Kortreist kvalitet

Topp leveranse fra Botten og Co.
Publisert
DEL
Topp leveranse fra Botten og Co.

The older you become – the better you get

skal visstnok Bob Dylan ha sagt.

For en tid tilbake kom jeg over ei plate med et band som kalte seg Grenseland.

Across the Borderline med Willie Nelson er en av mine favorittplater.

Ei låt skrevet av Little Village, supergruppa som huser John Hiatt, Nick Lowe og Ry Cooder – hederskarer med et voldsomt ry i grenselandet mellom country, blues og rock.

Jeg kom i besittelse av skiva mens jeg rekte rundt i Høland.

Det var derfor naturlig å dytte CD-en inn i bilspeller’n min – et anlegg som er verdt minst det dobbelte av rustbørsa jeg kjører.

Det første som treffer øret mitt, er den deilige lyden av en tolvstrenger.

En lyd som gir meg assosiasjoner.

Minneekspressen rygger tilbake til 1989 – et meget godt år.

Videoen og låta som dukker opp i mitt friske minne er Free Fallin’ med Tom Petty.

Sørstatsrockeren som flyttet til L.A. og ble vestkystrocker.

Låta som farger landskapet med alle regnbuens farger idet jeg runder hjørnet ned mot Høland stadion, er iørenfallende, og bandet som speller er helt klart i slekt med Onkel Tom, som for så vidt har begynt å ligne stadig mer på Jahn Teigen på gamle dager, men det er en helt annen historie.

Selv om musikken låter amerikansk, synger vokalisten på norsk.

Det er modig gjort.

Det er fryktelig vanskelig å skrive skikkelig gode tekster på det røffe språket vi benytter her øverst på globusen.

Historien viser som regel

En innsikt vi overså

De synske var aldri til stede

Men visste alt etterpå

En kjempe er nødt til å straffes

Når de angrende er så små

Synger vokalisten i låta, som heter Et lite skudd av håp.

Låta får meg til å tenke på at hevn eller jakt på syndebukker kanskje ikke bestandig trenger å være hovedfokuset – verken i media eller i samfunnet for øvrig.

Lever vi ikke i et samfunn der vi innrømmes en ny sjanse?

Mye tyder på at det ikke er sånn lenger.

Trenger vi sangere/tekstforfattere som observerer og formidler mildhet og tilgivelse i 2017, tru?

Noe så gammeldags.

Gammeldags som jeg er, så har jeg jo savna nye stemmer i norsk musikkliv som setter sånt på agendaen.

Et kjapt blikk på coveret da jeg landa på kontoret på Bjørkelangen etter bilturen, avslørte at det er en gammel, men hederlig ringrev som  speller gitar i Grenseland.

Roy Botten.

Roy & Rypejegerne var svære innaføre på 1980-tallet, på Tom Pettys storhetstid.

Det var på den tida bandnavn gjerne besto av et fornavn og bandnavnet etter &-tegnet, vi nevner i fleng: Jokke & Valentinerne.

Gutta var tøffere enn Helmer & Sigurdsson og spelte rock på norsk.

Herr Botten har vært til stede i rockemiljøet på Romerike så lenge jeg har vært interessert i musikksjangeren, enten det har vært rundt UKM, jurymedlem, medlem i The Men They Couldn’t Shave, Akershus musikkråd eller som jurymedlem i Bandwagon.

Nå operer’n i grenselandet.

Og det gjør’n jævlig godt - sammen med vokalist Thomas Nessheim, i Grenseland.

Melodi nummer to er tittellåta Hver gang du er her.

Teksten er bygd opp med selvmotsigende linjer som blant annet

Jeg ser Sinsenkrysset uten kø

Og Aker Brygge med palmetrær

Jeg ser julaften med masse snø

Og Dylan være folkekjær

Bob Dylan er navnedroppa flere ganger på skiva – noe som føles helt naturlig.

Les også: - Å kjøre utover her er som å kjøre inn i en svart søplesekk

Etter hvert dukker platas desidert kuleste spor opp: Ekte meksikanske alligator cowboy boots.

Når vi først er inne på Bob: Denna er helt klart i slekt med His Bobness’ Leopard Skin Pillbox Hat fra Blonde on Blonde (1966).

Støvlene satt som ei kule umiddelbart, akkurat som leopardhatten i sin tid.

Boots-låta etterfølges av platas nest kuleste låt: Den rocka og groovy Postkort fra de levende døde.

Å mikse Olof Palme, Marylin Monroe, John F. Kennedy, Lenny Bruce og The Tupelo Missisippi Flash I ei og samme låt høres helt naturlig ut for meg.

Bølgelengde.

Min favorittlåt på plata er Stuntmann.

En herlig countryballade som er en av de fineste norskspråklige sangene jeg har hørt – ever.

Den traff en streng langt inne i meg, for jeg er så lykkelig lotta at jeg har hatt - og fortsatt har - stuntmenn rundt meg sjøl.

Mennesker som støtter og støtta meg uansett hva jeg gjør og gjorde.

Som går foran meg i krigen:

Du hadde aldri fri

Du gikk mellom ild og vann

Man må ha litt mer å gi

Når man er stuntmann

Du møtte farer med stor ro

Og du fant alltid fram

Og jeg ville så gjerne bli

En ekte stuntmann

Forbilder jeg vil være fornøyd med å kun rekke til anklene.

Da har jeg lyktes som pappa.

Plata inneholder også tekster om havarerte forhold – trøstende tekster jeg også kjenner meg godt igjen i, og som får meg til å tenke nøye gjennom hva jeg vil – og hva jeg ikke vil - dersom jeg skulle komme i skade for å kaste meg ut i kjærlighetsbingen igjen.

Les også: The First Waltz

Vokalist Nessheim høres ut som en blanding av Jo Nesbø og Henning Kvitnes, men mest av alt som seg sjøl.

Det rekker i rikt monn.

Sjangeren som raskest springer i hu, er køntri, men det er også elementer av visesang, rock og pop på Hver gang du er her.

Langspeller’n er smakfullt orkestrert, og i tillegg til bass, gitar og trommer, dukker blant annet harmonikk, strykere, steel-gitar, piano og mellotron opp på utgivelsen.

Det låter elegant og røft samtidig.

Produsent Magne Hellesjø og kompani i Farm Studio i Søndre Høland fortjener all mulig kred, som det heter på rockespråket.

Skuddet av håp sitter oppe i vinkelen – det er innfridd.

Dette er en klar femmer i mine ører, karer.

Plata får meg til å føle at ørene mine er den delen av kroppen jeg er mest fornøyd med.

Gratulerer, og takk for musikken.

Blant bidragsyterne på plata er det også naturlig å trekke fram gansdølen Arild Torvik, som banker trommer, samt dyktige A-musikere som Bill Booth på fele og Dagfin Hjorth Hovind på gitar.

Les også: Kongene av Danmark

Med sørumsokningen Botten på grenselaget, er dette kortreist musikk av høy kvalitet.

Jeg husker ei vandrerhistorie om Roy fra tida når det begav seg.

Han hadde visstnok munnspillet til Ulf Lundell i et kjede rundt halsen - harmonikken hadde'n snappa da Uffe hadde slengt det ut blant publikum under en konsert.

Om historien er sann, eller bare i grenseland, aner jeg ikke.

Uffe har vel uansett mer enn nok i disse dager med å krangle med norsk rettvesen, etter at han tro klampen litt for hardt i - ehem - botten - under en turné nylig.

I likhet med store deler av Lundells katalog vil jeg uansett driste meg til å kalle Grenselands utgivelse, som kom ut fredag, kjernepensum.

Da veit alle som kjenner meg hvor bra jeg synes det er…

Artikkeltags