Foto:

Vannmannen

Endelig skal jeg få høre skotten Mike live.
Picasa 3.0
Publisert
DEL
Endelig skal jeg få høre skotten Mike live.

Jeg er usikker på når jeg hørte The Waterboys først.

Kanskje var det på radioen rundt midt på 1980-tallet, men det var ikke på Ti i skuddet.

Han lagde ikke sånn musikk, Mike Scott.

For The Waterboys er i bunn og grunn denne edinburgheren.

Det må ha vært The Whole of the Moon jeg hørte.

Ei pianodrivi låt med et pompøst lydbilde.

Erkebritisk.

Men så kom Fiskerens Blues, eller Fisherman’s Blues, som plata het på utenlandsk.

I 1988.

REVOLUSJONERTE ØRENE: Fistherman's Blues.

REVOLUSJONERTE ØRENE: Fistherman's Blues.

Bestekompis Tore handla plata på LP ikke lenge etterpå.

Da vi satte oss til med hver vår Lysholmer (grøss) på rommet hans og Tore satte stiften på den første låta, var vi helt høyspente.

Det første som traff meg var Steve Wickhams fele.

Fy fela.

Sånn musikk hadde vi aldri hørt før.

Mandolin, banjo, trekkspell og fløyte.

Den irske folkemusikken tok bolig i oss umiddelbart.

And on that grand and fateful day 
I will take thee in my hand 
I will ride on a train 
I will be the fisherman

Det var ikke før en god stund etterpå at jeg forsto at Scott var ehem…skotsk, nærmere bestemt så var han fra Edinburgh, denne byen jeg besøkte og forelska meg så dødelig i i vår.

Mike Skott, altså.

Les også: – Blir kommunenavnet håpløst, vurderer jeg å flagge ut bedriften

Mannen sang med en intensitet og arroganse som fikk meg, og som fortsatt får meg til å tenke at han er i stand til å få til hva som helst.

Selv om Fisherman’s Blues’ tittellåt ble en tidlig favoritt, er det den sju minutter og 32 sekunder lange And a Bang on the ear jeg liker best på skiva.

På den sangen er pianoet fremtredende, dessuten synger Scott om Liverpool.

Perfekt.

Vi spelte de to låtene veldig mye de neste to åra.

I 1990 kom Room to Roam, med enda bedre og jevnere låter.

ROM: Room to Roam ble skjellsettende for musikksmaken min.

ROM: Room to Roam ble skjellsettende for musikksmaken min.

Høydepunktene sto i kø til knes: Further up, Further in, A Man is in Love, Raggle Taggle Gypsy og How Long Will I Love You.

De platene har fulgt meg siden.

Det gikk ganske lenge til Scott og hans kompanjonger – som han skifter ut svært ofte – skulle gi ut noe som minna om irsk folkemusikk igjen.

I mellomtida rota han seg borti noen soloplater og noen Waterboys-skiver der gitaren sto i sentrum.

Hele tida med et par-tre kjempegode låter på hver plate, som beviste at han aldri mista det, men utgivelsene var veldig ujevne.

BRENNER FORTSATT: Still Burning er et mesterverk som fyller 20 år i 2017.

BRENNER FORTSATT: Still Burning er et mesterverk som fyller 20 år i 2017.

Fram til Still Burning, som kom i 1997.

Det er 20 år siden i år, det.

Den skiva har kun sekserlåter.

Etter hvert lefla Mike litt med det irske igjen, men det er ingen tvil om at gitaren har tatt over for fela for godt, selv om Wickham fortsatt er med mannen på plater og turneer.

I 2015 kom Modern Blues, det beste vannguttaalbumet siden Room to Roam.

Fortsatt med gitarer i sentrum, men nå også med seks-sju knallåter, også var Hammond-orgelet hjertelig til stede på flere av låtene.

Mike hadde ikke mista den gyldne berøringa ennå.

I vår kom nyheten om at Waterboys skulle gi ut ei dobbelplate til høsten.

Selv om Waterboys og Mike Scott har vært i Norge en rekke ganger de siste 30 åra, har det ikke lyktes meg å se dem live ennå.

Så kom nyheten om at de skulle spille på OverOslo på Grefsenkollen i juni.

Jeg måtte bare vente til feriepenga kom den 25. mai, så skulle jeg bestille billett.

Les også: 20 søkere på ett døgn til 15 nye helsestillinger

24. mai så jeg at det var få billetter igjen.

Den 25. var det utsolgt.

Det var da som svarte f..n!

Ikke lenge etterpå ble det klart at Waterboys skulle spille på Sentrum Scene – den beste scena i byen – søndag 12. november.

Jeg og svirebror Trond Arne kjøpte billetter på flekken.

Rutinerte Trond Arne, som faktisk så Waterboys på en av de tre legendariske konsertenen bandet leverte på legendariske Sardines, der Club 7 lå tidligere i Vika, i 1986.

Rett etter at Fiskerens Blues hadde kommet.

Vegga rant visstnok av svette og gudene veit hvilke andre kroppsvæsker etter at Mike og bandet hans hadde spelt i fire timer.

Karl Wallinger, den daværende Waterboys-pianisten som seinere starta et annet favorittband, World Party, og Scott slåss visstnok på tørre nevene backstage etter en av disse konsertene.

PARTYFORMANN: Karl Wallinger (t.h.) slåss for musikken.

PARTYFORMANN: Karl Wallinger (t.h.) slåss for musikken.

Kalle Walle og hans verdenspoliti hørte jeg live på nettopp Sentrum Scene i 1993.

De 45 minuttene sitter tattovert i lillehammeren som fløyel ennå.

Hadde ikke et kjøtthue på første rad pælma en halvliter i trynet på Wallinger, så hadde’n nok spelt lenger.

Det finnes jo grenser for hva en kunstner skal tåle.

Selv om det jo heter seg at en skal lide for kunsten.

Etter å ha spelt den mest furiøse gitarsoloen jeg har hørt, forsvant Karl og bandet av scenen etter å ha ytret ordene «Where I com from, we don’t behave like that».

Ikke der jeg kommer fra heller, Karl, og jeg har en som kommer fra samme sted som deg som nabo, Philip Grey.

En waliser som oppfører seg plettfritt.

Så langt  i alle fall.

Les også: – Positiv utvikling i elgbestanden

Dobbeltplata til Scott og hans kompanjonger kom i høst, og det som også kan fåes som en 34-spors trippel-LP er dynka i alle mulige sjangre: Hip-hop, rock, pop, country og gospel.

Tekstmessig så er det ingen tvil om at Scott er forelska.

Han har nettopp blitt sammen med en eller annen japansk vagina-kunstner.

Scotts utvalgte har tydeligvis ikke hatt samme effekt som en viss Yoko Ono hadde på et annet av favorittorkestrene mine ennå.

Tvert imot.

Det er fint å se at det går an å skrive fantastiske låter når en har det godt også, ref. å lide for kunsten.

Som vanlig skriver Scott tekster om alt mellom himmel og jord, temaene varierer om alt fra Andre verdenskrig til byer som Santa Fe, New York og Nashville, rever, også kjærligheten, da.

Out of all this Blue er tittelen.

BLÅ OG RÅ: Waterboys nyeste anbefales varmt.

BLÅ OG RÅ: Waterboys nyeste anbefales varmt.

Setlistene fra turneen til nå tyder på at han speller mye fra skiva, pluss noen gamle kjenninger, som blant annet Whole of the Moon – og Fiskerens Blues.

Musikk er viktig, viktigere enn liv eller død.

Jeg håper Mike gir meg den følelsen søndag.

Jeg håper han får oss til å klatre høyere enn fjell.

Nesten 30 års ventetid er straks over.

«I’ve heard the Big Music, and I’ll never be the same» - Mike Scott

Under er mitt ydmyke forsøk på å oversette Higher in Time, fra den tida Waterboys sementerte ambisjonene om å skrive Big Music:

Høyere enn fjell

Fjelltoppen er høy

Grøftene er djupe

Oppgaven er drøy

Selv for de glupe

Men det er et løfte

Jeg skal holde

Se det I bevisstheten

Og si det høyt hver kveld

Før du sovner i kulda eller heten

Vi skal klatre høyere enn fjell

Du har et hue fylt med trøbbel

Og et skip å bygge

Som et flytende møbel

Sjøsatt fra ei vaiende brygge

Du føler at koppen din trengs å fylles opp

La meg fylle din kropp fra bunn til topp

Du gjemmer hjertet ditt

Det gjør deg sjuk

Hjertet føles lite og slitt

Verden er hardere enn mjuk

Jeg har vært på den grønne greinen

Jeg har vært på toget

Jeg har sovi i rennesteinen

Med huet lavere enn skroget

Jeg har vært brutalt stolt

Jeg har følt dødelig skam

Sjelen er likevel ikke solgt

Hjerteslagene låter som hundeglam

Men si det høyt hver kveld

Vi skal klatre høyere enn fjell

Artikkeltags