«Etter hvert har rovdyrdebatten kommet inn i et fast spor»

STILLER SEG BAK ULVEFORLIKET: Line Marie Johansen og Hans Petter Kongtorp i Aurskog-Høland KrF.

STILLER SEG BAK ULVEFORLIKET: Line Marie Johansen og Hans Petter Kongtorp i Aurskog-Høland KrF.

Av
DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Meninger 

Ulvedebatten har dominert både i rikspressen og lokalpressen etter at Helgesen like før jul varslet at han ikke hadde til hensikt å følge opp ulveforliket. Forliket tilsa at man kunne ta ut ulv etter at Stortingets bestandsmål var nådd.

Etter hvert har rovdyrdebatten kommet inn i et fast spor. Det argumenteres høylytt fra meningsfeltets ytre periferier: Ulven skal vernes eller fjernes. Nyansene blir borte og de politiske vinnerne synes å være de som kan utrykke seg oftest, høyest og med minst mulig forståelse for andre argumenter enn dem som ligger ens eget hjerte absolutt nærmest.

Særlig har Senterpartiet fått vind i seilene. Slik saken har utviklet seg er det ikke overraskende. Samtidig lar vi oss forundre litt: Senterpartiet var et av de partiene som forlot forhandlingsrommet på Stortinget først når man skulle forsøke å komme fram til et balansert forlik. Sp, MDG, SV og V forlot forhandlingsrommet.

Fra hver sin side av gangen raste de mot forliket: MDG, Sv og V mente ulven med dette var nær utryddet. Sp på sin side mente det fortsatt var alt for mye ulv og at Hedmark regelrett ofres for ulvesaken. Begge sider kan ikke ha rett. Men både MDG, V og SP valgte å stå utenfor ulveforliket.

Det er langt mer bekvemt å fronte blankpolerte prinsipper enn å finne en løsning som både ivaretar vern av ulven, men som også tar hensyn til at ulven kan og skal forvaltes – og at man i deler av ulvesonen nå opplever ulven som et reelt problem. Arbeiderpartiet og KrF var de to partiene som tok belastningen (sammen med regjeringspartiene) med å stå løpet ut i forhandlingene.

Man satte et bestandsmål som innebar at ulv kunne og skulle tas ut når målet var nådd. Dette stemte Sp imot. Det er selvfølgelig helt greit. Det som er vanskeligere å forstå er at Senterpartiet både i lokale og sentrale medier får lov til å spille førstefiolin i det melodrama som handler om å være indignert og bestyret over at et Stortingsvedtak - som de selv stemte mot, ikke følges opp av verken byråkratene i departementet eller av statsråden.

Når juristene vekselsvis skylder på Bernkonvensjonen, Naturmangfoldsloven eller forskriften som begrunnelse for å sno seg unna en demokratisk beslutning av stortingsflertallet, så tar altså Vedum og Sp straks rollen med å heve parolen med krav om at Stortingets vedtak må følges.

30. januar i år gikk fakkeltoget for en demokratisk ulveforvaltning i Oslo. En av talerne var var Vedum. Han som aktivt hadde motarbeidet det samme demokratiske vedtaket mindre enn et år i forveien.

Vi levner verken departementet eller byråkratene der mye ære i denne saken. Men statsråd Helgesen har rett når han 10. mars påpeker at det var en Sp-statsråd som først fredet ulven i 1973, en Sp-statsråd som innførte Bernkonvensjonen i 1986 og en regjering med Sp som la fram Naturmangfoldsloven i 2009. Og – Sp sto utenfor det ulveforliket som KrF forhandlet fram sammen med Ap og regjeringspartiene, mens de selv og MDG sto på hver sin side av gangen og finslipte argumentene om ofring av bygdene fra den ene siden og utrydding av ulven fra den andre siden.

Hadde det vært behov for det, skulle vi brukt mer plass i dette innlegget for å redegjøre for KrFs egen rovdyrpolitikk. Det kan gjøres veldig kort.

KrF stiller seg bak ulveforliket. Vi forhandlet det fram og tok den belastningen det kan være å forsøke å forene viktige hensyn fra begge sider av saken.

Ulven skal verken utryddes eller boltre seg fritt. Den skal forvaltes når vi har nådd bestandsmålet. Det bestandsmålet er nådd med god margin nå. Da kan og skal ulven forvaltes, til innbyggernes beste.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags