Til enden av linjalen

Fritt fall – ut i Tom-rommet.
Publisert
DEL
Fritt fall – ut i Tom-rommet.

Ungdommen min er definitivt over.

Mandag 2. oktober, ei knapp uke før 45-årsdagen min, kom nyheten jeg var alldeles uforberedt på.

Tom Petty hadde nådd enden av linjalen.

66 år gammel.

Det er jo en respektabel alder, det er ikke dét.

Men det føltes altfor tidlig likevel.

Neil, Bob, Paul, Ringo, Mick og Keith er jo alle i søttiåra, og de har levd  minst like hardt som Tom.

Det var liksom ikke Toms tur – ikke ennå.

GODIS: Ikke alt var like godt i denne.

GODIS: Ikke alt var like godt i denne.

Den første gangen jeg hadde befatning med Tom Petty, var via Stjerneposen.

Godteriet i posen var av høyst tvilsom kvalitet, men siden det var bedre enn ikkeno’, kvælte vi det jo nedpå likevel.

Les også: Er det ikke lov å være dårlig lenger?

Nei, grunnen til at vi kjøpte posen, var fotballkorta som fulgte med – og de andre korta av ymse slag, som også dukka opp i innpakningen med ujevne mellomrom.

KORT OG GODT: Bandkort av ymse slag fulgte med Stjerneposen.

KORT OG GODT: Bandkort av ymse slag fulgte med Stjerneposen.

Det var først og fremst Kiss-korta som gjaldt.

Dersom du gikk på Aursmoen barneskole i skjærsilden mellom tiåret som ga oss slengbukser og ABBA og det tiåret som ga oss Modern Talking og Poco Loco, digga du enten Kiss eller The Kids.

Jeg digga Kiss.

Med maskene og den dritskumle vokalisten med tunge som en elektrisk ål, fantes det ikke det bandet som var tøffere.

Men det fulgte også med punk-kort i Stjerneposen innimellom.

Mellom bleike, radmagre, rødhåra atale engelskmenn, dukka det opp én amerikaner: Tom Petty.

Han spilte alldeles ikke punk-musikk, men hadde akkurat gitt ut Damn the Torpedoes-skiva på denne tida, Tom.

Han var en rebell, både i sørstatsmeninga av ordet og den konvensjonelle betydningen av ordet, også hadde'n jo langt hår og ring i øret.

Etter hvert kom pastellpopen og overtok for punken og rocken, det syntes vi var Johan, men da fikk vi alle mot oss.

Jeg og bestekompis Tore snudde ryggen til den heslige innpakninga gode poplåter fikk på 1980-tallet, og holdt oss i all hovedsak til rockeartister som hadde slått gjennom på 1970-tallet utover pastelltiåret.

Vi rakk ikke å få noe forhold til Tom Petty, som aldri dukka opp på Ti i skuddet.

Så kom Live Aid.

I 1985.

Tom Petty & The Heartbreakers spelte ei låt som het Refugee, og Tom hadde på seg minimalistiske John Lennon-briller der han sto i front på Live Aid-scena i Philadelphia.

Musikkvideoer var dritsvært på 80-tallet.

Don’t Come Around Here No More med Tom Petty & The Heartbreakers må være en av tidenes  mest surrealistiske musikkvideoer.

Låta kom på plata Southern Accents, som også kom i 1985.

Les også: Je vil ha fri

Tom Petty spiller den gærne hattemakeren i Alice i eventyrland, og resten av bandet er medlemmer av teselskapet.

HATTEMAKER: Don't Come Around Here no More.

HATTEMAKER: Don't Come Around Here no More.

Videoen kulminerer med at orkesteret spiser Alice som kake.

Nå begynte det å bli interessant, men jeg var fortsatt ikke helt hekta, eller det vil si, jeg var mer hekta på fotball enn musikk, idet sjøldiggertiåret nærma seg slutten.

Det var en varm augustdag i 1988.

Jeg har fortalt historien før, om hvordan jeg oppdaga The Traveling Wilburys.

BLODSBRØDRE: Traveling Wilburys.

BLODSBRØDRE: Traveling Wilburys.

Tom Petty med hatt og bass inne i togvogna, som sang vokal på End of the Line.

De levende bildene som sammen med låta gjorde meg til slave av musikken for all framtid.

I 1989 fikk jeg se nok en video – i klasserommet til rebellklassen 5F ved Skedsmo videregående, på MTV.

Låta het I Won’t Back Down, og det var Petty som sang.

Jeg dro kjensel på koristene: Pettys Wilbury-brødre George Harrison og Jeff Lynne.

Også var det noe kjent med trommisen, som gikk og dro på en gigantisk globus i videoen.

Var det ikke Ringo, da?

Starr.

Låta satt som ei kule i øret.

Plata den var på het Full Moon Fever, og plateselskapet var etter sigende lunkne til å gi den ut, fordi den mangla hitpotensiale.

I etterkant viste det seg at ingen Tom Petty-utgivelse skulle selge mer enn Full Moon Fever.

Jeg tenkte at jeg måtte komme meg opp til Helge, kompisen min, som solgte kassettband fra bagasjerommet på Citroënen sin på denne tida.

89,50 var 30 spenn billigere enn på Mobil.

Men min nære slektning Bjørn Olaf, som bodde på den andre sida av Finstadbekken, nede på Øgardstoppen, var i forkant av utviklinga.

Før jeg rakk å handle kassetten, hadde han kjøpt skiva på CD.

Jeg tok med en BASF C-90-kassett ned til Øgardstoppen og fikk spelt over skiva, siden jeg ikke hadde gått til anskaffelse av compact disc-speller på dette tidspunktet.

Den kassetten spelte jeg filler av.

Plata består kun av terningkast 6-låter i heartlandrock-området: Free Fallin’, I Won’t Back Down, A Heart With a Mind of it’s own, Runnin’ Down a Dream, Y’er so bad, The Appartement Song og Feelin’ a Whole lot Better, den siste ført i pennen av the Byrds-legenden Gene Clark, som drakk seg i hjæl takket være royaltyen som kom inn på kontoen da låta ble gitt ut som single…

Plata var – i likhet med den første Wilburys-skiva – produsert av ELO-frontfigur Jeff Lynne.

Samme mann fikk også produsere Pettys neste spratt Into the Great Wide Open i 1991, da med mannens trofaste backingband The Heartbreakers inne i varmen igjen, Full Moon Fever hadde vært soloplate.

Skiva står ikke mye tilbake for Full Moon Fever.

Låter som Learning to fly, tittelsporet, You and I Will Meet Again, In the Dark of the Sun og King’s Highway tilhører Toms absolutte topplåter.

Han var at the peak of his powers nå, den godeste Tom.

Og så kom han til Spektrum.

Det var i 1992.

Selv om vi var fattige studenter på denne tida, jeg og Tore, så var det aldri tvil: Dit skulle vi.

Tom og Hjerteknuserne leverte fra første låt.

Vokalisten var i toppform og løp hit og dit på scenen.

Vi sto nede på golvet, jeg og Tore, ganske langt bak.

Les også: Nærmere kjærligheten enn hatet

Men vi forsto at vi måtte helt fram til scenen denne gangen.

Det var ingen vei utenom.

Men det var et trangt folkehav å brøyte seg gjennom.

Siden vi ikke hadde lært å fly ennå, valgte vi minste motstands vei: Vi angrep fra flanken.

Vi beveget oss helt fram til scenen- ute til høyre, og så bana vi oss vei innover, som en torpedo, aurskogingen og finstadbruingen på konsert i den store verden.

Det gikk ikke helt knirkefritt.

Jeg husker ei dame redda Tore fra rundjuling idet han dytta typen hennes til side rett foran scenen: «Jeg slår kav ihæl deg!», skreik den fornærmede, og fikk en lang finger av Tore i retur.

Dama holdt typen, som hadde noen imponerende biceps, tilbake, og vi bare svømte videre.

Vi rakk helt fram til scenen idet bandet starta på Don’t Come Around Here no More.

Jeg trur gitarist Mike Campbell bytta gitarer fem ganger i løpet av låta - for en fantastisk musiker.

Et gigantisk eiketre sto midt på scenen, i bakgrunnen.

Ved rota sto det ei kiste.

I løpet av låta gikk Petty dit bort og åpna lokket.

Nede i kista lyste det opp – og jepp, der var hatten.

Etter han hadde tredd på seg den dukka det opp tre karer i dress og gummimasker som kom ut av ei dør i treet – de gestaltet presidentene Nixon, Reagan og Bush.

Tom plukka opp et peace-tegn og jaga gjengen inn i buska mens koret sang refrenget på Don’t Come Around Here no More – til trampeklapp i Spektrum.

Alle gromlåtene kom som perler på ei snor.

Topp-fem-konserter jeg har vært på til denne dag.

Utover 1990-tallet kom det ei soloplate til, den Rick Rubin-produserte Wildflowers.

Det var ikke tilfeldig.

Hardrockprodusenten Rubin produserte en viss Johnny Cashs comebackplater utover 1990-tallet.

Og hvem backa Johnny Cash på mannens bejublede coverlåtplater da han tok tilbake country-hegemoniet?

KONTANT: Johnny.

KONTANT: Johnny.

Tom Petty & The Heartbreakers.

Les også: Rakrygga

Det skulle si det meste om mannen og orkesterets kapasitet og standing i musikkmiljøet borte i Junaiten.

Etter Wildflowers kom Petty og hjerteknuserne ut med noen – etter deres standard – middelmådige skiver.

Han måtte gå solo igjen for å sette på plass skapet.

I 2007 kom Highway Companion.

GROMLYD: Takket være Jeff Lynne.

GROMLYD: Takket være Jeff Lynne.

Med Jeff Lynne som produsent igjen.

Han er omstridt, birminghamsteren Lynne.

Noen mener han produserer for glætt.

Det driter jeg i.

Jeg elsker den feite og luftige lyden han skaper.

På sistnevnte plate traff igjen Petty med noen skikkelige hitlåter.

Han hadde ikke mista det.

Også kom det ei plate med et orkester Tom var med i i ungdommen, Mudcrutch, i 2008.

GJØRMEKRÆSJERE: Tom Pettys første band.

GJØRMEKRÆSJERE: Tom Pettys første band.

Her var også låtskriveren tilbake i de gamle høydene.

Også kom han til Oslo igjen.

Norwegian Wood i 2012.

Det ble en veldig annerledes opplevelse enn i Spektrum i 1992.

For det første hadde skaufestivalen – som holder hus midt på Majorstua – slutta med bongesystemet, noe som bidro til at det var flere timers ølkø.

Sånt gjør meg skikkelig grinete.

I motsetning til i 20 år tidligere, var det drøssevis av kjentfolk på konserten: Håkon, Levi, Ragnvald, Ronny, Øivind, Runar – og Tore selvfølgelig.

BRØDRE I ÅNDEN: Mike Campbell og Tom Petty spilte sammen i nesten 45 år, her fra Frognerbadet i 2012. Foto: Anders Christensen

BRØDRE I ÅNDEN: Mike Campbell og Tom Petty spilte sammen i nesten 45 år, her fra Frognerbadet i 2012. Foto: Anders Christensen

Etter å ha lidt meg gjennom oppvarmer Lenny Kravitz, gikk jeg nok engang bort på høyre flanke, for å komme meg helt nær scenen, da helten min satte i gang.

Det ble en lett jobb, publikum er mer tilbakelente i dette årtusenet.

Tom hadde blitt gammal.

Krokrygga og liten, minna han mest om Jahn Teigen, der han sto.

Men stemmen var den samme, og bandet like godt.

Dessverre var ikke den siste plata, Mojo, min favoritt, det var seig blues det gikk i, og en del av låtene måtte jo spilles live.

Men Free Fallin’ kom, og hele Frognerbadet sang med.

Chicken skin.

Learning to Fly, og til og med Handle With Care, dukka også opp på setlista.

Vi fikk det vi kom for.

Men Tom var bedre før, les: I 1992.

Det skulle da også bare mangle.

Jeg rakk å lese sjølbiografien hans før han gikk i pennalet.

Det viste seg at faren hans var en voldelig alkoholiker og han ble oppdratt av mora og bestemora, noe som prega låtskrivinga hans.

Selv om han nok ikke var noen selverklært feminist, skrev Tom Petty mye mer respektfullt om damer enn de fleste andre rockestjerner av hannkjønnets art.

Han slo seg sjøl konkurs og endte opp i en rettstvist med platselskape MCA rett i forkant av gjennombruddskiva Damn the Torpedoes.

LIKTE IKKE Å FÅ PLATESELSKAPENES TORPEDOER PÅ DØRA: Tom Petty og hjerteknusernes gjennombruddsplate ble ikke unnfanget uten trøbbel.

LIKTE IKKE Å FÅ PLATESELSKAPENES TORPEDOER PÅ DØRA: Tom Petty og hjerteknusernes gjennombruddsplate ble ikke unnfanget uten trøbbel.

En brannstifter tente på huset hans, og familien redda seg med nød og neppe unna.

Han sto på fansens side da han nekta å bli med på å sette opp prisene på platene tidlig på 1980-tallet.

Etter et rasistmord nylig, sto sørstatsrockeren fram og beklaget at han hadde brukt sørstatsflagget på konserter og lovte å aldri gjøre det igjen – fordi det kunne føre til onde handlinger.

I 1990 ga han og Traveling Wilburys ut plata Nobody’s Child, til inntekt for gatebarna i Romania.

Tom Petty og hjerteknuserne spilte under innsamlingsaksjonen til ofrenes etterlatte i etterkant av 9/11 i 2001, med låta I Won’t Back Down.

Selvfølgelig.

En mann med sterk integritet, som sto på barrikadene på vegne av musikere og andre som trengte det.

En hederskar.

Min store, store helt.

Så kom dagen da han forlot oss.

Dødsfallet traff meg like hardt som da en annen Wilbury, George Harrison, iførte seg tredressen i 2006.

Jeg tok til tårene ganske raskt og oppretta sporenstreks ei spilliste med 70 låter der Tom medvirker.

At det gikk såpass inn på meg, trur jeg har med å gjøre at Tom Petty har hatt en framtredende rolle i lydsporet til livet mitt, helt siden jeg var 15.

En del av meg døde med Tom.

Og etter å ha tenkt på hvilke andre rockestjerner som befinner seg på scena der oppe i det blå, så har jeg kommet fram til at Tom Petty befinner seg helt der oppe – sammen med Elvis, John Lennon, Chuck Berry, Johnny Cash – og hans fellow-Wilburys George Harrison og Roy Orbison.

PRODUKTIVITET: Tom Petty etterlater seg litt av en musikalsk arv: Foto: Anders Christensen

PRODUKTIVITET: Tom Petty etterlater seg litt av en musikalsk arv: Foto: Anders Christensen

Han kommer ikke rundt hit no mer.

Han falt fritt.

Les også: Skjerma tilværelse

Han har omsider backa ut.

Tom Petty løp til enden av linjalen – med stil.

Han etterlater seg et Tom-rom det skal bli vanskelig å fylle.

Han flørter ikke med tida mer.

Nei, nå får det være nok ordspell.

Takk for alt, Tom, måtte du få hvile i fred.

Artikkeltags