Calypso om sommer’n

Om å få skikkelig swing på sakene.
Publisert
DEL
Om å få skikkelig swing på sakene.

Denne fredagen skal jeg slå et slag for calypsoen.

Det er det nok ikke mange – meg sjøl inkludert – som hadde trudd at jeg noensinne skulle gjøre.

Men tidene forandrer seg, selv om ikke jeg gjør det.

God musikk kommer dog aldri til å gå av moten.

Musikk som smitter av fra scenen og ut blant publiken er den beste som fins.

For oss som er glade i levende musikk .

Konseptet er pressa litt ut på sidelinja i 2017.

Les også: Løsst på livet

Jeg har sett filmer på EDB-maskinen min.

Filmsnutter der 250.000 unge mennesker på en eller annen festival i Tyskland tar helt av mens det står en fyr og speller plater på en scene foran dem.

INTET INSTRUMENT: Push play.

INTET INSTRUMENT: Push play.

Lyden er drithøy, og – med fare for å være fordomsfull – jeg er redd for at publikum er det også.

Det er den eneste fornuftige forklaringa til at publikum kan digge detta levenet, sånn jeg ser og hører det - i mitt inngrodde hue.

Lysshowet er spektakulært og DJ-en bryter stadig inn og beordrer folket til å klappe hendene sammen og jager generelt opp stemningen.

For publikum tar virkelig av.

Det er uhyre vanskelig å få det samme publikumet til å sette pris på trommer, bass, vokal og gitar.

Å svinge seg til tonene av levende musikk to og to utpå dansegølvet og å klappe etter at hver sang er ferdig – det er også uskrevne regler det er vanskelig å innrette seg etter.

Folkeskikken forandrer seg.

Nok ungdomshets, en blogger jeg kjenner proklamerte nylig at folk egentlig har godt av å passe sine egne saker, he-he.

Les også: Djevelens musikk tilhører Herrens glade dager

Men det er noen som fortsatt holder livefanen høyt og som bare leverer sine greier år ut og år inn – uten tanke på trender og uavhengig av om folk liker dem eller ei.

Et av disse orkestrene spiller calypsomusikk.

Når jeg tenker meg om, har jeg ikke hørt om musikkstilen siden 1980-tallet, da Banana Airlines plaga vettet av oss med Calypso om våren.

CALYPSO OM VÅREN: Banan Flyselskap.

CALYPSO OM VÅREN: Banan Flyselskap.

Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til calypsoen før jeg for et par måneder siden tilfeldigvis ramla inn på Blå ved Akerselva i hovedstaden.

Eller: Helt tilfeldig var det ikke.

Jeg visste at Frank Znort Quartet avholdt konsert hver søndag.

Jeg hadde hørt bandet én gang tidligere – tidlig i dette årtusenet på Øyafestivalen.

Flokken, for det er flere enn en kvartett på scenen samtidig, åpnet festivalen, som da hadde tilhold i Middelalderparken i Gamlebyen, og det ble en øreåpner for meg.

Jeg tenkte ikke calypso, da, kun at bandet spilte en smeltedigel av soul, rock, blues, funk og jazz.

Noen som var med på konserten fortalte meg at Frank Znort Quartet var en gjeng gamle punkere som hadde kommet på bedre tanker.

VERDENS KULESTE: Frank Znort Quartet er verdens kuleste band - sånn objektivt sett.

VERDENS KULESTE: Frank Znort Quartet er verdens kuleste band - sånn objektivt sett.

Disse tankene ble foredlet til svingende musikk i kvartetten, som allerede den gangen ga konserter hver søndag –  i salige Grønlandshagen.

Om det var mange andre artister og orkestre på festivalen denne lørdagen, som blåste meg av banen i tillegg, husker jeg ikke, men det hyggelige møtet la seg langt bak i lillehammeren/lillehjernen.

Da jeg og et par svirebrødre hadde bestemt oss for at det var på tide å dra på kjøret en søndag i vår, dukket plutselig informasjonen om søndagskonsertene til kvartetten opp lengre fram i panna igjen.

Med mandagsfri, lomma full av Nøkken og nøkkelen hjem, tok vi på oss pub til pub-skoa og dro til Tigerstaden.

Begerswingertrioen.

Etter et bar iskolde pale ale på den hyggelige uteserveringa utenfor Akerselva, bar det inn i betongen og mørket.

Lokalet er rockeklubb-aktig og innbyr i utgangspunktet ikke til noen lun stemning.

Les også: Bodde åtte år i flyktningleir: Nå trener Myo fotballag og er i full jobb hos 07 Aurskog

Det skulle endre seg radikalt da orkesteret gikk på scenen.

Tre blåsere, trommer, to gitarer, kontrabass, piano og lassevis med bongo-bongo-trommer.

For svarte swingende.

Og lokalet var med ett smekkfullt – omtrent som i videoen til Ry Cooders versjon av Get Rythm, der Harry Dean Stanton spiller hovedrollen.

Og låtene var både kjente og ukjente.

Blant de kjente kjente vi igjen Creedence Clearwater Revivals Down on the Corner, Lillebjørn Nilsens Tanta te Beate, Harry Belafontes Kingston Town, Chuck Berrys Brown Eyed Handsome Man, Beatles’ Bad Boy, Dead Kennedys' Too Drunk to Fuck, Down, Down Down med Tom Waits og ikke minst Nora Brockstedts eviggrønne Voi Voi.

Alt ikledd Frank Znort Quartets calypso-lydbilde.

Det låt tettere enn en flat tango.

Kvelden utviklet seg til et hett og hoftevrikkende party vi kara fra provinsen aldri hadde sett maken til.

ANANAS-GUNG: Det er vanskelig å sitte rolig når Frank Znort Quartet setter i gang.

ANANAS-GUNG: Det er vanskelig å sitte rolig når Frank Znort Quartet setter i gang.

Inngangen var gratis, men i den ene pausa kom det en kis bort til oss og spurte om vi ville kjøpe lodd.

Det kvartettens måte å spille for hatten på.

Vinneren, som ble trukket ut tidlig i andre sett, via et hjemmelaga lykkehjul på scenen, vant en CD med forrige ukes konsert!

Jeg har ennå ikke fortalt om vokalistene.

Frank Znort Quartets vokalister er i verdensklasse.

Den ene sangeren etter den andre tok mikrofonen etter hverandre og tok pusten fra oss.

Rå stemmer. Raspete stemmer. Stemmer myke som fløyel.

Et av høydepunktene var da en beskjegget kæll med hatt, til forveksling lik vår gamle ungdomsskolerektor, sang Down on the Corner, med en ytterst autentisk karibisk aksent.

OLD SCHOOL: Den ene av snortekvartettens vokalister var til forveksling lik vår gamle ungdomsskolerektor.

OLD SCHOOL: Den ene av snortekvartettens vokalister var til forveksling lik vår gamle ungdomsskolerektor.

Vi kunne like gjerne vært på Key West.

Da orkesterets eneste kvinnelige vokalist dro til med punkelåta Too Drunk To Fuck og fulgte opp med allsangfavoritten, den noe mindre vovede Voi Voi, kunne du stekt kebab på veggene inne på Blå.

Det kokte, med andre ord.

Les også: Fra klubben til Rockefeller

Vi forbannet vår fattigdom idet vi måtte dra før den siste økta, for å rekke den siste bussen hjem fra landsbyen med det høyspente navnet.

EKTE VARE: God, gammeldags og hederlig levende musikk er vanskelig å finne i 2017, men den dukker opp hver søndag på Blå.

EKTE VARE: God, gammeldags og hederlig levende musikk er vanskelig å finne i 2017, men den dukker opp hver søndag på Blå.

Opplevelsen satt i kroppen lenge.

Jeg trur ikke den vil forlate meg før jeg slipper unna denne jammerdalen.

For meg er musikk i utgangspunktet noe av det vakreste som fins.

Det er en åndelig opplevelse.

Søndag drar vi innover igjen – denne gangen med flere musikkelskere fra bygda.

BLUES BROTHERS: På Blå.

BLUES BROTHERS: På Blå.

Vi har ikke fri mandag denne gangen, men kvartetten spiller også konsert klokka 16.30, noe som passer oss perfekt.

Selv om jeg ikke har snorta så veldig mye i min tid, og selv om orkesteret teller flere enn en kvartett, så kan jeg trygt konstatere at Frank Znort Quartet leverer det jeg vil kalle god, gammeldags, hederlig levende musikk.

Rennet er ikke over, selv ikke for oss som reiste oss og gikk da noen sa at løpet allerede var kjørt.

Frank Znort Qartet er verdens kuleste band.

Sånn helt objektivt sett.

Artikkeltags