Uten forkleinelse for noen av de øvrige seks: Det kan definitivt fastslås at ingen i denne eksklusive æresmedlemklubben har satt lengre spor etter seg enn Knut Katralen – i alle fall ikke helt bokstavelig talt.

– Ja, det har blitt noen mil med skispor siden starten for 23 år siden, og flere skal det bli bare Vår Herre velsigner oss med snø, lover det rykende ferske æresmedlemmet som allerede har vært ute med prepareringsmaskinen de siste dagene.

Onsdag i forrige uke hadde han preparert traseen Myrlia-Aurset og tråkket runden Mangenfjellet rundt med spormaskinen.

– Også på Kjølen er vi i gang. Der driver Jan Christian Heggedal grunnpreparering med scooter. Ingen av traseene er sporsatt ennå, men er du sulten på en skitur har du en mulighet, forteller Knut Katralen, som alltid like entusiastisk når det er snakk om snø og løyper.

Det hører for øvrig med til historien om Knut Katralen at han kjørte opp skiløyper på Mangen på eget initiativ allerede noen år før turlaget ble stiftet. Da laget så dagens lys 7. mai 1996, var Knut en naturlig del av det nye lagets nøkkelpersoner.

– Hans idé ble sammen med to andres gjort til virkelighet da Mangenfjellet turlag ble stiftet. Siden har han vært en hovedperson i utviklingen av turlaget. Hans arbeid og pågangsmot har vært avgjørende for vår status i lokalmiljøet, sier dagens leder, Carl Fredrik Havnås.

– Gjør noe for andre

– Så kan en spørre seg hva som har vært drivkraften til å lage løyper i alle disse årene, ofte på de mest «ukristelige» tider. Når den store hop av oss enten sitter i godstolen foran TV-en, eller stadig kryper sammen under dyna på søndagsmorgenen og ser fram til en skitur litt utpå dagen, er sporhunden Knut for lengst i gang med å frisere løypene til søndagsutfarten etter nattens snøfall.

– Den store motivasjonen er å gjøre noe for andre. Belønningen er alle de glade menneskene som bruker skiløypene, både store og små. Når vi ser at laget i dag har 2.300 medlemmer, må vi vel si at Mangenfjellet turlag er et konsept som har hatt suksess.

At han henger æresmedlemskapet høyt, viser han ekte stolthet over.

– Samtidig begynte jeg å tenke litt. Slike hedersbevisninger får en jo ikke før en begynner å bli gammel. Slik føler jeg meg ikke ennå, men jeg møter med jevne mellomrom skiløpere som lå i pulk da jeg begynte å kjøre løyper her. Nå er de ute i løypene med egne barn. Da forstår jeg at tida har gått, men som sagt: Jeg har tenkt å holde på ei stund til. Samtidig må jeg takke kona og datteren min som har utvist enorm tålmodighet gjennom mange år.