The First Waltz

Grønn rock’n roll bergtok meg.
Publisert
DEL
Grønn rock’n roll bergtok meg.

Korteist underholdning er undervurdert.

Med den lille tilleggsdetaljen at underholdningen bør være av god kvalitet.

Når det gjelder musikk, så er selvfølgelig ørene våre forskjellige og den enkeltes oppfatning av hva som faktisk er kvalitet, kan swinge veldig.

Jeg veit veldig godt hva jeg liker og hva jeg anser som god kvalitet.

Ørene mine er det ikke noe i veien med – bortsett fra at volumet, enten det er på konsert, eller på anlegget hjemme eller på jobben, må være høyt.

Lørdag tok jeg turen opp i mart’nsteltet på Aursmoen.

Urswood 2017 het konseptet.

Jeg visste på forhånd hva jeg gikk til.

Hilde Merete Øverby – sangfugl fra mitt eget nabolag på Brua, med egne, knallgode countrylåter.

Twisted Pair – Holmenbyens eget svar på Keith Richards, Raymond Holmen på gitar, og samme landsbys svar på Janis Joplin, Maria Skog på vokal.

Avalanches Kjetil Røsnes og Kirsti Johansen – Lierfalls egne Sonny & Cher, eller en duo som har solgt 1 million singler, trenger egentlig ikke å presenteres som svar på noe som helst.

Jeg rakk ikke å høre noen av de tre ovenstående, da jeg – som vanlig – er ridd av urskauingens største sjukdom: Forspellinfluensa.

Da jeg dukka opp i teltet i titida, var det Adriana Sandbekkbråten som velsignet lokalet med sin klokkeklare stemme.

Hun ble backa av et orkester som låt tett som juling.

Puddelrocker og sologitarist Lasse Bjerkan, sørhølendingen som arber på Bryne på Aursmoen, så ut som en million der han sto.

Pianist PK Nielsen hadde nok å drive med, spesielt på 1980-tallsklassikerne.

I blåserrekka, som også var henta fra Lierfoss-området (er det noe i drekkevannet?) sto Morten Borgen, Lene Anett Killingmo og Hans Olav Balterud og skinte som soulen selv.

Rytmegitarist Lasse Bangfield klarte ikke å slutte og smile, der han sto, mens teltet gradvis ble fylt opp av feststemte sambygdinger.

Til å lime alt sammen hadde mart’nskomiteen hyra inn bassist Hans Ulviken og trommis Pål-Magnus Lilleberg.

Gutta koste vettet av seg, der de hadde tilhold, bakerst på scenen.

Rutinerte og stødige som fjell, behøvde de tilsynelatende ikke anstrenge seg i det hele tatt.

Kveldens tredje kjærstepar, Elin Tveit og min kjære blodsbroder, Inge Martinsen, troppet også opp og sang det remmer og tøy holdt – til fortjent og stormende jubel fra alle kjentfolka blant publikum.

Siden kom tyngres avdeling.

Orkesteret - minus blåserrekka, gikk av scenen, og slapp til grunnstammen i Stuntman Sue, forsterka med bassist Fritz Aga.

Først ut var en kar jeg kjente minimalt til: Viggo Johannessen.

For en stemme.

Som skapt for rock'n roll.

Versjonen hans av Sweet Child O' Mine burde rammes inn og henges opp på veggen.

Viggo viste dessuten at han behersket rhythm & blues til fingerspissene også, med en sjelfull versjon av Wilson Picketts Mustang Sally.

Også kom Lars Marius.

KONGE: Lars Marius Wølneberg.

KONGE: Lars Marius Wølneberg.

Wølneberg.

Tidligere Team Aurskog og Decay, men nå sliter han stemmebåndet med Screams of Scarlet.

Med en karisma herfra til Månen gikk showmannen på og leverte en kongeversjon av Queens One Vision.

Teltduken løfta seg, himmelen var høy og evigheten nær!

Siden gikk ingen ringere enn Stuntman Sues egen Maria Rye inn i rampelyset.

ROCKEDRONNINGA: Maria Rye.

ROCKEDRONNINGA: Maria Rye.

Det er en stund siden Maria og Retrophilia kom til semifinalen i VM i rock i 2017, men Maria viste noe av grunnen til hvorfor på Urswood.

Sceneshow utafor scenen ble det også plass til, da et par kæller utstyrt med dødningsskallemasker, hver sin trillebår med tilhørende hammer i rein Kaizer's-stil hamra ivei under den ene låta på dansegølvet.

Siden kom Kalle på Spången.

Trubadur-Kalle Larsen.

Jeg visste at han kunne synge.

Nå skulle den avholdte skolelæreren synge Black Sabbath.

Jeg kjente'n ikke igjen, ikke bare på grunn av den manglende likheten med Ozzy Osbourne på håret, men på grunn av kraften han la for dagen i stemmebruken.

Han blåste publikum av banen, og nå var teltet helt fullt.

Stående ovasjoner.

For hvert kjente fjes som kom på scenen, ble det jublet som om Aurskog skulle ha rykka opp i 2. divisjon i 1966 likavæl.

Det var en kveld for identitetsbygging og forbrødring.

Da artistgallaen var over, entra Aurskogs deilige rockeband Ponderosa podiet.

LIVSSTILIG: Ponderosa.

LIVSSTILIG: Ponderosa.

Gutta leverte varene bedre enn noensinne.

Alt fra hår, T-skjorter, koteletter, sko og instrumenter var gjennomført, og bekrefta det vi blodfansen har visst lenge: Ponderosa er ikke bare et band, det er en livsstil.

På den siste låta, overraska forresten gutta, med å covre sjølveste This Train, udødeliggjort med Class of '55s (Roy Orbison, Carl Perkins, Johnny Cash og Jerry Lee Lewis) versjon.

DAY-O!: Jan Fredrik Olberg i Ponderosa legger ikke noe imellom.

DAY-O!: Jan Fredrik Olberg i Ponderosa legger ikke noe imellom.

Gitarist Rino Puente hang til og med på seg banjoen, og publikum fikk utdelt ark med det kompliserte refrenget.

Med dette återtoget gikk Urswood-tertitten inn i solnedgangen på skinner av gull.

Legendariske The Bands avskjedskonsert i 1977 het The Last Waltz og ble festet til lerretet av ingen ringere enn Martin Scorsese.

Med venner som Neil Young, Bob Dylan, Van Morrison, Eric Clapton og Emmylou Harris ble dette ansett som den siste hippiefesten.

I motsetning til The Last Waltz på Fillmore East i San Fransisco for 40 år siden, så jeg verken hele bord fulle av trynemjøl eller vakter med polaroidkameraer de blinka ut groupies som fikk komme inn til artistene backstage på Urswood.

BLÅTT OG (PONDE)ROSA: Vokalist Per-Erik Ingjer og Rino Puente.

BLÅTT OG (PONDE)ROSA: Vokalist Per-Erik Ingjer og Rino Puente.

At jeg ikke så det, betyr forsåvidt ikke at det ikke forekom.

Men jeg tillater meg å tvile.

Jeg håper uansett at Urswood 2017 kun var den første av mange valser uten slinger i valsen.

Det er flere flinke musikere og sangere i Aurskog, og det er flere klassikere som bare venter på å bli covra av Aurskogs finest.

Jeg har bestandig vært stolt av å være aurskoging, men forrige lørdag var jeg ekstra kry.

Jeg ønsker meg da capo i 2018.

Hører du, Jojan?

Artikkeltags