Dønn kørka, feig eller modig?

Er det mulig å lære av historien?
Publisert
DEL
Er det mulig å lære av historien?

Har ikke historien lært oss noen ting som helst?

Dette er et spørsmål jeg har stilt meg mange ganger.

Så mange kriger – til liten nytte.

Masters of war
Build to destroy
You play with my world
Like it's your little toy

  • Bob Dylan

«Vil du ikke slåss for fedrelandet ditt? Feiging!».

Jeg fikk servert følgende lekse på et forspell i andre etasje på gamle Aurskog meieri rett etter at jeg hadde søkt om siviltjeneste etter 14 dager i Fårsen, på Jørstadmoen i 1992.

Jeg skal ikke nevne navn, det betyr ikke så mye, for det var ingen tvil om at resten av forspellet, cirka ti andre karer på min alder, som var rundt 20 år den gangen, var enige med anklageren.

ANTIKRIGSHELT: Bob Dylan.

ANTIKRIGSHELT: Bob Dylan.

Jeg var ung og skråsikker på standpunktene mine.

Jeg følte meg modig.

Jeg var ikke i tvil om at jeg hadde gjort det rette da jeg søkte.

Tidspunktet jeg tilbragte de siste minuttene i Kongens klær, kunne ikke vært bedre tima.

Sersjanten min huka tak i meg idet jeg var i ferd med å sette på gassmaska, for å teste den inne i en container full med napalm, sennepsgass, eller Fanden veit hva.

Etter å ha blitt redda fra gasskammeret, bar det inn til kompanisjefen, en alvorlig nordlending.

Han sukka litt og så på meg, før han bad meg sette meg ned i stolen foran pulten hans på det slitte kontoret.

«Du e’ klar over at du ikke blir sikkerhetsklarert dersom du nekte militæret», ville offiseren vite.

Jeg ante ikke hva han snakka om, men han forklarte meg at det ikke var sikkert jeg kom inn i land som for eksempel Amerika, dersom jeg nekta militæret.

Jeg hadde ingen umiddelbare planer om å avlegge Guds eget land noen visitt med det første uansett.

Å blindt nekte å motta ordre om å plaffe ned andre sees på som mistenkelig oppførsel hos norske myndigheter.

Jeg skulle få flere påminnere om akkurat dét i årene som fulgte.

Det tok uansett ikke mer enn et par timer før jeg satt på toget på Lillehammer stasjon, i sivil.

Jeg har sjelden vært mer fornøyd med meg sjøl enn akkurat da.

Les også: Rakrygga

Mutter og fatter var ikke overbegeistra over at jeg hadde nekta å leke krig, noe jeg gjorde ganske ofte i oppveksten, uten betenkeligheter.

Men det skal jeg fortelle dere: Leken vi koste oss med i barndommen inkluderte verken å adlyde ordre blindt om å grave et hull i bakken og fylle det opp igjen, bytte uniformer og stå givakt i en idiotisk runddans, stå opp klokka 06.15 etter å ha blitt vekket av en trompet, og så skure gølvet det første du gjør - hver bidige morra - uten å få lov til å stille spørsmålstegn ved det.

Nei, det var et sjokk, I can tell you.

Fatter mente jeg kunne ta denna sjansen til å bli voksen og gjøre som kompisene mine - fullføre førstegangstjenesten, noe han for øvrig ikke hadde gjort sjøl...

Det var da ikke noe å lage sånt oppstyr etter?

Jeg ville vel ikke i fengsel?

Jo, om det sto på det, så var jeg - som Karl Bertil Jonsson - klar til å ta min straff.

Jeg hadde bestandig fått støtte hjemmefra for de mer eller mindre vellykkede valgene mine i forkant.

Det var ikke noe stas å miste den støtten, selv om det skulle vise seg å kun være for en stakket stund.

Dette var i oktober i 1992, jeg rakk for øvrig å få med meg samholdet blant de diarégrønne som sona sammen med meg på Jørstadmoen idet Kjetil Rekdal banket ballen bak Chris Woods på Wembley og Norges 1-1-mål i messa, til stormende jubel.

De fleste forsto det allerede den første morgenen etter at førstegangstjenesten var i gang: Her gjaldt det å holde sammen.

Gudene veit hvor mange ganger jeg har sitti i festlige lag og hørt folk snakka om tida si i Forsvaret:

«Beste tida jeg hadde!».

Ålreit, så tre mil med gnagsår, teltovernatting i pøsende regn og ei bøtte med kjeft, DET var det beste livet hadde å tilby deg?

Dersom samhold og kameratskap skal tvinges fram av noe sånt, så vær så god.

Da er ikke jeg med no’ mer.

Etter å ha blitt lært opp til å tenke sjøl, etter 12-13 år på skolen, fikk jeg plutselig beskjed om at det ikke gjaldt lenger?

Nei, nå fikk dem bestemme seg.

The Masters make the rules

For the wise men - and the fools

- Bob Dylan

Dagen etter jeg dimma, bar det ut på sosialkontoret på Bjørkelangen.

Grunnet manglende arbeidslivserfaring, var jeg ikke berettiget til arbeidsledighetstrygd..

Verdens triveligste saksbehandler tok imot meg, en kar som seinere ble en ihuga ildsjel i Mangenfjellet Turlag og hørte på planene mine om å studere ved Universitetet i Oslo etter nyttår.

Jeg trengte bare noen få tusen grunker for å klare meg gjennom jula.

MELLOM BARKEN OG VEDEN: Vi kan bare innbille oss hvilke traumer soldatene på Dunkirks strender gikk gjennom.

MELLOM BARKEN OG VEDEN: Vi kan bare innbille oss hvilke traumer soldatene på Dunkirks strender gikk gjennom.

Mutter og fatter tok meg kjapt til nåde og lot meg fortsatt på bo gratis på hotellet i Langbråtaveien 54, så jeg trengte egentlig kun penger til bensin og øl.

Jeg fikk 1.100 kroner fra sosialen hver måned fram til studiehverdagen begynte i januar.

Tilbake til forspellet.

Jeg nekta å la meg bli kalt feiging uten grunn.

«Spør du meg, så er det de som blindt står rede til å adlyde ordre om å drepe folk de ikke har møtt engang som bør inn til avhør hos Purken og som bør mentalsjekkes»!

Jeg la til at jeg hadde like stor rett til å juble for Rekdals scoring for fedrelandet på Wembley som ham, og at jeg selvfølgelig kom til å slåss for Norge dersom jeg måtte.

Ikke at noen vil rekke å «slåss» så mye i 2017 når det oppstår en krig, da er det vel bare å bombe tilbake til steinalder’n med høyteknologiske våpen som styres fra fjärran, og dett var dett.

En annen greie er at den eneste gangen jeg har holdt i et ordentlig våpen i hendene mine, på skytterbanen på Øvre Killingmo, så holdt jeg på å kverke en av mine egne.

Jeg var 11-12 år gammel og hadde blitt med kompis Tryggen, som var nabo til skytterbanen, på en ny og spennende aktivitet.

Det ble spenning så det holdt.

Jeg la meg ned på gølvet der etter å ha fått opplæring i salongrifla og skjøt mot blinken.

Det ble skivebom, jeg traff i stedet stålbjelken mellom blinkene.

Kula rikosjerte tilbake og traff en litt eldre lierfossing i øyet.

Farta hadde gått ut av prosjektilet, så han bare lo og plukka ut patronen fra øyenhula, men min våpenkarriere var over der og da.

Tilbake til forspellsdisputten igjen.

Jeg fikk kvælt diskusjonen og festen fant sted uten håndgemeng.

Etter å ha vært gjennom flere forhør hos Onkel Politi, meldt meg inn i Folkereisning mot krig, svart på meningsløse spørsmål rundt forsvar av nærmeste familie også videre, fikk jeg til slutt siviltjeneste hos AFSK i 1996, fire år etterpå.

Den skulle vare i 16 måneder - fire måneder lengre enn førstegangstjenesten.

Takket være en streik, som jeg fikk refs for, fikk vi tida ned i 14 måneder.

Ikke at det var noe spesielt slitsomt med å trekke i AFSKs grønne klær, men det var en viktig prinsipiell seier.

Jeg lærte mye mer av Aurskog-Finstadbrus daglige leder, hederskaren Arild Henriksen, på 14 måneder enn i militæret på Jørstadmoen i 14 dager…eller, det ble litt feil, men du skjønner hva jeg mener.

Desto eldre jeg blir, desto mer pasifist blir jeg.

Verdens ledere – til tilsynelatende alle tider – har så mye blod på henda at du kan kalle dem Art Erie og Baron Blod.

Psykopatiske ledere som har møtt like klin gæær’ne og maktsjuke ledere som dem sjøl til forhandlinger om grenser, slaver og folk, folk som ikke har hatt annet valg enn å bli med på det ene felttoget etter det andre.

Og for hva?

Death & glory?

Les også: Skynd deg - nachspielet er snart over

Og de som hevder ar religion er roten til alt ondt, får blod på mølla når en skal se på verdenshistorien.

Kristninga av Norge, Korstogene, Israel vs Palestina, Belfast og Den spanske inkvisisjonen.

Det er nok konflikter å ta av.

Over til slagfeltet:

Jeg elsker krigsfilmer.

Broen over Kwai, Apocalypse nå!, Redd menig Ryan, Inglorious Basterds og Flags of Our Fathers.

I tillegg til at mange sånne filmer er spennende, så sitter jeg som regel igjen med tanken om at «Yes, jeg hadde rett. Dette er egentlig en antikrigsfilm. Det må finnes en annen måte enn krig".

Det forstår vel alle som ser denne filmen?», har jeg tenkt, helt fram til jeg har møtt folk som syntes det er drittøft å se andre bli drept.

Vi er forskjellige alle mann – fra Charles Darwin til Mor Theresa.

Dessverre har det ofte vært sånn at den som har spissest albuer og i tillegg har sterke nok psykopatiske trekk har kravlet seg til toppen, enten statslederne har kalt seg konger, keisere, diktatorer eller presidenter.

Vanlige folk har aldri kunnet gjøre annet enn å danse etter pipa deres.

You fasten the triggers
For the others to fire
Then you sit back and watch
When the death count gets higher


You hide in your mansion
As young people’s blood
Flows out of their bodies
And is buried in the mud

  • Bob Dylan

Det må ha vært surt utenfor vår fatteevne å marsjere i Napoleons hær kun for å tilfredsstille en syk keisers behov for å legge verden for sine føtter, eller under britiske imperialister med det samme for øyet.

FERDIG MED NAPOLEON: Mark Knopfler.

FERDIG MED NAPOLEON: Mark Knopfler.

What dreams he made for us to dream

Spanish skies, Egyptian sands

The world was ours, we marched upon

Our little Corporal's command

And I lost an eye at Austerlitz

The sabre slash yet gives me pain

My one true love awaits me still

The flower of the aquitaine

Save my soul from evil, Lord

And heal this soldier's heart

I'll trust in thee to keep me, Lord

I'm done with Bonaparte

  • Mark Knopfler

Eller hva med å dra til Vietnam – på den andre siden av kloden - for å leke verdenspoliti.

Hva med denne: Å kjøre et fly inn i en skyskraper – for ærens skyld.

Historiske konflikter de ulike landene mellom gjennom flere hundre år, ligger ofte til grunn.

Å tilgi og glemme gjelder tydeligvis ikke for alle.

Sovjet dom spöa Hitler, det var dom och ingen ann

Men USA gick med på slutet, nu säjs det att det va dom som vann

Ja, USA har aldrig gett sej på nån som är lika stark

Över en miljon ton bomber släpptes över Vietnams mark

Och miljoner nya döda och en skog helt bränd och kal

Coca Cola Blod och Olja det är vårt nittonhundratal

  • Stefan Sundström

Det finnes dog unntak – kriger der folk har måttet slåss for verdensfreden.

Som under Andre verdenskrig.

Som i Dunkirk.

Når et av tidenes mest syke sinn hadde gitt ordre om å renske ut hele folkeslag fordi han anser dem som rotter og i tillegg er like mye til å stole på som Donald Trump, da er det ingen vei utenom å slå tilbake.

Over til historietimen:

En rekke allierte motangrep, heriblant Slaget ved Arras, kunne ikke stagge det tyske fremstøt, som nådde kysten 20. mai og adskilte British Expeditionary Force (BEF) ved Armentières, 1. franske armé og den belgiske hær lengre mot nord fra den franske hovedstyrke sør for gjennombruddet.

Les også: Fysisk terror vs Fryd 0-1

Etter å ha nådd til kysten, svingte de tyske styrkene nordover langs kysten og truet med å erobre havnene og innelukke de britiske og franske styrker innen de kunne rekke å bli evakuert til Storbritannia.

En rekke allierte motangrep, heriblant Slaget ved Arras, kunne ikke stagge det tyske fremstøt, som nådde kysten 20. mai og adskilte British Expeditionary Force (BEF) ved Armentières, 1. franske armé og den belgiske hær lengre mot nord fra den franske hovedstyrke sør for gjennombruddet.

Etter å ha nådd til kysten, svingte de tyske styrkene nordover langs kysten og truet med å erobre havnene og innelukke de britiske og franske styrker innen de kunne rekke å bli evakuert til Storbritannia.

En rekke allierte motangrep, heriblant Slaget ved Arras, kunne ikke stagge det tyske fremstøt, som nådde kysten 20. mai og adskilte British Expeditionary Force (BEF) ved Armentières, 1. franske armé og den belgiske hær lengre mot nord fra den franske hovedstyrke sør for gjennombruddet.

Etter å ha nådd til kysten, svingte de tyske styrkene nordover langs kysten og truet med å erobre havnene og innelukke de britiske og franske styrker innen de kunne rekke å bli evakuert til Storbritannia.

Kilde: Wikipedia.

Det er med dette bakteppet Christopher Nolan lagde filmen Dunkirk, eller Dunkerque, som resten av verden kaller byen, på Frankrikes vestkyst.

Sperra inne på stranda, mellom tyske soldater og Den engelske kanalen, ser det stygt ut for de allierte soldatene.

De må ha følt seg som maur under kjempers fotsåler idet tyske bombefly gjorde sine raid. Usikkert av hvilken grunn, lot Hitler tanksene hvile, så de fleste angrepene kom fra oven.

«Vi kan jo se hjem herfra», konkluderer flere av karakterene i filmen.

Det hjelper dem lite mens bombene faller.

Klaustrofobi må kun ha vært fornavnet.

Nolans film er virkelig en antikrigsfilm.

Effekten med å la lyden av tyske bombefly være dobbelt så skingrende som britiske, er et effektivt virkemiddel i oppgaven med å skildre frykten soldatene på stranda må ha følt.

Eksperter på emnet har fortalt meg at de tyske flyene faktisk bråkte mer enn De alliertes metallfugler, men det er likevel et fortellerteknisk grep som duger i massevis.

REDNINGEN: Tusenvis av private båtførere ble redningen for mange hundretusen soldater på Dunkirks strender.

REDNINGEN: Tusenvis av private båtførere ble redningen for mange hundretusen soldater på Dunkirks strender.

Hans Zimmers filmmusikk er sparsom, men effektiv, særlig de dunkende trommene som simulerer hjerterytmen fra filmen begynner til den slutter.

Suggerende og hypnotiserende.

Nolan forteller historien fra tre ulike perspektiv: gjennom hendelser på stranda, på havet og i lufta. Manuset inneholder lite dialog, og Nolan forsøker å skape spenning i detaljene, gjennom bilder, klipp og musikk – noe han klarer fin-fint.

Den britiske regjeringen ville spare flyvåpnet sitt og flåta si til mer avgjørende slag, og frir derfor til sivilbefolkningen for å hjelpe til med å redde soldatene sine.

Etter hvert kommer det tusenvis av småbåter over kanalen for å hente både briter og franskmenn.

I filmen får vi følge den eldre gentlemannen Herr Dawson, som sammen med sønnen Peter og tenåringen George drar over kanalen for å redde sine gutter.

Historiene flettes sammen og dramaturgien er formidabel.

Selv om mange tusen døde på strendene i Dunkirk, ble 338.226 briter, franskmenn, belgiere og hollendere reddet, de fleste av private båteiere.

Og de private seilerne ble hedret og takket på en skikkelig måte i etterkant – her har muligens Norge noe å lære, jfr. krigsseilerne?

Jeg bare nevner det.

Dunkirk ga meg den mest presise følelsen av hva krig må være for noe siden jeg så Spielbergs Redd Menig Ryan for nesten 20 år siden.

THE HORROR OF WAR: Redd menig Ryan bød på sterke inntrykk.

THE HORROR OF WAR: Redd menig Ryan bød på sterke inntrykk.

De første tre kvarterene der traff meg midt i Solar Plexus, med soldater som spydde i hjelmene sine før de som rakk de satte føttene sine på stranda i Normandie i 1944.

Dunkirk gjorde meg ydmyk og takknemllg.

Ydmyk fordi jeg den ga meg en enda dypere forståelse av hva folk har ofra for at vi skal kunne leve i frihet i dag.

Takknemlig fordi jeg er født på et sted og i ei tid der verdenskriger kun er et vagt minne.

Det jeg nok engang lærte, er imidlertid Edwin Starrs bevingede ord fra låta War, mer kjent med Bruce Springsteen:

There’s got to be another way than war

Artikkeltags