Fra Finstad til Karlstad

Till en stad jag är på vandring/Harde karer på rotblaut tur.
Publisert
DEL
Till en stad jag är på vandring/Harde karer på rotblaut tur.

Neida, vi skulle ikke til Rottenros, men heller ikke så mye lenger bortover i Sveariket.

Karstad var destinasjonen.

Värmlands hovedstad, grunnlagt av krigshisseren Karl den tolvte, tilbake i 1584, hadde ifølge Wikipedia 61.492 innvånare etter den siste gangen de innfødte skrev seg inn i manntallet, i 2015.

Den vakre byen ligger ved Vänerns bredd, fortsatt Europas nest største innsjø etter Svartehavet, hvis ikke noe dramatisk har skjedd på jordens overflate siden O-fagstimene på 1980-tallet.

Skaldernas landskap, kalles den faste grunnen som omgir Vänern.

Vi var på tur for å se sjølveste sjefsskalden over Kjølen: Joakim Thåström.

Ebba Grön, Imperiet og Peace, Love & Pitbulls.

PUNKS: Ebba Grön.

PUNKS: Ebba Grön.

Selv om han hisset til væpna revolusjon i punkbandet Ebba Gröns Vi ska beväpna oss og var usikker på om fred var bedre enn krig i Imperiets Fred i sin tid, har han roet ned gemyttet noe med årene, svenskenes Jokke.

Les også: Elevene samlet inn over 100.000 kroner til TV-aksjonen!

Jeg har digga mannen siden tidlig på 1990-tallet, da kompis Tore kjøpte Ebba Grön 1978-1982 og en rekke Imperiet-skiver på LP og CD.

Det var først da jeg var moden for Thåströms univers.

Jeg husker videoene på SVT noen år tidligere, men det var før jeg ble en passasjer som løste billett på Musikktoget åpenlyst.

Musikken var ikke tilgjengelig nok.

Og ørene mine var heller ikke modne nok til å høre skikkelig etter.

Utover 1990-tallet steg beundringen min for mannen, og jeg ble blodfan.

Men etter ei skikkelig god soloplate i 1991, og en vassen oppfølger, fløtta kællen te Amsterdam.

Her starta han ei thrash-metal-gruppe med det spenstige navnet Peace, Love & Pitbulls.

Jeg husker en hustrig høstkveld i 1995.

Jeg og min daværende kjæreste leste en billednotis i Dagbladet om at Thåström kom til Rockefeller.

«Den svenske legenden spiller i Peace, Love & Pitbulls, som er inspirerte av thrash-metal», sto det å lese.

«Inspirert av», ja.

Jommen sa jeg gørr.

NÄRMARE GUD TILL DIG: Nye skiva, fra Mesteren til meg.

NÄRMARE GUD TILL DIG: Nye skiva, fra Mesteren til meg.

«Da betyr det ikke nødvendigvis at han ikke spiller de gamle slagerne sine heller?», innbilte vi oss.

Så vi dro.

Aldri har jeg blitt så skuffa.

Det som møtte oss var en skrikende Joakim, et par gitarister, en digitaltrommis og 50 fjernsynsskjermer, som sceneshow, de spydde ut en haug med farger og evigvarende overskrifter.

Etter tre kvarter med skriking, forsto vi at vi hadde lurt oss sjøl.

Det vart ittno Imperiet-låter.

Kun lurveleven.

Som flaks var, spilte min gamle musikkhøyskolerektor Kim Therkildsens orkester Harmophones i Gamlas lokaler i Møllergata den samme kvelden.

Det var godt å komme inn i varmen der og smake en Newcastle Brown Ale mens Kim sang The Weight og Country Boy av The Band i stedet for piggtrådjammeret i kvartalet bortenfor.

I de neste ukene var jeg likevel sjokkskada og jeg tvangsspelte Imperiet og Ebba Grön i tre uker i strekk før ørene var seg sjøl igjen.

Så gikk årene forbi – som en mektig flokk med ørner, som kamerat Håkon synger i Onkel Tuka.

Etter hvert kom Mester Thåström til sans og samling igjen, og han begynte å synge på svensk, først med et ganske hardt lydbilde, men jeg forsto i alle fall hva han sang om igjen.

Les også: Tillitsvalgte bekymret for ansettelseskutt

Så kom Skebokvarnsv. 209 -plata i 2005.

Helakustiske sanger, minst like gode som låtene i Ebba og Imperiet.

Etter hvert utvikla Thåström nærmest en helt ny måte å skrive låter på, med et helt særegent lydbilde.

Fra å skrive tydelige politiske tekster, har Joakim gått til å skrive eksistensielle tekster om å være menneske.

Han går helt til rota, med låter som for eksempel Slickar i mig det sista, Kom med mig, Smaken av dig og Dansbandssångaren.

«Till vem har du köpt blommorna min vän
För vem har du gjort dig så fin igen min vän
För vem har klätt dig i guld
Säj att det var för min skull»

Der min største svenske helt Plura Jonsson skriver direkte til hjertet mitt, skriver Joakim direkte til kroppen, sjelen og hjertet – på en gang.

I tillegg har han en enestående stemme og tilstedeværelse på scenen.

I sum når han – i mine ører – nesten helt opp til Herr Jonsson.

Til slutt fikk jeg sjansen til å se mannen live, både i 2013 og 2015 dukka han opp på Sentrum Scene, og jeg fikk endelig oppreisning for fadesen i 1995 – med renter.

Thåström live i vårt årtusen – det er noe helt hypnotiserende.

I vår ble det annonsert at 60-åringen skulle komme til Oslo igjen til høsten.

Men han skulle ikke til Sentrum, han skulle opptre i Spektrum.

Selv om ikke ørene mine er blant de mest skjøre, har jeg blanda opplevelser med lyden i det noen ynder å kalle Oslo Rektum.

Og Joakim, han vil jeg høre i et mindre lokale, et lokale der jeg føler at jeg er på rockekonsert der publikum står, og jeg vil gjerne stå med en øl i hånda.

Så viste det seg at legenden skulle spille i Karlstad, på et sted som het Nöjesmaskinen, fredag 13. oktober, ei uke før Rektum.

I hui og hast, tromma jeg sammen en flokk kæller, og vips, så hadde vi bestilt billetter til evenementet i Värmland.

Aldri har jeg gleda meg mer til fredag den trettende.

Jeg følte meg usedvanlig heldig, som skulle til byen der min ungdoms store helter  holdt hus: Färjestads BK og Sven-Ingvars - og få med meg en rockekonsert jeg visste ville innfri på kjøpet.

Med på turen var seks av mine edssvorne venner.

Om de er like trassige, dumsnille, likeglade, gammelmodige og glade i livet som meg, skal være usagt, men vi har alle sterke tangeringspunkter som binder oss sammen, spesielt humoren og musikkinteressen.

Vi skulle kjøre firehjuling til Charlotten og ta tog videre derfra - längre innåt landet.

Da vi var på Setskauen fikk jeg en trist telefon.

Oddis hadde ligget med influensa hele natta og måtte kaste inn håndklærne og bli hjemme.

Han var ikke rare karen, stakkar, og halvhjertede forslag om å blande alkohol og piller og la det stå tel og bli med likavæl, ble høflig avslått.

Tings iboende fandenskap struck again.

Vi måtte selvfølgelig innom vår favorittgodisaffär, også kalt Systembolaget, før vi satte oss på våre fedres magiske teppe lagd av stål på Charlottenberg Central.

Klokka var 11.57 og de tørsteste av oss hadde planer om å sprette den første Brew Dog-en på trainet.

Det første vi så da vi klev om bord i Svenska Järnvegens fordon var en kiosk, og fem billettkontrollører.

De var så vidt færre enn passasjerene i vogna, og selv om de var trevliga nog, så ble de med oss i samme vogna helt til Karlstad.

Farvel till burkarna blå.

Men humøret var selvfølgelig på topp og den ene skrøna mer truverdig enn den andre ble fortalt rundt bordet mens de svenske engene og Emil-husene fløy forbi togvinduet.

Rundt 13.30 ankom vi Karlstad Central.

Rett over gata for stasjonen lå Clarion Hotel, der vi skulle tilbringe den første natta.

Men vi fikk ikke lov til å sjekke inn før klokka 15.

Det ble til å deponere koffertene, og så bar det ut på jakt etter børst.

Men byen var tørrlagt.

I Karlstad åpner ingen puber før klokka 15 på fredager.

Også vi, da, som holdt på å tørste i hjel.

Løsningen ble selvfølgelig hotellbaren.

En St: Eriks’ Karaktär, en mørk lager, ble redningen for disse tvilsomme karakterene.

Og det ble selvfølgelig to.

Vi var på gang.

Klokka 15 prikk, sjekka vi inn, og kloke av skade – enn så lenge – tok de fleste av oss en time eller to på ævvet, som det jo heter der vi kommer fra.

Klokka 17 var det kalt inn til oppvarming på rommet til Thorbjørn.

Sammen med Per, Knut Arne, Eirik og Lars Jørgen, dukka sistnevntes kompis Roger og hans fortryllende fästmö Inger Johanne opp på det fire kvadratmeter store rommet.

Det viste seg at min navnebror fra Skotterud, nå bosatt på Elverum, i likhet med meg, var en svoren Ulf Lundell-fan, og vi rakk å utveksle favorittlåter og konserterfaringer før vi dro ut i byjungelen.

Da er det fort gjort å bli kjent.

Rett før vi tok heisen ned gjorde Lars Jørgen et av sine glansnumre, Rattmuffen, kjent fra det legendariske Newton-programmet Hajk, som gikk på lufta på SVT med Bengt Alsterlind fra Värmland som programleder – med den breieste dialekta på denna sida av Hjellebøl.

Idet vi går ut av heisen, hvem er det vi møter i foajeen?

Han har noe mer gråstenk i håret og noen flere rynker i panna, men det er ingen tvil om hvem som er i ferd med å gå forbi oss.

Bengt Alsterlind!

Som en flokk førsteklassinger på droger løp vi etter typen, men på respektfull avstand.

IDOL: Bengt från Hajk.

IDOL: Bengt från Hajk.

Han fikk haik med ei dame, og satt seg i passasjersetet.

Vi sto som fjetra tilbake og rakk bare å vinke før han og dama forsvant rundt hjørnet.

Hujedamej.

Tilbake til Roger, som hadde sett Uffe 73 ganger, jeg har vel sett den gamle grinebiteren litt over ti ganger, gudskjelov kunne jeg trumfe med at jeg hadde sett’n først, i romjula på Sentrum Scene i 1993.

Livet är en tävling.

Klokka 18.00 hadde vi bookat bord på Bishop’s Arms.

Reiseleder Thorbjørn hadde truffet blink, det var 20 sorter øl på fat og gudene veit hvor mange på flaske å velge mellom.

Blodsbroder Audun og hans sjarmerende forlovede Sonja, dukket dessuten opp og gjorde oss selskap.

Audun og Eirik har én ting til felles, eller to: Begge elsker Thåström og Neil Young over alt annet i musikkverdenen.

For dem så er Joakim og Neil i Champions League, og de neste artistene på pallen, enten de er svenske eller kanadiere, speller i Moroserien.

For meg så er Bob Dylan størst, men på CL-plass rett etter dukker de opp på rekke og rad: Uffe, Joakim, Eldkvarn, Cash, Presley, Traveling Wilburys, Beatles, Creedence, også videre.

Hakk ihæl.

Det ble en meningsfylt diskusjon rundt dette temaet, før de fleste plutselig fikk det travelt med å komme seg til konsertarenaen, Nöjesmaskinen, som lå noen kilometer borti gata.

Halvannen time til konsertstart?

Stå der og pimpe Karlstad-Carlsberg fra plastflaske vs å sitte i varmen på BIshop’s og væte nebbet med en Jalapeño Imperial Stout fra Innis & Gunn på åtte prosent?

For meg og’n Per var valget enkelt.

Vi stayed put at Bishop's Arms.

Samme helga vi var i byen, var det et svært bilcross-løp der, så det vrimla av nordmenn i byen, foruten Jonas Albertsen fra Grukkedal’n og Knut fra Løken, traff jeg og Per på en trivelig trailersjåfør fra Lena, som vi kom i trivelig prat med før vi også måtte ut i Karlstad-natta for å få med oss konserten.

Det striregna da vi kom ut, så vi måtte tilkalle drosjebil.

Det viste seg at konsertstedet også inneholdt en rekke andre utesteder og en bowlinghall.

Selv om det ikke akkurat var Madison Square Garden, var det noe annet enn Finstadplassen.

Etter å ha gått feil et par ganger, fikk en vakt geleida oss på rett kjøl.

Idet lyset ble slått på på scenen, sneik vi oss opp på sida av resten av bølingen, som sto omtrent midt i lokalet.

POLARE: Tre fornøyde kompiser. Foto: Thorbjørn Slettum

POLARE: Tre fornøyde kompiser. Foto: Thorbjørn Slettum

Mannen med hatten kommer ut på scenen, backa av et band som låter som om det er marinert i svovel og rulla i stålull.

Det er ikke Te dans med Karlstadtöserna som kommer først, men det første sporet på den signerte nye LP-en kompis Oddis skaffa meg under singeringen på Platekompaniet i Oslo forleden, Bluesen i Malmö, som drønner ut av høyttalerne.

Mesteren vandrer hvileløst rundt på scenen med Cocker-spasmene sine, og han synger bedre enn noen gang.

«Dette smaker av fugl», tenker jeg idet de første Carlsberg-dråpene renner nedover strupen.

Stoff fra forntiden kommer allerede som tredje nummer: Jag är en idiot, fra Tiggarens tal (1988) i en versjon som topper originalen hundre ganger.

«Jag är en idiot som aldrig förstått att å förråda en vän är det värsta av brott»

Kompisgjengen sto der med gåsehud.

Så kommer En vacker död stad, i en noe lettere versjon enn den blytunge originalen fra 1999, og jada, jeg føler meg levende.

Körkarlen, fra den nye skiva, med klare Kraftwerk-tendenser, låter som ei kule i liveinnpakning, suggerende tung-gung.

Selv om jeg nok må tilstå at jeg på generell basis synes det er litt slitsomt med industriell krautrock.

Jeg sleit litt med de tyngste låtene denne kvelden, men lyspunktene via gamle og nye, rolige klassikere, gjorde at miksen var til å leve med.

Mesteren skriver nemlig noen ganger så gode låter at lydbildet ikke betyr noe.

Når Brev till 10: våningen fra Skebokvarnsvägen 209 og Biografi med kort testamente kommer, er alt lurvelevenet glemt.

«Är det is på fotbollsplan i år
Står trettonvånginshuset kvar
Där det stod när jag drog
Jag minns en massa fester


Där hos Elton på balkongen
Det var där jag rökte brajj för första gången
Och hur många timmar har man väntat
Där nere på stationen
På nån eller nåt som aldrig aldrig kommer

Och det känns som om det var hundra år sen
Eller om de va i går»


Nå synger’n rett inn i minneboka mi.

Rein magi.

«Jag minns var jag va när dom landade på Månen

Jag läste Buster och Fantomen»

«Jag har glömt när jag fikk min allra första kyss

Men jag minns klart och tydligt att jag fick Rolle Stoltz’ autograf»

Jeg husker FIF-myggeavslutninga med Enga i lekegrinda
Jeg har stått på The Kop og grini mens You'll Never Walk Alone sprengte trommehinna
Jeg har glømt Pi R i andre, såvel som hver eneste rettslæreparagraf
Men jeg husker klart og tydelig da jeg fikk Pål Jacobsens autograf 

Nå snakker vi.

Til tross for anonyme ekstranumre, ender terningen på en klinkende klar femmer.

Mesteren har det ennå.

SVÆRE FORHOLD: Fornöjelig.

SVÆRE FORHOLD: Fornöjelig.

Slike artister har vi ikke hjemme.

Banne mig.

Etter konserten spres vi som vanlig for alle vinder.

Orientering var mitt verste fag på skolen, derfor hang jeg meg på Eirik, som var min førerhund mot hotellet, og vi måtte bruke apostlenes hester, siden drosjebilkøen var lang som et vondt år.

Men regnet hadde gitt seg.

Etter hvert dukka Knut Arne og Thorbjørn opp, og vi avholdt et etterpålag på rommet mitt, som gikk inn i glømmeboka av åpenbare årsaker.

Lørdagen opprant med sola i Karlstad på full styrke.

Etter en dusj, skakade vi loss og møttes i foajeen.

Lørdagsnatta skulle tilbringes på Hotell Bilan, et tidligere fengsel.

«San Quentin, I hate every inch of you»

  • Johnny Cash

Som vanlig var vi for tidlig I innsjekkinga.

Etter å ha deponert koffertene, bar det ut på byen for å drikke frukost.

Etter å ha vandret forbi SVTs lokaler, Bengts andre hjem, fant vi fram til Pitcher’s Sportsbar.

HAJK: SVTs - Bengts andre hjem.

HAJK: SVTs - Bengts andre hjem.

Vi spankulerte inn døra der litt før klokka 13.

Klokka 13.30 skulle vårt kjære Liverpool ta seg an The Auld Enemy, Manchester United, på Anfield, og det krydde av storskjermer i lokalet.

En burger med strips og en Carnegie IPA til frokost satt som en torpedo i den svenske skjærgården.

FLYKTSODA: Også kalt sambuca.

FLYKTSODA: Også kalt sambuca.

Eirik dro hjem, og vi lovte den sportsuinteresserte typen å oppdatere ham på hockeykampen mellom Björklöven og Liverpool i Löfbergs Lila.

Nå var det bare femmerbanden igjen.

Og Roger og Inger Johanne dukka også opp.

Det ble livlig rundt bordet, og ordspellene satt løsere enn landegrensene i 1940.

«Skotten» kommer jo fra nabokommunen vår, er på samme alder og det viste seg at karen også var på samme mentale frekvens når det gjaldt veldig mye, ikke minst humor og musikk.

Jeg trur ikke jeg har glist så mye siden jeg så Vidar Haugen spille saksofonsolo på Vazelinas Harry Hoover i treinstrument-mimebandet på sjetteklasseavslutninga i 1984.

Kampen endte 0-0.

Det var på tide å bevege flesket til cella på Bilan.

Vi gikk rett i kjelleren.

Der ligger det et fengselsmuseum med celler og gapestokker.

Det ble for fristende.

Vi måtte ned og teste «fasilitetene».

Det var kummerlige forhold, men latterkulene fortsatte idet vi prøvesto gapestokken alle mann.

Selfiene smalt tettere enn en bakelittfabrikk.

I gangen utenfor fengselsmuseet var det ei sittegruppe.

Den okkuperte vi et par timer.

Les også: – Venstre er på villspor, narkoaksjoner er helt topp!

Drikkevarer ble fisket fram og som anlegg, vekslet jeg og DJ Thorbjørn på å bruke mobilene, som vi la ned i ei potte, som fungerte som ropert.

Resepsjonisten prøvde å hysje på oss og pratet om at noen av oss snart var «överserverade», så vi fant etter hvert ut at det var til det beste for alle om vi kom oss på rommene.

Der fortsatte forspellet, med mikrobrygg handla inn på Systemet, gode historier og en større ropert, les: Søppelbøtte.

Etter kvällsfika nede i kafeen, var det ut på byen et kvarter, og siden et nytt næsjspell for glemmebøkene.

Søndagen kan vi forbigå i stillhet.

Det var kun Återtoget som gjensto.

ÅTERTOGET: Alt gikk på skinner.

ÅTERTOGET: Alt gikk på skinner.

Hurragutta sa takk og farvel.

I retrospekt kan jeg trygt fastslå at det var verdt det.

Alt hadde gått på skinner – sånn vi planlagte det.

Hvor ofte kan en si det i livet, både når det gjelder små og store planer?

Det artigste var lørdagen, under den fotballkampen.

Latteren og gemenskapen.

Selv om jeg var selskapssjuk til langt uti uka etterpå, blir jeg stadig mer klar over at noe av det beste i livet er å omgi seg med andre mennesker du kan være deg sjøl med.

Det er deilig å slippe å måtte imponere noen.

Folk som aksepterer deg som den du er, det er de beste folka.

Akkurat som dem jeg kjørte sammen med i Karlsvogna denne helga.

Dette er noe å leve lenge på.

Banne mig.

Artikkeltags