Hvem skal være vårt umoralske kompass nå?

Vi kom ikke unna heltedøden i 2017 heller.
Publisert
DEL
Vi kom ikke unna heltedøden i 2017 heller.

Hvilke av heltene mine dør i 2017, spurte jeg på denne tida i fjor.

Altfor mange, er det dystre svaret.

Et svar jeg for så vidt var forberedt på.

Dødsfallene der de største heltene mine tok ned skiltet for godt, har jeg omskrevet i diverse andre blogger i 2017: Chuck Berry, Sven-Erik Magnusson, Ronnie Moran og Tom Petty.

For å ta resten av heltene og antiheltene kronolgisk:

LIVSNYTER: Gorden Kaye spilte hurragutten René i Allo Allo i en årrekke.

LIVSNYTER: Gorden Kaye spilte hurragutten René i Allo Allo i en årrekke.

23. januar kasta Gorden Kaye inn barhåndklærne for godt, restauranteieren millioner av nordmenn kjente som René i Allo, Allo, som gikk sin seiersgang på NRK på lørdagskveldene på 1980- og 90-tallet.

Han ble 75 år.

Jeg mener å ha lest et sted at Kaye, som spilte skjørtejegeren René, egentlig foretrakk menn på privaten, men det gjør jo bare Allo, Allo enda artigere i retrospekt.

Les også: Er rock'n roll bedre enn fast arbe?

En annen hedersmann fra naboøya vår, parkerte tøflene 27. januar: John Hurt.

Han var en kjempe av en skuespiller, John Hurt.

IKON: Ikonet John Hurt, her i en ikonisk scene fra Alien (1979).

IKON: Ikonet John Hurt, her i en ikonisk scene fra Alien (1979).

Tenk deg, mannen har spilt i alt fra Alien, 1984, Harry Potter og Elefantmannen til Ringenes Herre (stemmen til Aragorn i tegnefilmen fra 1978) og Midnight Express.

Han nådde den respektable alder av 77 år.

John Hurt har liksom alltid vært her.

En fantastisk skuespiller har vandret Heden.

En mann som ikke rakk å bli gammel og som døde så altfor tidlig, var Åsleik Engmark, den norske komikeren.

Han gikk for å vanne blomstene 12. februar.

En meget talentfull og intelligent fyr som aldri skal få oss til å trekke på smilebåndene igjen.

På en tur til Brüssel med familien 12. februar, segnet Engmark om uten forvarsel.

Han ble kun 51 år ung – seks år eldre enn meg.

Les også: Fornøyd med julehandelen, men: – Vi opplever at folk gjerne reiser til større kjøpesenter for å handle julegaver

At Kim Jong-nam, den nordkoreanske politikeren og halvbroren til hakket mer kjente Kim Jong-un tok kvelden dagen etter Engmark, 45 år gammel, rørte meg ikke like mye, for å si det sånn.

1. april strøk en av de morsomste mennene jeg veit om med.

At Gösta Ekman skulle dø på en dag som er forbundet med spøk og moro, var passende.

Den artigste sketchen med moromannen er for meg den der han melder været, med flua uten vinger, som vandrer rundt i ansiktet hans hele seansen igjennom.

Men han kunne også spille seriøse roller, 77-åringen.

Jeg husker han spilte Martin Beck i den andre innspillingen av Sjöwall og Wahlöös banebrytende krimbøker tidlig på 1990-tallet.

Han gjorde en verdig figur i en serie, der alt gikk noe saktere enn i den «nye» serien, der Peter Haber spiller Beck.

Jeg husker Rolf Lassgård spilte Gunvald Larsson, og han gjorde ingen dårligere figur enn Mikael Persbrandt i den nyeste serien.

På høsten i fjor besøkte jeg Café Nero, ei bule med swingende soulmusikk på anlegget og mikrobrygg i kranene, i nærheten av Bislett.

Da jeg sto i baren og skulle bestille min andre rake IPA fra Nøgne Ø, til tonene av Curtis Mayfield, kom det en kar inn i lokalet.

Han så litt krank ut og gikk med hjelp av ei krykke.

Det var først da mannen åpna kjeftamentet at jeg forsto at det ikke kunne være andre enn Knut Borge – radio- og jazzmannen.

Han hadde tatt av MANGE kilo, men gliste og prata med bartenderen og andre stamgjester der på Nero.

Les også: Én person mistet livet på lokale veier i år

Jeg har bestandig hatt sans for hans lune fortellerstil, særlig sammen med sin mangeårige kompanjong Torkjell Berulfsen.

Snakk om livsnytere.

Og for en kunnskap gutta hadde seg imellom, om alt mulig.

På 9. april av alle dager, sovnet Knut Borge inn, 67 år gammel.

Han levde livet til fulle til siste slutt, hedersmannen.

Nå nipper’n til en konjakk mens Count Basie synger nattasanger for'n, der oppe i Himmelen.

En annen som brøt seg ut av sitt rustne bur og løp opp the Stairway to Heaven i 2017, var Chris Cornell.

Den tidligere Soundgarden-vokalisten valgte å avslutte livet som 52-åring 18. mai.

Takk for Rusty Cage, Chris.

En fantastisk vokalist hadde sunget sitt siste refreng.

Litt lenger uti mai skulle navnebroren min ta sitt siste åndedrag.

Han ble hele 89 år, den tidligere gullgutten, men det var som Helgenen på Dekdektimen han ble min store helt.

Roger Albertsen og Roger Moore har jeg blitt kalt mange ganger.

ROGER MÅR: Roger Moore ble 89 år gammel.

ROGER MÅR: Roger Moore ble 89 år gammel.

Nå er begge borte.

Roger that.

Slutten av mai markerte også slutten for Gregg Allman og Manuel Noriega.

Jeg trur ikke de to hadde noe til felles.

Allman Brothers har jeg bestandig digga, så det var stusslig å høre at Gregg dro for å hilse på broren Duane, som kjørte i hjel seg på motorsykkel for en mannsalder siden.

Manuel Noriega har jeg ikke et like varmt forhold til, en USA-kjøpt diktator fra Panama jeg husker var mye på nyhetene i ungdommen min.

20. juni kom nyheten om at Morten Martens’ far, Fredrik Skagen hadde gått i penalet.

Han ble 80 år.

Jeg elsket fortellingene om småkjeltringen Martens, som fingerte sin egen død i Trondheimsfjorden og dro til Storbritannia med falske pundsedler han selv hadde trykket.

Jeg husker jeg trudde No Depression-bandet Uncle Tupelo het Uncle Tupelelo da jeg ble vâr dem første gangen, tidlig på 1990-tallet.

Grunnen var at jeg tidligere samme tiår hadde lest Døden i Capulelo – av Fredrik Skagen, en av mine favorittspenningsforfattere og favorittrøndere.

I juli iførte Egil Monn-Iversen seg furudressen, som 89-åring.

Selv om onde tunger skulle ha det til at mannen oppførte seg som en diktator under Melodi Grand Prix og Spellemann i en årrekke, er det på sin plass å takke for musikken.

Glen Campbell hadde vært dement i flere år da han døde 8. august.

Rhinestone Cowboy, Wichita Lineman og Galveston.

For en sanger, og for noen sanger.

Thank you for the Music til en Glen som ikke bor i Göteborg.

19. august forsvant Tom A. Schanke fra jordens overflate, 77 år gammel.

Spradebassen som fikk flertall på fotballtinget for å innføre straffesparkkonkurranse dersom det var uavgjort etter 90 minutter i en av verdens mest konservative idretter i forkant av 1987-sesongen i Tippeligaen.

Aldri har det blitt scoret færre mål og aldri har det vært færre folk som har sett toppfotball i Norge enn akkurat den sesongen.

Når det er sagt, så husker jeg Herr Schanke som en fargeklatt og hurragutt i norsk fotball, sånne karakterer er det lenge mellom her i vårt sterile årtusen.

Siden kom september, og en rekke aldrende kjemper falt en etter en: Frank Aarebrot (70), Hans Alfredson (86), Per Fugelli (73) og Hugh Hefner (91).

Les også: – Jeg sier som jeg alltid har sagt: Hit inntil Herren har hjulpet så vel – i sorg og i glede

En lokal moromann fortalte meg dødsårsaken til Hefner: Overdåse.

Hehe.

En av de fire sistnevnte skal jeg komme tilbake til mot slutten av dagens tekst.

En kar ytterst få kommer til å savne etter 2017, er Salvatore «Totto» Riina, som sovna inn i et et fengselssykehus i Parma.

En brutal mafialeder som ikke skydde noen midler på veien mot fordervelsen.

Jeg så en TV-serie for noen år siden der den fascinerende historien om hvordan fattiggutten Riina ble den han var for noen år tilbake.

Det var stor fortellerkunst og en episk serie.

Tankene mine går likevel til ofrene som ligger igjen i 87-åringens røde kjølvann.

I løpet av året døde også musikerne og skuespillerne Rikard Wolff og Harry Dean Stanton.

Jeg elska stemmene deres, og for noen filmer de medvirka i, de gutta der.

Wolff ble ikke en gang 60, mens tidenes rock’n roll-skuespiller  Stanton krabba seg over 90 med god margin.

2017 var også året da vi tok et definitivt farvel med Charles Manson og Fats Domino.

Førstnevntes endelikt skal jeg forbigå i stillhet, han fortjener ikke noe annet, men Fats, Blåbæråsens og rock’n rolls pappa, han må få noen linjer.

Jeg husker vi spelte Blueberry Hill på vinyl i musikktimene der min kjære musikklærer Erland Killi var DJ på 1980-tallet.

Også laga jo mannen Bigamist, eller Be my Guest Tonight, som den het på utenlandsk.

Nå er Fats tilbake på Boogie Street.

Der han hører hjemme.

Den jeg kommer til å savne desidert mest av heltene mine, er Per Fugelli.

Det er flere enn meg som bør savne ham.

Les også: – Kommunen sitter med hendene i fanget og foretar seg ingenting

En som sto opp for de svake – og karaktersvake i samfunnet.

En som talte sunnhetstyranniet, som griper stadig hardere om seg i 2017, midt imot.

Den modigste mannen jeg visste om.

Hvem faen skal fortelle oss at vi er nødt til å gi litt mer faen nå, a?

Hvem skal hjelpe oss med å så imot kravene om å være perfekte nå?

Hvem skal fortelle oss at vi er gode nok som vi er?

Det er ingen jeg sørger mer enn Per Fugelli, her på en av årets siste dager.

Nå er det opp til oss sjøl åssen det skal gå med oss, vi svake menneskene, som gjerne tar et glass for mye i lystig lag og som synger med når den feite dama synger.

Nå må vi lære oss å tenke sjæl.

Selv om det er en skinnmager trøst, er det heldigvis liv i Trond Viggo og Knut Nærum ennå.

Mens vi venter på at noen skal dødsdømme oss for livsstilen vår, tar vi oss en sigarett og en juleøl:

De dødsdømtes aveny

Sangene skal stilne, snart har det siste toget gått

Du ser deg sjøl i speilen, selv om du allerede har forstått

En gang var du en annen, men det var lenge siden

Ung, vill og uskyldig, men så dukka noe opp i newsfeeden

Du møtte noen som så at du var ny

Du skreiv under på ei stipla linje nederst på arket

Du trådte ut på De dødsdømtes aveny

Snart hadde du et rykte, du lagde deg et navn

Du holdt deg fast i karusellen og falt fra favn til favn

Bildet ditt på førstesida, øynene dine lyser svart

Din stemme i telefonrøret, denne Mannen med ljåens natt

Når du venter på at morgenen skal gry

Og du veit at det er meningsløst å rømme

Du står fast på De dødsdømtes aveny

Sangene har stilna, musikken er slutt

Du reiser deg fra asken, du skal med siste toget ut

Du venter på perrongen, med hatten din og kofta

Noen vifter med kontrakta og skyter ifra hofta

Månen skyter regndråper fra sky

Og du fekter med en ødelagt paraply

Du danser rundt med kroppen full av bly

Enda en dag på De dødsdømtes aveny

Fritt etter De berömdas aveny (P. Jonsson)

 

Artikkeltags