De flyttet inn sammen i kårboligen på Riser gård i 1989, Martin Skugstad og kona Ariane Flateby.

Martin var 26 år og Ariane var 19.

Nå tar parets 27 år gamle sønn Nikolai og samboeren Stine over småbruket i Aurskog.

– Vi ville gi ungdommene sjansen til å overta mens de ennå har pågangsmot og krefter til det, akkurat som vi fikk muligheten til da vi selv var unge. Samtidig er det viktig å understreke at vi ikke har presset Nikolai og Stine til å ta over. Vi har snakket mye om det, og de er helt sikre på at de ønsker å flytte inn på gården, presiserer Ariane, som er 50 år i dag.

Martins slekt har eid gården i mange generasjoner.

Navnet Riser stammer fra 1300-tallet, og hørte opprinnelig til Aur prestegård.

De første kjente fortellinger om småbruket kommer fra omkring 1830-tallet.

Martin Skugstads tippoldefar Martin Hansen Aursmoen, kjøpte gården på 1890-tallet og tok etter hvert etternavnet Riser.

Litt inn i forrige århundre tok svigersønnen Oskar Skugstad over, sammen med Martin Hansen Risers datter Berta Marie.

Fikk Kongens fortjenstmedalje

Martin var for øvrig gift med Anne Kristine Larsdatter Skaaningsrud fra Blaker, som var jordmor i sin tid – den første i en etter hvert lang rekke beboere som utøvde et omsorgsyrke på Riser.

– Anne Kristine fikk Kongens fortjenestmedalje for sin innsats som jordmor. Den er i familiens eie ennå, forteller Martin Skugstad, som er 57 år i dag.

Berta Marie og Oskar fikk flere barn og en av dem, datteren Helga Karoline Martinsdatter (Riser etter hvert, f. 1895(, utdannet seg til sykepleier og mottok pasienter fra Dikemark på Riser gård i en lang rekke år.

Helgas bror het Josef og ble far til Ole Skugstad, som i sin tur fikk datteren Henny Marie og sønnene Martin og Lars, med kona Anne Lise.

Ole og Anne-Lise Skugstad døde i fjor, henholdsvis 89 og 84 år gamle, med kun fire dagers mellomrom.

Martin Skugstad husker barneårene og pasientene innen psykisk helse som grandtante Helga hadde i huset som nå er gårdens hovedhus.

– Hun hadde ingen barn selv, men dedikerte livet til jobben. Hun hadde flere ansatte, som bodde i den ene enden av huset. Av pasientene husker jeg spesielt ei dame som jeg syntes virket litt skummel. Jeg var nok seks-sju år da hun døde.

– Jeg husker det knirket veldig i kista da de bar henne ned fra andre etasje. Jeg var sikker på at hun skulle falle ut av kista, men det gikk heldigvis bra, minnes Martin.

Trygg oppvekst

Han forteller om en trygg oppvekst på småbruket, og at han som liten hadde «sunt» næringsvett.

– Jeg løp fra hus til hus og spiste middag der de hadde den maten jeg likte best. Mamma og pappa bodde i det som da var hovedbygning på gården, mens tante Helga hadde pasienter i det store huset som nå er hovedbygningen. Dette huset var et av de første husene i Aurskog med innlagt vannklosett og bad, minnes Martin.

Bestefar Josef bodde i den tredje boligen på gården, i det som den gang var kårbolig.

Da Martin var liten bodde også Martins oldefar Oskar der.

– Hos tante Helga fikk jeg alltid det jeg hadde lyst på. Det innebar som regel speilegg! Hun hadde bestandig godis og brus i huset også, på grunn av pasientene. Da dryppet det litt på klokkeren også. Jeg led ingen nød, konstaterer Martin, med et smil.

Martin og Ariane tok over gården og flyttet inn i kårboligen i 1989, da hadde Martins foreldre pusset opp det som ble hovedhuset etter tante Helgas bortgang.

I 2005-06 var det nok en oppussingsrunde på Riser og Anne Lise og Ole flyttet tilbake i kårboligen, mens Ariane og Martin flyttet inn i det store hovedhuset.

Historien om hvordan Martin møtte Ariane er for øvrig verdt et kapittel for seg.

En frisørtime Ole Skugstad hadde hos Willy Knudsen på Linåkermoen ble helt avgjørende for det som skulle skje etterpå.

– Søsteren min, Solfrid, hadde klart kunststykket å kjøpe en hund som 12-åring – uten at mamma og pappa visste det. Dette var i 1985. Hunden ble sendt med tog fra Trondheim til Oslo. Dette var en border collie-valp. På den tida dreiv vi rideskole hjemme på Flatby. Hunden beit både hester og folk i beina, så vi kunne ikke ha den lenger. Den måtte rett og slett omplasseres, forteller Ariane.

Jentenes mamma Tove visste om én person som visste mye om hunder og hadde et relevant nettverk i bygda på den tida: Willy Knudsen.

En dag ringte Tove Willy, som var på jobb i frisørsalongen med Ole Skugstad sittende i stolen og for å bli frisert, og spurte Knudsen om han visste om noen som kunne overta valpen.

Ole Skugstad, som bestandig hadde hatt hunder, bortsett fra rundt de tider akkurat denne historien utspiller seg, reagerte sporenstreks.

– Jeg kan ta’n!

Hårklipp med hund på kjøpet der, altså!

Plutselig hundeinteresse som forkledning

Etter at hunden havnet på Riser, rømte den stadig hjem til Flatby.

Det var Martin som hentet hunden, og Ariane, som aldri hadde sett Martin før, ble plutselig svært interessert i den hunden hun aldri hadde hatt noe nært forhold til.

Dermed begynte hun å besøke hunden på Riser gård.

– Det var jo Martin jeg egentlig besøkte. Resten er historie. Det var en stor aldersforskjell på oss da. Den har jevnet seg ut på årene, så det har gått fint, sier Ariane.

Martin og Ariane fikk god hjelp av Ole og Anne Lise i årene etter at de tok over gårdsdriften.

Ole hjalp til med alt forefallende arbeid på gården, men Anne Lise bakte og serverte middag så ofte hun kunne.

– Dette har vært svært verdifullt for oss, sier paret.

Martin og Ariane giftet seg i 1993 og sønnen Nikolai ble født året etter.

– Jeg husker Ole kom for å se på barnebarnet på sykehuset. Han var en stillfaren fyr, men utbrøt «Det var da enda bra at det ble en gutt». Det var fortsatt holdningen at det var gjevest med en odelsgutt på den tida. Det er andre tider nå – heldigvis, sier Ariane.

Nikolais oldefar Josef levde ennå på denne tida, og bodde i den gule kårboligen.

Da bodde det fire generasjoner på Riser gård – en stakket stund.

Etter hvert fikk ekteparet også Ingrid, som er 24 år i dag.

Ble fosterforeldre

Det var lenge kuer og griser på Riser gård.

Da kravene til husdyrhold ble skjerpet tidlig i dette årtusenet, var det på tide å gi seg.

– Det hadde blitt for store investeringer. Med kun 17 kuer på båsen, var det ikke bærekraftig, fastslår Martin.

Til gården hører også 130 mål jord.

Både han og Ariane har bestandig jobbet ved siden av.

Etter hvert ble ekteparet også foreldre til tre fosterbarn.

– Institusjonsmentaliteten og omsorgen sitter i veggene på Riser gård. Vi hadde ikke planlagt å bli fosterforeldre. Når en ser i etterkant, er det kanskje en rød tråd i alt. Veien blir nok til mens en går, men i retrospekt er det nok ikke helt tilfeldig hvilken vei vi tok likevel. Jeg jobbet lenge med barnevern, og en kan vel kanskje si at jeg tok jobben med hjem, filosoferer Ariane.

Det siste fosterbarnet, Trond (19), har nettopp flyttet for seg selv.

Nok en epoke som var over, idet en ny begynner.

– Nikolai og Ingrid har fått livslæring og livserfaring svært få andre på deres alder har, gjennom fosterhjemsarbeidet vårt. De har en unik kunnskap om hva det vil si å vokse opp og trenge en annen familie, i tillegg til den biologiske. Fosterbarna våre har vært nærmest jevngamle med Ingrid og Nikolai, og med Trond som minstemann har det blitt mye fellestid med ham.

– Min mor Tove og hele vårt nettverk har han også et godt forhold til. Familie har vi nok av rundt oss her, forresten. Martins bror Lars, bor litt lenger inn i veien her, og Martins søster Henny bor et steinkast unna, ned mot Riserdammen. Alle har dype røtter til Riser gård, konstaterer Ariane.

– På tide å flytte hjemmefra!

Riser gård ligger landlig, men samtidig sentralt til, i Aurskog, med nærhet til bygdesentrumet Aursmoen.

– Det var en flott plass å oppdra unger, med gangavstand til skole og fritidsaktiviteter. Det er mange gode minner å se tilbake på, som da Ingrid åpnet Fisiko-kiosken her, og Trond tok opp arven i våres, da koronaen tvang folk ut av isolasjonen på tur til Tævsjøen.

– Det var mange som gikk forbi her da, og kjøpte vafler og saft hos oss. Ingrid tok også bilder til julekort via elevbedriften sin i fjøset og vi dreiv også med rideskole for barn. Men alt til sin tid, nå er tiden inne for at Nikolai og Stine tar over, mener Martin.

Sønnnen og samboer Stine (28), som er fra Hemnes, bygde nemlig et steinkast unna Riser gård i 2017.

Da var det allerede klarert at det unge paret en gang i framtida skulle ta over Riser gård.

– Det var uhyre viktig at de fikk valget og ikke følte seg presset. Nå tar de over mens de er unge og fulle av pågangsmot, slik det en gang var med oss. Vi ble forresten tatt med på planleggingen av huset de bygde i 2017. Det er på 125 kvadratmeter med alt på ei flate.

– En kontrast til hovedhuset på gården, der det er sju soverom. Tida var inne nå. Vi er jo såpass spreke at vi fortsatt kan hjelpe til på gården når det trengs ennå. Svigerfar var vaktmester for oss og hjalp til støtt, så vi vet hva det betyr, mener Ariane.

Paret har ikke bodd lenge i det nye huset, men trives allerede.

– Det er jo litt rart, det skal jeg villig innrømme. Vemodig er det ikke, for arv og tradisjon blir ført videre, og vi er glade for at det skjer. Jeg kjører jo forbi gården hver dag og ser hjem herfra, så det går jo helt fint. Dessuten er det vel på tide å flytte hjemmefra når en har fylt 57, fastslår Martin, med et godt glimt i øyet.