Calypso om sommer’n

Skikkelig swing på sakene.
Publisert
DEL
Skikkelig swing på sakene.

Denne fredagen skal jeg slå et slag for calypsoen.

Det er det nok ikke mange – meg sjøl inkludert – som hadde trudd.

Men tidene forandrer seg, selv om ikke jeg gjør det.

God musikk kommer dog aldri til å gå av moten.

Musikk som smitter av fra scenen og ut blant publiken er den beste som fins.

For oss som er glade i levende musikk .

Konseptet er pressa litt ut på sidelinja i 2017.

Jeg har sett filmer på EDB-maskinen min.

Filmsnutter der 250.000 unge mennesker på en eller annen festival i Tyskland tar helt av mens det står en fyr og speller plater på en scene foran dem.

INTET INSTRUMENT: Push play.

INTET INSTRUMENT: Push play.

Lyden er drithøy, og – med fare for å være fordomsfull – jeg er redd for at publikum er det også.

Det er den eneste fornuftige forklaringa, sånn jeg ser det - i mitt inngrodde hue.

Lysshowet er spektakulært og DJ-en bryter stadig inn og beordrer folket til å klappe hendene sammen og generelt jage opp stemningen.

For publikum tar virkelig av.

Det er uhyre vanskelig å få det samme publikumet til å sette pris på trommer, bass, vokal og gitar.

Å svinge seg til tonene av levende musikk to og to utpå dansegølvet og å klappe etter at hver sang er ferdig – det er også uhyre vanskelig å fatte.

Folkeskikken forandrer seg.

Nok ungdomshets, en blogger jeg kjenner proklamerte nylig at folk egentlig har godt av å passe sine egne saker, he-he.

Men det er noen som fortsatt holder livefanen høyt og som bare leverer sine greier år ut og år inn – uavhengig av trender og uavhengig av om folk liker dem eller ei.

Noen av disse orkestrene spiller calypsomusikk.

Når jeg tenker meg om, har jeg ikke hørt om musikkstilen siden 1980-tallet, da Banana Airlines plaga vettet av oss med Calypso om våren.

Jeg hadde ikke noe bevisst forhold til calypsoen før jeg for et par måneder siden tilfeldigvis ramla inn på Blå ved Akerselva i hovedstaden.

Helt tilfeldig var det dog ikke.

Jeg visste at orkesteret Frank Znort Quartet avholdt konsert hver søndag.

Jeg hadde hørt bandet én gang tidligere – tidlig i dette årtusenet på Øyafestivalen.

Flokken, for det er mange på scenen samtidig, åpnet festivalen, som da hadde tilhold i Middelalderparken i Gamlebyen, og det ble en øreåpner for meg.

Jeg tenkte ikke calypso, da, kun at det var en smeltedigel av soul, rock, blues, funk og jazz.

Noen som var med på konserten fortalte meg at Frank Znort Quartet var en gjeng gamle punkere som hadde kommet på bedre tanker.

Disse tankene ble foredlet til svingende musikk i kvartetten, som allerede den gangen ga konserter hver søndag –  i salige Grønlandshagen.

Om det var mange andre artister og orkestre på festivalen denne lørdagen, som blåste meg av banen i tillegg, husker jeg ikke, men det hyggelige møtet la seg langt bak i lillehammeren/lillehjernen.

Da jeg og et par svirebrødre hadde bestemt oss for at det var på tide å dra på kjøret en søndag, dukket plutselig informasjonen om søndagskonsertene til kvartetten opp lengre fram i panna igjen.

Med mandagsfri, lomma full av Nøkken og nøkkelen hjem, tok vi på oss pub til pub-skoa og dro til Tigerstaden.

Begerswingertrioen.

Etter et bar iskolde pale ale på den hyggelige uteserveringa utenfor Akerselva, bar det inn i betongen og mørket.

Lokalet er rockeklubb-aktig og innbyr i utgangspunktet ikke til noen lun stemning.

Det skulle endre seg radikalt da orkesteret gikk på scenen.

Tre blåsere, to gitarer, piano og lassevis med bongo-bongo-trommer.

For svarte swingende.

Og lokalet var med ett smekkfullt – omtrent som i videoen til Ry Cooders versjon av Get Rythm, der Harry Dean Stanton spiller hovedrollen.

Og låtene var både kjente og ukjente.

Blant de kjente kjente vi igjen Creedence Clearwater Revivals Down on the Corner, Lillebjørn Nilsens Tanta te Beate, Harry Belafontes Kingston Town, Chuck Berrys Brown Eyed Handsome Man, Beatles’ Bad Boy, Dead Kennedys Too Drunk to Fuck, Down, Down Down med Tom Waits og ikke minst Nora Brockstedt eviggrønne Voi Voi.

Alt ikledd Frank Znort Quartets calypso-lydbilde.

Kvelden utviklet seg til et hett og hoftevrikkende party vi kara fra provinsen aldri hadde sett maken til.

Inngangen var gratis, men i den ene pausa kom det en kis bort til oss og spurte om vi ville kjøpe lodd.

Det kvartettens måte å spille for hatten på.

Vinneren, som ble trukket ut tidlig i andre sett, via et hjemmelaga lykkehjul på scenen, vant en CD med forrige ukes konsert!

Jeg har ennå ikke fortalt om vokalistene.

Frank Znort Quartets vokalister er i verdensklasse.

Den ene sangeren etter den andre tok mikrofonen etter hverandre og tok pusten fra oss.

Rå stemmer. Raspete stemmer. Stemmer myke som fløyel.

Et av høydepunktene var da en beskjegget kæll med hatt sang Down on the Corner, som til forveksling var lik vår gamle ungdomsskolerektor, med en ytterst autentisk karibisk aksent.

Vi kunne like gjerne vært på Key West.

Da orkesterets eneste kvinnelige vokalist dro til med punkelåta Too Drunk To Fuck og fulgte opp med allsangfavoritten, den noe mindre vovede Voi Voi, kunne du stekt kebab på veggene inne på Blå.

Det kokte, med andre ord.

Vi forbannet vår fattigdom idet vi måtte dra før den siste økta, for å rekke den siste bussen hjem fra landsbyen med det høyspente navnet.

Opplevelsen satt i kroppen lenge.

Jeg trur ikke den vil forlate meg før jeg slipper unna denne jammerdalen.

For meg er musikk i utgangspunktet noe av det vakreste som fins.

Det er en åndelig opplevelse.

Søndag drar vi innover igjen – denne gangen med flere musikkelskere fra bygda.

Vi har ikke fri mandag denne gangen, men kvartetten spiller også konsert klokka 16.30, noe som passer oss perfekt.

Selv om jeg ikke har snorta så veldig mye i min tid, og selv om orkesteret teller flere enn en kvartett, så kan jeg trygt konstatere at Frank Znort Quartet leverer det jeg vil kalle god, gammeldags, hederlig levende musikk.

 er ikke over, selv ikke for oss som reiste oss og gikk da de sa at løpet allerede var kjørt.

Verdens kuleste band.

Sånn helt objektivt sett.

Artikkeltags