudskjelov.

Jeg er ikke like skråsikker lenger som i 1998, eller 2002. Gudskjelov.

Men én ting veit jeg: RåTystock-æraen vil leve videre i Tyst Bar. I mars/april blir det ny festival på Finstadbrus tak.

Vi sees, råttfolk.

Artikkeltags