Ikke mobb kameraten min

Dommedagen er fortsatt nær.
Publisert

Hva er det som gjør at noen mener de er bedre enn andre?

Jeg ser ingen annen inngang til dagens blogg.

Jeg har grubla lenge på hvordan jeg skal kunne lage en balansert tekst rundt rasisme og annerledeshet.

Det er så mange fallgruver.

Det er så lite som skal til for å bli kalt rasist.

Samtidig ser jeg og hører mange ytre seg negativt om utlendinger på generell basis – selv uten at egne erfaringer ligger til grunn.

Terskelen for å bli kalt rasist trenger kanskje å være såpass lav?

Vi kommer tilbake til rasisme litt seinere.

Til tross for at jeg er en kritthvit, nesten gjennomsiktig heterofil mann, har jeg bestandig følt meg som en outsider.

En på utsida som egentlig aldri har hatt noe stort ønske om å komme på innsida.

Å gå med den grå massen er noe jeg aldri har gjort.

Å være normal må da være fryktelig kjedelig?

Jeg har aldri vært sær bevisst.

Jeg har kun prøvd å være meg sjøl.

Og jo eldre jeg blir, desto særere blir jeg.

«The older you become – the better you get” – Bob Dylan

Fram til  1972 var homofili forbudt i Norge.

Fram til 1977 var dessuten det å være homofil I Norge å betrakte som en sykdom, da opphevet Norsk Psykiatrisk Forbund diagnosen.

Sosialdepartementet ventet like godt til 1982 med å gjøre det…

I veldig mange land i verden er enten homofili fortsatt forbudt, og dersom det ikke er forbudt, så blir de homofile gjerne hetset, banket opp eller drept på grunn av legningen sin.

Fordi de elsker en av samme kjønn.

Hat vs Kjærlighet 1-0.

Når vi er inne på hat, så kjenner jeg kjenner at jeg hisser meg kraftig opp over at sivilisasjonen ikke har kommet lenger i 2017.

I fjor sommer fikk jeg plutselig besøk av en god venn.

Jeg satt ute på «porchen» da han kom kjørende.

Han hadde noe viktig å fortelle meg.

Han likte tidvis å kle seg i kvinneklær og var således det som kalles en transperson i 2017.

Heretter i bloggen skal han forresten hovedsaklig kalles "hen", som er pronomenet som brukes når kjønn er uvisst.

"Well I'm not the world's most masculine man/But I know what I am and I'm glad I'm a man/And so is Lola/Lo lo lo lo Lola. Lo lo lo lo Lola" - Ray Davies

Jeg hadde hørt rykter om at kompisen min hadde denne vanen, så jeg ble ikke kjempesjokkert.

Jeg kunne jo spurt hen tidligere, men jeg tenkte at det er best å passe sine egne saker.

Det var jo ikke noe jeg hadde noe med.

Siden jeg ikke har denne trangen til å kle meg på den måten sjøl, og siden jeg bare er en enkel gutt fra Brua, måtte jeg selvfølgelig spørre og grave litt.

- Hvor lenge har du hatt denne tilbøyeligheten?

- Hvor ofte går du i kvinneklær?

- Er du homofil?

- Hvorfor har det tatt så lang tid å komme ut av skapet?

Kameraten min hadde først fått sansen for å ikle seg kvinneuttrykk da han var 12.

Hen gikk i snitt i kvinneuttrykk et par-tre dager i måneden, og hadde lagt til et jentenavn i navnet sitt.

- For å være sikker på at det navnet står på gravsteinen en vakker dag, som hen sa.

Hen var ikke homofil, og fortalte meg at svært få transpersoner var det, men la også til at transpersoners seksuelle legning er som i befolkningen ellers.

Kompisen min er en kar som har sine meningers mot.

Hen står for det han mener til de grader og er en ihuga tilhenger av ytringsfriheten.

Likevel tok det ham over 30 år å stå fram.

Det sier litt om hvor mye fordommer og intoleranse det finnes selv i det norske samfunnet – et samfunn vi liker å tru er blant verdens mest tolerante.

"Holly came from Miami F.L.A/Hitch-hiked her way across the U.S.A/Plucked her eyebrows on the way/Shaved her legs and then he was a she/She said, hey babe, take a walk on the wild side/Said, hey honey, take a walk on the wild side" - Lou Reed

Selv etter at kompisen min fortalte at han var transperson, sleit jeg med å sette meg inn i trangen til å iføre seg kvinneklær.

Jeg forsto det ikke fullt ut.

Fordi jeg ikke hadde denne trangen sjøl.

Og hva så?

Det gjør da ikke meg en damn shit.

Jeg er da like glad i kameraten min likevel.

Det skader ikke en jævla kjeft at hen sprader rundt i kjole, parykk, høye hæler og lebestift.

For ikke lenge siden dukka hun opp i sitt kvinneuttrykk på et vorspiel jeg hadde hjemme.

Noen av de andre festdeltakerne fikk det vi kaller «hakaslepp» der jeg kommer fra, da kompisen min slang seg ned i sofaen ved siden av dem.

Men det gikk fort over.

Vi dro på den lokale puben og jeg er glad for å kunne si at det ikke kom en eneste mishagsytring eller skeivt (for å bruke det uttrykket!) blikk myntet på kameraten min.

Og det er forferdelig trist at fraværet av noe sånt er oppsiktsvekkende.

Forrige helg gikk Pride-paraden av stabelen i Oslo.

I etterkant leser jeg at flere av deltakerne fikk juling, ble truet med voldtekt og fikk ukvemsord slengt etter seg.

Hvor i svarte f*nden kommer denne trangen noen har til å ville bestemme hvordan noen skal kle seg eller leve i fra?

Noe av det mest provoserende jeg veit er invitasjoner til fester der det står «Pent antrekk» på.

Det er tydeligvis overflata som gjelder.

Folk får komme som de vil, synes jeg.

Det viktigste er at de er seg sjøl og at de er snille og hyggelige.

Alt annet er underordna.

En gang arrangerte jeg en fest på Bøndernes hus.

For å harselere med pent-antrekk-innbydelsene skreiv jeg «Antrekk: Helsetrøye og vømmølsbukse» på invitasjonen.

En kompis kom faktisk i nettopp DET antrekket.

Hurra for han.

Så over til rasismen.

For meg så er en kødd en kødd, eller et godt menneske et godt menneske – uavhengig av farge på huden.

Jeg har sikkert gått i fella mange ganger sjøl, men hvordan kan vi vite om folk vi ikke kjenner er noen drittsekker?

Ta terrorhandlinger, for eksempel.

Skal vi dømme et helt folkeslag ut fra ett individ som utfører slike handlinger?

Da ligger vi nordmenn særdeles ille til.

22. juli 2011 ble Norge snudd på huet.

En gærning gikk rundt og skjøt barn på Utøya.

Mange regna med at det var en muslim, undertegnede inkludert.

Og i de timene før det kom for en dag at det var en nordmann, en arier - en av oss - som utøvde disse uhyrlige dådene, rakk en rekke mørkhudede mennesker i Oslo å få ukvemsord og trusler slengt mot seg på gata og på trikken.

Vi forhåndsdømte dem.

Også var det vår egen landsmann som var skyldig.

Jaggu.

Det er dessuten på tide at venstresida i dette landet får pepper - fordi den har svikta kvinner som lever under religioner som forsiktig sagt er hakket mer mannsdominerte enn selv kristendommen i 2017.

Religioner der det er fritt fram for å lemleste kjønnsorganer og i det hele tatt nekte kvinner samme privilegier som menn.

Religioner der det kreves at du dekker til hele kroppen, til og med størstedelen av hodet – for å kunne vise deg offentlig.

Religioner der jenter ned i tiårsalderen blir tvangsgiftet bort.

Det hjelper jo ingenting om det står i den hellige boka eller ei at det er sånn eller slik – når det strider mot menneskerettighetene og menneskeverdet!

Punktum.

Det må det være lov til å si uten å bli kalt rasist.

At venstresida har vært pådrivere for at mennesker som kommer hit i størst mulig grad skal få beholde sitt eget levesett, er en nobel tanke – men ikke så lenge det innebærer at mennesker ikke kan leve fritt.

Det holder ikke.

Hva så med kvinnekampen?

Gjelder ikke de rettighetene som er kjempa fram der for innvandrerkvinner?

Den norske venstresidas politikere har gang i vending tatt til orde for at innvandrere som kommer til Riket skal få "ivareta sin egen kultur".

Og det virker som om dette med å ivareta sin egen kultur gjerne må gå på bekostning av norsk lov og menneskerettighetene.

Her har venstresida svikta.

Så fort noen har prøvd å høyne røsten og si fra at det er visse elementer ved religioner visse innvandrergrupper praktiserer som kolliderer med menneskerettighetene, har de blitt kalt rasister.

Det er en veldig unyansert og polarisert debatt.

Det er likevel her terrenget begynner å bli veldig ulendt, og min erfaring er dessverre at det er de samme folka som beskylder venstresida for å være for slepphendte med å dundre inn krav på krav overfor innvandrere sørfra, som også er imot likestilling og homofili.

Jeg er klar over dét, og derfor er det mange - med rette - som har blitt kalt rasister, fordi de sparker i alle retninger.

Jeg mener at vi, som lever i verdens rikeste land, har en moralsk forpliktelse til å ta imot folk som er ridd av hunger, fattigdom og krig.

Men det må være lov å stille visse krav – krav om at du innretter deg det norske samfunnet til en viss grad, enten det er å ha kroppsøving på skolen, å lære deg norsk, eller å jobbe dugnad for idrettslaget der poden er aktiv.

MEN: At det bygges moskeer og at det bes flere ganger om dagen og at folk frivillig sulter seg mellom soloppgang og solnedgang, det gjør da ikke meg noe.

Det er heller ikke min business.

Så lenge det skjer frivillig.

Når vi først er inne på religion, så har vi fortsatt noe å rydde opp i det som tidligere var statsreligionen i Norge også.

Det finnes fortsatt prester som nekter å vie homofile i Den norske kirke.

Jeg synes de prestene bør finne seg noe annet å gjøre.

Kjærlighet mellom to mennesker er det fineste som finnes på denne kloden.

Å sette seg til doms over dét, er det samme som å påstå at noen typer av kjærlighet er bedre enn andre.

Sånn er det ikke.

Vik fra meg, mørkemenn.

Over til over Kjølen:

Både i år og i fjor har politiet i Sverige mottatt en rekke anmeldelser på voldtekter og seksuelle overgrep som skal ha funnet sted på festivaler.

Etter at en 15 år gammel jente skal ha blitt voldtatt foran scenen under Bråvallafestivalen, valgte festivalledelsen å gå til det skritt å avlyse festivalen for neste år.

Nå har den svenske komikeren og programlederen Emma Knyckare tatt initiativ til en festival uten menn, i lys av alle overgrepene.

Når vi er inne på påkledsel, så viser det seg faktisk via undersøkelser at en del mennesker mener at dersom en kvinne går lettkledd, så må hun være med og dele skylda for voldtekt.

Dette er et kvinnesyn jeg hadde håpa at vi var ferdige med i vår tidsalder.

Under den ene svenske festivalen i fjor, ble det voldtatt og tafset over en lav sko.

Da vaktene ble spurt om hvilke nasjonaliteter overgriperne hadde, var svaret klart: De fleste var svenske.

I forkant hadde nettrollene prøvd å hvesse de sløve blyantene sine for å skylde på innvandrere.

Trua på egen fortreffelighet kjenner ingen grenser her oppe i «sjölgoda nord»…

Jeg opplever skuffende mye hverdagsrasisme, både når jeg prater med folk, og ikke minst på fjesboka.

Jeg tolererer det ikke lenger.

Hudfarge er ikke en kvalifikasjon eller egenskap – det er noe overfladisk jeg skulle ønske vi kunne se gjennom i vår tid.

Min tid.

Din tid.

Before you accuse me, take a look at yourself, heter det I en av mine favorittlåter.

Ta en titt på deg sjøl, om det så er et speilbilde, og husk at alle kjemper en kamp I dette livet.

Til slutt så er det på sin plass å minne om Willie Dixons bevingede ord:

"You can’t judge a book by the cover"

Artikkeltags