Da livet var et blankt ark – før vi havna mellom ved og bark

1979 var et av tidenes beste år – for både meg, musikken og fotballen.
Publisert
DEL
1979 var et av tidenes beste år – for både meg, musikken og fotballen.

Selv om statsledere med et ikke altfor trivelig rykte, som for eksempel Saddam Hussein, Ayatollah Khomeini og Maggie Thatcher tok makta i henholdsvis Irak, Iran og Storbritannia dette året, var det mer enn nok å glede seg over for en sjuåring som ikke var kjempeinteressert i politikk: Liverpool Football Club har aldri vært så dominerende som denne sesongen.

Ligaen ble vunnet suverent, med 85-16 i målforskjell, og kun fire av de 16 ble sluppet inn av Ray "The Hawk" Clemence, hjemme på Anfield.

LISTEPOP: ELOs LP Discovery, med den übertøffe Don't Bring me Down kom i 1979

LISTEPOP: ELOs LP Discovery, med den übertøffe Don't Bring me Down kom i 1979

På musikkfronten kom Liverpool-fan Elvis Costello med Armed Forces, Tom Petty & The Heartbreakers kom med Damn the Torpedoes, ELO ga ut Discovery, Øystein Sunde kom med sin udødelige Hærtata hørt og israelske Milk & Honey vant Grand Prix med knallåta Hallelujah, som for øvrig Leonard Cohen ikke hadde noenting med å gjøre.

KASSETTBAND: Øystein Sunde var aldri bedre enn i 1979.

KASSETTBAND: Øystein Sunde var aldri bedre enn i 1979.

En rekke strålende filmer dukket også opp på lerretet: Ridley Scotts episke Alien, Robert Bentons tåredryppende drama Kramer vs Kramer, Francis Coppolas psykedeliske Apocalypse Now og Mark Rydells Janis Joplin-baserte The Rose.

I LOVE THE SMELL OF NAPALM IN THE MORNING: Apocalypse Now er et filmatisk mesterverk.

I LOVE THE SMELL OF NAPALM IN THE MORNING: Apocalypse Now er et filmatisk mesterverk.

Filmer med cellulose-helter som blant andre Dustin Hoffman, Bette Midler, Robert Duvall, Martin Sheen, Sigourney Weaver, John Hurt og Meryl Streep.

GA OSS BUKSEVANN: Sigourney Weaver aka Ellen Ripley og Alien ga science fiction en ny dimensjon da den kom i 1979.

GA OSS BUKSEVANN: Sigourney Weaver aka Ellen Ripley og Alien ga science fiction en ny dimensjon da den kom i 1979.

Og best av alt: Jeg hadde ikke begynt på skolen ennå.

Livet var ennå fritt og vilt – i alle fall fram til en grå augustdag, der ei bleik sol etter hvert fant veien gjennom skydekket, i 1979.

Men det skulle vise seg at løvetemmerne var mye bedre enn fryktet – og sitt rykte.

De første seks årene gikk jeg på Aursmoen barneskole.

Bygget sto klart til skolestart i 1979.

En splitter ny skole.

Jeg kan ennå huske lukten i gangene av nylagt linoleum, rektor Kjell i rutete dress under skolens time og se for meg de grønne gardinene i gymsalen – som fortsatt gjør nytten den dag i dag.

Selv om pultene og stolene er annerledes ved skolen i dag, og påkrevet vedlikehold har blitt utført, ser skolen forbausende lik ut i dag som da jeg gikk der.

Den har tålt tidens tann, og holder seg godt, Aursmoen barneskole.

Noe av grunnen kan være at en gruppe lærere ved Aursmoen skole ble tatt med på råd – og hørt – i prosessen som ledet fram til byggingen i 1979.

Skolen ble bygget for framtida.

I 2016 har framtida kommet og gått flere ganger, og en del av lærerne jeg hadde på skolen har også gått av med pensjon – omsider.

Flere av dem rakk å ha mine egne barn som elever også.

Det er jeg veldig glad for.

Selv om de selvfølgelig var forskjellige hver og en av dem, var det visse tangeringspunkter.

De var tydelige, vennlige og autoritære – i riktige posjoner – i all hovedsak.

Og de ville vårt beste – selv om det ikke bestandig var like lett å se for en litt unnseelig/rampete (alt ettersom hva situasjonen tillot) og utemma guttehvalp på 1980-tallet.

SISTE SOMMER I FRIHET: Livet var fortsatt tøylesløst sommeren 1979 - før skolen startet på høsten.

SISTE SOMMER I FRIHET: Livet var fortsatt tøylesløst sommeren 1979 - før skolen startet på høsten.

Jeg priser meg også lykkelig over å ha gått i grunnskolen i et samfunn der lærerens status i bygda i ei nær fortid var like høy som lensmannens og prestens, og ei fortid da lærerne gjorde forskjell på elevene basert på foreldrenes inntekt og status.

I dag er sko(l)en litt på den andre foten, det er foreldrene som står over læreren og krever og krever, både i forhold til å lære poden å legge sammen to og to, men også å lære den håpefulle folkeskikk også videre.

En mellomting mellom de gamle, men ikke så gode dager, og situasjonen i dag, ville kanskje vært det beste, for lærerjobben burde hatt høyere anseelse og det burde også fulgt med bedre lønn, i dag – synes jeg.

Det er en av de aller viktigste oppgavene i et sivilisert samfunn.

I løpet av de siste par årene har de pensjonert seg og levert ut sin siste stensil – nesten alle mine gamle lærere og lærerinner/frøkner (som det het den gangen): Arne, Solveig, May-Britt, John Elias, Alfhild, Anne og Vigdis.

Et hav av rutiner og erfaring kunne forsvunnet sammen med dem – dersom det ikke hadde vært for at «etterkommerne» deres har fått god "opplæring" i det jeg innbiller meg at er et godt arbeidsmiljø.

Det må være noe i veggene på Aursmoen barneskole.

De unge lærerne mine gutter har hatt, har i alle fall gitt det samme solide inntrykket jeg har fått av mine gamle lærere etter jeg ble voksen.

Det bygges først og fremst veldig gode klasse- og læringsmiljøer.

Det legges vekt på at det er like viktig å være grei og snill som det er å lese leksene sine.

TÅLER TIDENS TANN: Aursmoen barneskole - et mønsterbruk både utenpå og inni - synes jeg.

TÅLER TIDENS TANN: Aursmoen barneskole - et mønsterbruk både utenpå og inni - synes jeg.

Aursmoen skole har fått mye pepper i media i nær fortid, og jeg skal ikke legge meg opp i om det har vært berettiget eller ikke.

Alle har sine egne individuelle erfaringer med skoleverket.

Min personlige erfaring har i all hovedsak vært veldig positiv, både for meg og unga mine og jeg er takknemmelig for at vi har kunnet gå på denne skolen.

Det hadde ikke vært lett å forutse den grå augustdagen i 1979:

Memories in the back of my mind - of 1979


I nittensøttini - da Twin Otter'n fortsatt gikk rundt i lufta 
I mai, da jeg hoppa jeg fra stubbe til stubbe på barneskoletufta
Da Liverpool slapp inn kun fire mål på Anfield
Da Sundes Hærtata hørt kom på rill


I nittensøttini - før alt ble dynka i pastell
Rett før Bon Scott tok The Highway to Hell
Før en eneste bokstav var skrivi
Før vi lærte å legge sammen ni og ni


I nittenniogsøtti - etter Spurs signerte Ricky og Ossie
Da Finstadplassen var lekgrinda mi - og di
Da Khomeini, Saddam og Thatcher tok makta
Da det fortsatt var tøft å blø for drakta


I nittensøttini - da'n Monrad dreiv Mobil
Da det fortsatt het FIF og AIL
Før klatreospa ble skjært ned
Før strømmen ble sterk nok til at vi lot oss drive med


I nittensøttini - etter lekeskolen og Signy
Etter den første Apachen og Kaptein Miki
Da vi bygde hytte nede ved bekken
Da fire guttesneiper overbelasta brua og vi slapp med skrekken


I nittensøttini - da Frank fortsatt var sjefen blant rakkerunga
Da det aller første dundersaltet traff tunga
Lenge før den første lysholmer'n
Da far serverte maurene høggormen


I nittensøttini - da vi fortsatt gikk i kortbukser
Da den hardeste valutaen var tomflasker og bokser
Da løkka var ei dumpe eller ei huske
Før det ble nødvendig å fuske


I nittensøttini – før Ghostbusters, men etter Helgenen

Da det fortsatt var liv i både Harrison og Lennon

Da livet var et blankt ark
I nittensøttini – før vi havna mellom ved og bark

Artikkeltags