Et godt liv – mot alle odds

STOLT: Thorleif Blatt er stolt av hjemstedet Lørenfallet, og Kroa midt i sentrum. Her er han stamgjest.Foto: Anne Enger Mjåland

STOLT: Thorleif Blatt er stolt av hjemstedet Lørenfallet, og Kroa midt i sentrum. Her er han stamgjest.Foto: Anne Enger Mjåland

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Thorleif Blatt fikk en tøffere start på livet enn de fleste. Under 2. verdenskrig ble han født - av norsk mor og med tysk far. For første gang forteller næringslivslederen sin sterke historie.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Han møter med dokumentmappe i hånda og dagens avis under armen.

Den sølvgrå manken er nyklippet, det rutete skjerfet pent knyttet i halsen. Han bestiller en vaffel og kaffe og slår av en prat med innehaver Henny som kaller ham ved etternavn.

«Om Blatt vil sitte her ved vinduet, som vanlig?»

Det vil han.

Stambordet står ledig. Stedet er Kroa på Lørenfallet. Han er stolt av hjemstedet og Kroa med de gode vaflene. Det er her vi har avtalt å møtes.


I 1942 var verden mørkere og farligere enn i Lørenfallet denne gråkalde formiddagen.

Krigen raste.

Samtidig levde folk livene sine så godt de kunne. Noen ganger oppstod forelskelser på tvers av fiendelinjer.

14. september 1942 ble resultatet av en slik forelskelse født.

Den tyske okkupasjonsmakten ga ham navnet Helmut. Etternavnet Johannessen fikk han etter moren.

Hvordan han ble Thorleif Blatt, forteller han om siden.

Tøff start

– Jeg fikk en tøffere start på livet enn mange andre, men det har gått bra, tross alt. Det er viktig for meg å formidle, sier Blatt til Indre Akershus Blad.


– Mange krigsbarn ble utstøtt, trakassert og utsatt for overgrep. Noen ble adoptert bort til Tyskland, foreslått eksportert lengst mulig unna – til Australia, eller sendt til Sverige. Andre måtte leve med skammen her hjemme. I denne sammenhengen er det viktig å formidle at det gikk bra med noen av oss, sier Blatt.

Han har engasjert seg i «tyskerbarnas» skjebne, og er leder av Krigsbarnforbundet Lebensborn. Han deltar på krigsbarn-treff og kongresser, hjelper historikere, forfattere og filmskapere, holder foredrag, – og så er han med i Born of war international Network.


– Det fødes krigsbarn i vår tid også. Gjennom Born of War prøver vi å påvirke myndigheter slik at forholdene kan legges til rette for at disse barna senere kan finne sitt biologiske opphav. Det er veldig viktig, sier Blatt.

Han vet hva han snakker om.

Selv fant han familien på farssiden da han var 30.

Sendt til Tyskland

Lille Helmut var 11 måneder gammel da han sammen med moren ble sendt til besteforeldrene i Sudetområdet i Tyskland.


– Vi ble tatt imot med åpne armer. Mitt første morsmål ble tysk, og jeg knyttet meg sterkt til bestemor; Oma. Planen var at vi skulle være der til krigen var over, slik at vi kunne bli gjenforent med far, sier Thorleif.


I 1945 rykket russerne inn. Det oppstod kaos. Uhyrlige hendelser utspant seg. Helmut og mor ble sittende fast i den russiske delen, men takket være hennes norske pass kom de seg hjem til Norge i juli 1946.


Samtidig ble faren sendt tilbake til hjemlandet; deres spor krysset hverandre gjennom et sønderskutt kontinent. Moren og faren fant hverandre aldri igjen.

Byttet navn

Hjemme i Norge flyttet Helmut og mor inn i leilighet på Sinsen sammen med morfar og mors søsken.

Ni personer bodde på to rom og kjøkken.

Nå ble det bestemt at fire-åringen ikke skulle hete Helmut mer.

Moren ønsket ikke at harmen mot alt tysk skulle gå ut over sønnen. Hun syntes Thorleif var et fint navn, og så ble det sånn.


– Noe av det første jeg husker fra denne tida, er at jeg ble hysjet på når vi kjørte trikk. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor! I ettertid har jeg selvsagt skjønt det. Jeg snakket jo bare tysk.

– Mine beste år

11 år gammel flyttet Thorleif på barnehjemmet Waisenhuset i Oslo.

Han, som var vant til å bo trangt og ligge sammen med mor på flatseng på kjøkkengulvet om natta, trodde knapt sine egne øyne. Sovesalene lå på rekke og rad.

Her hadde alle barn hver sin seng. Spisesalen hadde dekor på veggene. Og så høyt under taket som det var! Og så god plass!

Gjennom høye vinduer kunne man se ut på et vakkert hageanlegg.

 
Lille Thorleif trodde han var kommet til et slott.


– Vi var 40 gutter fra 10 til 18 år. Den eldste på hver sal passet på at vi holdt orden i skapet, redde sengene og møtte rene og velfriserte til frokost. Vi hadde skoleuniformer; det var som å gå på en engelsk kostskole med streng disiplin hvor hver dag begynte med morgengymnastikk. Vi hadde ikke vondt av noen av delene. En gang i uka gikk vi på danseskole, under det jeg vil kalle frivillig tvang.
Thorleif humrer.

Han ble god til å danse, og har hatt mye glede av det gjennom livet.


Barnehjemmet hadde både kokke, vaktmester og sydame. Guttene ble delt i grupper, og så var de med i arbeidet.


– Jeg lærte matlaging, hage-arbeid og å stoppe sokker. Jeg hadde det godt på Waisenhuset. Vennskap jeg knyttet der som 11-åring, varer den dag i dag.


Mange barn har senere fortalt at de opplevde vold og overgrep på slike barnehjem.

For Thorleif Blatt var det tvert om.


– Det var mine beste år.

På egne bein

17 år gammel flyttet unge Thorleif for seg selv, og begynte å jobbe. Fra han var 17 år gammel, har han stått på egne bein.


– All lærdom på Waisenhuset hadde hatt som mål at vi skulle klare oss selv, så det gikk bra.


Selv om han insisterer på at livet har vært godt, er det likevel episoder som har brent seg fast i minnet. Moren giftet seg da Thorleif var 11, men hennes nye svigermor ville ikke vite av «tyskerungen hennes».

Han kunne kjenne på en bitterhet mot moren da han var ung, men følelsen er for lengst borte. For to år siden fikk de snakket ut om livet, og hvordan det ble for dem begge. Alt er avklart. Han er glad for det.


– Vi har et godt forhold i dag, mor og jeg.
 

Da Thorleif var 21 år gammel, tok han farens etternavn Blatt.


– Jeg hadde begynt å få et bevisst forhold til mitt opphav, og følte det var riktig.
30 år gammel fant han sin far i Vest-Tyskland.

Samtidig fikk han fire nye søsken, som han i dag har et nært forhold til.


– Vi møttes bare noen dager før «Oma» fylte 80. Jeg kom som en overraskelse på bursdagsfesten hennes. Jeg var litt redd for at hjertet hennes ikke ville tåle det, men min bror sa hun var sterk.


Det ble et hjertelig og tårevått gjensyn.


Selv ble han pappa i 1983. Han og kona hentet lille Thomas Marco på Fornebu da gutten var 3 ½ år gammel. Han kom hele den lange veien fra Sør-Korea.

I dag er Thomas Marco Blatt forfatter og litteraturkritiker, som i 2006 fikk Tarjei Vesaas' debutantpris. I 2012 kom diktsamlingen «1920 Sørumsand».


Thorleif Blatt lukker dokumentmappen. Kaffekoppen er tom; vaflene spist opp. Han skal videre til neste møte, der Krigsbarnforbundets framtid skal diskuteres.


– Våre medlemmer blir eldre. Vi må vurdere vår framtidige aktivitet, sier han, vel vitende om alt foreningen har betydd for mennesker som uskyldig kom til verden da den brant som mest.