– Hver dag jobber jeg med å være «alle sin»

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

LeserbrevUnder et måltid i barnehagen sa et barn til meg: «Hege er min»…. mens han tittet forsiktig rundt seg..

Jeg kjente jeg ble litt rørt over et veldig koselig utsagn… og han fortsatte mens han tittet rundt på de andre barna i barnehagen.

«Nei… Hege er alle sin», sa han, og det gjorde at hjertet mitt lagde et ekstra hopp.

For ja….

Jeg jobber virkelig med å være «alle sin». Jeg jobber systematisk med å lytte til barns og voksnes bidrag og hva disse bidragene åpner opp for i mangfoldet og fellesskapet vi har i barnehagen.

Dette barnet fikk meg til å tenke hvor viktig det er i et konkurransesamfunn, der det hele tiden gjelder å være best, også innen utdanning, hvor man kan rette ensidig oppmerksomhet mot hva som virker, og fort kan glemme å spørre hva som betyr noe.

Det er ikke bare i barnehagen man er opptatt av tiltak som «virker», målstyring og utbyttebeskrivelser.

Det å prestere har blitt en norm. Hva er «fornuftig», hva er «normalt».

Det meste skal kartlegges i smale, gjerne kommersielle kartleggingsmaterialer og det blir tatt lite hensyn til at barn er forskjellige og at barn har unike og ulike ressurser. I utdanning er det også tydelig at noen ressurser er viktigere enn andre.

For eksempel er det i stortingsmelding 19:«Tid til lek og læring. Bedre innhold i barnehagen» nevnt ordet «språk» 635 ganger mens ordet kropp er nevnt en gang. Og dette i en barnehagemelding. Læringsbegrepet forstås snevert og vi kan glemme å tenke hele mennesket og kompleksiteter rundt oss. Det er et ønske om raske og effektive løsninger.

Linn Stalsberg skriver i morgenbladet 20. mai: «Finnes det en større makt enn den som opererer uten navn? Nyliberalismen er fortellingen om vår tid». Blant annet innføring av New Public Managment i offentlig sektor. Dette avspeiles i en stadig sterkere kobling mellom økonomisk vekst, skole og barnehage.

Det meste skal operasjonaliseres.

Er det ikke på høy tid med en systemkritisk debatt?

Hva gjør disse endringene med våre sinn, våre følelser, vår psyke og hvordan vi ser på andre mennesker og oss selv?

Duger jeg? Duger du? Er vi bra nok?

Blir vi i utdanningssystemet tjenestepiker for ulike metoder som vi skal utføre på barna våre? Pedagogikken kan risikere å bli et oppskriftsfag, pedagogene blir instruktører. Etikken og det pedagogiske skjønnet kommer i bakgrunnen for standardiseringer og universelle metoder.

Pedagogene slipper å tenke, vi utfører våre plikter. Barns bidrag underkommuniseres, de blir ubetydelige og de har liten virkning på sitt eget liv og sin egen hverdag. I barnehagen skal de øve på skolen, på barneskolen skal de øve på ungdomsskolen, på ungdomsskolen skal de øve på videregående og så videre.

Det å erstatte de manges handlinger med forutsigbare aktiviteter risikerer å utelukke og skyggelegge barns og voksnes muligheter til å bringe noe nytt inn til verden. Kan man påstå at dagens utdanningssystem legger ensidig vekt på reproduksjon av kunnskap? Ligger det mulighet for at barn og voksne kan lage ny kunnskap? Jeg håper det.

Tilbake til toppen…. Hva som betyr noe? Noe så «enkelt» som å være «alle sin». Blant annet tilstede i øyeblikket, lytte, skape noe sammen – noe vi ikke visste skulle skje, gi en klem, rette på den skjeve lua og få den godt over øra, smile, bare sitte ved siden av og være der for den andre, også litt «sakte-unyttig-tid», rett og slett BRY SEG GENUINT. Har vi tid til det?

Barns utsagn bør skape og skaper ettertanke. Vi voksne har sannelig noe å lære. Ja… metodene er også der, men ikke ene og alene, ikke som et program som skal følges, ikke som et skjema som skal fylles ut. Disse bør komme i bakgrunnen. Barna våre er ikke objekter og skal ikke bli gjort til gjenstand for brikker i et spill. Pisa-spillet eller kartleggingsspillet hvor det å være på toppen teller mest. En pedagog må ha mange baller i lufta på en gang; kjenne på ulike dilemmaer hvor ingen situasjon eller menneske er lik. Den andre og ansvaret for den andre må være viktigst.

Etikken bør komme først.
 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags