Folkestyre?

Hvilken rikspolitiker er i stand til å prate for «vanlige» folk i 2017 med troverdigheten i behold?
Publisert
DEL
Hvilken rikspolitiker er i stand til å prate for «vanlige» folk i 2017 med troverdigheten i behold?

Valgkampen går sin gang – men flertallet av det norske folk har ingen som kan snakke deres sak – med troverdigheten i behold.

Sofapartiet har vært blant landets største ved de siste stortingsvalgene.

I 2013 gikk rundt 78 prosent av alle stemmeberettige norske statsborgere til stemmeurnene.

Hvorfor stemte ikke de 22 siste prosentene?

Jeg trur hovedgrunnen er at de som sitter hjemme ikke trur at noen av dagens politikere virkelig kan utgjøre en forskjell i hverdagen deres.

Tallene fra forrige stortingsvalg hos Statistisk sentralbyrå opplyser oss om at personer i de laveste utdannings- eller inntektsgruppene bruker stemmeretten minst.

Blant personer med grunnskoleutdanning deltok 65 prosent i valget, mens tallet for de med høyere utdanning er 90 prosent. Dette rimer godt med Stortingets sammensetning, der det store flertallet har høy utdanning.

I samfunnet som helhet har 32 prosent over 16 år høyere utdanning. På Stortinget vil denne gruppa utgjøre 82 prosent av det nye Stortinget, ifølge et Civita-notat.

Den blå-blå regjeringen har straks sittet fire år ved makta.

Segway-brukere og vannscooter-elskere har fått brødet og sirkuset sitt.

Det ble spådd at Fremskrittspartiet skulle få steike i sitt eget fett, når partiet for første gang ikke skulle være i opposisjon.

Nå skulle jyplingene i det unge partiet få føle på kroppen hvordan det var å sitte med pengesekken og ta upopulære avgjørelser.

Jeg følger ikke nok med i politikken til å bedømme om spådommene slo til.

Jonas Gahr Støre leder Arbeiderpartiet, som til for kort stund siden var favorittene til å danne regjering etter valget.

Valgmålingene så bra ut for Ap.

Les også: Hardt arbeid til ingen nytte

Men på den siste valgmålinga jeg så, var Høyre Norges største parti.

Jonas Gahr Støre er en velkledd, veltalende, karismatisk – og høyt utdannet millionær fra Vestkanten.

Det er denne mannen som skal tale arbeiderklassens sak i 2017.

En mann som har benyttet privat legevakt, privat aldershjem og private skoler for barna sine, som forteller velgerne at Ap i all hovedsak er imot privatisering av offentlige tjenester.

«Do as I say, not as I do» - Kim Wilson

Summen av ovenstående kjennsgjerninger gjør at jeg er synes spørsmålet om hvor troverdig Støre er som frontfigur for et parti som har arbeider i navnet sitt, er betimelig.

Det er ingen tvil om at Jonas Gahr Støre er en dyktig politiker, og jeg tviler ikke på at han står for Arbeiderpartiets verdier om fellesskap og solidaritet foran individets rett til å velge.

Det finnes gode eksempler på at borgerskapets akademikere kan bli fullt akseptert som sosialdemokrater, det beste eksemplet finner vi kanskje over Kjølen: Olof Palme.

Til nå har uansett ikke Jonas samme brede appell blant velgerne som Olof hadde i Øst-Europa på 1970- og 80-tallet.

STATSMINISTERKANDIDAT: Jonas Gahr Støre. FOTO: ROMERIKES BLAD

STATSMINISTERKANDIDAT: Jonas Gahr Støre. FOTO: ROMERIKES BLAD

Det kan selvfølgelig snu 11. september.

Farfaren min hadde kroppsarbeid hele det aktive yrkeslivet, enten det var som gårdsgutt på Gunhildrud eller linjearbeider ved Urskog-Hølandsbanen og hos NSB på Loenga i Oslo.

Ville han stemt på Jonas?

ARBEIDERKLASSEHELT: Farfar Ole Kolbjørn (med ryggen til) var trofast Arbeiderparti-velger hele sitt liv. Hva ville han stemt i 2017?

ARBEIDERKLASSEHELT: Farfar Ole Kolbjørn (med ryggen til) var trofast Arbeiderparti-velger hele sitt liv. Hva ville han stemt i 2017?

Troligvis, men han ville trudd mye mer på det politikere som for eksempel Oddvar Nordli, Torbjørn Berntsen, eller for den sakens skyld Per Olaf Lundteigen, fortalte ham.

I 2017 er det forsåvidt ytterst få nordmenn som gidder å jobbe med kroppen sin.

Vi har utlendinger til sånt i dagens samfunn, og de nye landsmennene med stemmerett tilhører ikke akkurat den gruppa som flyr ned valglokaldørene.

Selv om jeg forstår at en ikke kan true rørleggere, snekkere, grunnskolelærere, sykepleiere og bakere til å bli politikere, trur jeg det er uheldig at dagens rikspolitikere kommer fra så vidt likt ståsted.

Mange av dem har aldri hatt en jobb på golvet.

Hvordan skal de da klare fullt ut å sette seg inn i hvordan folk flest, som sliter for å overleve i hverdagen, har det?

For folk flest er fortsatt verken høyutdannede eller millionærer i dette landet.

Representerer de som sitter på Stortinget, uavhengig av partitilhørighet, da folket, eller hovedsaklig eliten?

Det er bare det jeg lurer på.

Det ideelle, og jeg innbiller meg som vanlig at det var bedre før, måtte være at Stortinget var satt sammen av det brede lag av folket, sånn at en lettere kunne kalt det folkestyre i ordets rette betydning.

Jeg trur en del av velgerne ikke forstår politikerspråket.

Da kan en lett bli liggende på sofaen 10. og 11. september.

Jeg har ikke tenkt å bli liggende på sofaen under valget, den sliter jeg nok de resterende 363 andre dagene i året.

Jeg skal reise meg opp, sette meg i vraket av en bil jeg kjører, og kjøre inn i skolegården på ungdomsskolen på Aursmoen, og så skal jeg bruke apostlenes hester for å bevege flesket inn i klasserommet, der Sven-Erik eller Knut Arne står med valgurna.

Jeg skal bruke stemmeretten min, for jeg mener fortsatt at den som ikke stemmer ved valget, den har ikke lov til å klage etterpå.

De politikerne som står på listene er de vi har, og som i en landskamp i fotball så må vi gi dem en sjanse til å gjøre så godt de kan.

De fleste av oss i "detta landet" har det nemlig forbaska godt ennå, og dersom du ikke bruker stemmeretten din, så har du på en måte signalisert at du ikke regner deg som en del av samfunnet.

Da kan du ha det så godt.

Jeg skal ikke røpe hva jeg skal stemme, men jeg kan si såpass som at fanesakene mine verken er bompenger, segway, diesel, innvandring, oljeboring eller surrogati.

Stemmen min går på det partiet som får meg til å tru på at det vil gjøre dette landet til et sted der folk kan få muligheten til å leve et anstendig liv.

Selv om de har vært uheldige å bli født som fattige - i den norske betydningen av ordet.

Her har fortsatt verdens rikeste land her oppe på Fleskeberget en vei å gå - paradoksalt nok.

Ha et godt valg, folkens.

Artikkeltags