«Skinkestek og kioskroman – det er påske det»

PÅSKE: Oppblåst blogger med brakkedo-vegring. FOTO: PRIVAT

PÅSKE: Oppblåst blogger med brakkedo-vegring. FOTO: PRIVAT

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Folket i måsahuset er i feriemodus. Fire av oss var det forrige fredag da skoleklokka ringte ut for siste gang, gubben var det først i dag tidlig, da hans første feriedag startet. Vi skal ingen ting. Ikke har vi hytte på fjellet, ikke har vi hytte ved sjøen og ikke har vi en eneste plan for påskedagene annet enn å være sammen. Vi har kost oss likevel, helt frem til i dag.

DEL

Meninger (Romerikes Blad) (jannenordvang.blogg.no): Altså, gutteflokken har kost seg dag også, kanskje mer enn de har gjort i fridagene fram til nå, men ikke jeg. Kald vind, grus mellom tennene, og bitte litt magesjau på campingdo midt i ingenmannsland, er ikke akkurat noen høydare hva ferie angår, ikke for min del i hvert fall, men sånn er det når den spermhaugen man valgte å gifte seg med skøyt blink tre ganger på rappen, og befruktet det ene egget etter det andre med avkom som er over snittet interessert i fart og motorbråk. Mer om det om bitte litt ...

Gubben har som sagt jobbet fram til i dag, mens vi andre i manuset har sovet lenge, spist lange usunne påskefrokoster, grillet pølser på bålplassen i skogen vår, og bare kost oss med tanken på litt etterlengtet fri fra skolen.

Martin har etter et helt år med intens sparing av puddelrock sveis endelig tatt til fornuften, og latt mutter`n klippe luggen, da han plutselig på mandag fikk en akutt hårkrise og frisøren var på ferie. Med hårklippemaskin og sløv kjøkkensaks forvandlet han seg fra «Rapunsel/ Joey Tempest til (ifølge han selv) sykt digg damemagnet på ti minutter. Igjen på badegulvet lå det krøller nok til å donere til foreningen for «Kongepudler på cellegift«, eller noe liknende.

Tirsdag hadde vi fått nok av kaloriholdige frokoster, og gikk en lang tur på Bjørkelangen bare for å «chille», kjøpe is, og snakke sammen, og onsdag fikk jeg klemt inn en date på strømmen Storsenter med den eldste poden, mens de to andre gutta, som i de senere årene har utviklet samme sykdom som sin far, «store folkemengder på kjøpesentre-allergi», valgte å bli hjemme for å øve på hitlåten ,- "En hyllest til kattepusen Nelly», til bandet de akkurat har startet.

Så mye kos kan man altså klemme inn på tre dager i en helt alminnelig «hjemmepåske», men som tidligere nevnt ... lykken varer ikke evig ...

I dag satte vi kursen for Magnor, og et sandtak midt i ingenmannsland. Med piknikkurven full av trøstemat som Kvikklunsj og iskaffe, og hengeren full av crossykler klemte vi oss inn i en gul bil, og satte snuta mot det som for gutta er et påske-eventyr, og for meg, et bitte lite mareritt.

Misforstå meg rett.

Les mer på jannenordvang.blogg.no!

Jeg gleder meg over idrettsgleden gutta viser, jeg er stolt av talentet deres, og jeg setter pris på miljøet rundt idretten. Men!!!!! Motocross er best midt på sommeren, når mor kan sitte tilbakelent i en campingstol, med hørselvern og en kald Pepsi Max, og jobbe iherdig med et aldri så lite bikiniskille, mens gutta leker seg på banen.

I dag var det fler utøvere på banen enn det var mulig å telle, snø og stiv kuling gjorde fingre og tær frosne og kalde, og vinden fylte øyne og tenner med mer grus enn ei gjennomsnittlig sandkasse i en middels stor kommunal barnehage. Magnor mx-bane innfridde som alltid til forventningene, sånn rent kjøremessig, men for en under middels motorsportinteressert kjerring på 40 ble dagen for lang til å ikke trøstespise seg gjennom det ene heatet etter det andre.

 I kiosken solgte de nystekte vafler, og i bagen hadde jeg tre mokka latte iskaffe og en pakke Tom og Jerry kjeks.

Det skulle vise seg at overfyll av denne kombinasjonen ikke var det aller lureste næringsinntaket for en med antydning til gluten og laktose intoleranse, og etter moccalatte nr. tre, og vaffel nr. to, var trykket i mellomgulvet høyere enn blodtrykket til gubben på en lørdag ettermiddag i kø på Cubus, på Stømmen Storsenter, og jeg var nødt til å finne en do for å unngå å gå lekk midt i enduroløypa.

Når man ikke er et utpreget campingmenneske, og når kroppen under angrep av laktose lager fler lyder man aller helst ikke vil dele med omverdenen, er ikke et brakkerigg med dobåser på rad og rekke å foretrekke. Spesielt ikke om døra til hver bås sitter høyt nok festet på veggen til at en gjennomsnittlig norsk mann på 175 cm kan se rett inn i glufset om han bare bøyer seg ned for å klø seg på knærne. Det er heller ikke optimalt at brakka er laget av stål, metall og hardplast slik at hver utblåsning fra ulike deler av kroppen gir gjenklang og ekko nok til å nå langt inn i de svenske jaktmarker.

Men, må man, så må man, og mens tre poder ga stram wire utså crossbanen, ga mor stram wire i dobrakke et steinkast unna. Mens svettedråpene piplet i panna, gjorde jeg mitt aller beste for å være så usynlig og lydløs som ei overvektig dame på 180 cm og løs mage kan være i det bitte lille avlukket kalt bås nr. tre. Og mens jeg sitter der og kniper den ene fisen eter den andre, og det blåser av laktosetarmen som ei sliten fløyte sist i 17 mai toget, ankommer et usjenert mannfolk bås nr. fire, og fyrer av et tordenskrall av en bæsj, uten så mye som å blunke engang. Normalt ville jeg flyktet fortere enn faen på flatmark, men her måtte jeg bare kaste inn håndkle, og utnytte situasjonen og bråket som utspilte seg i båsen ved siden av, løsne fiseringen, og bli med på «fyrverkeriet»! Som på kommando trykket jeg når han trykket, og la inn pauser mens han også hev etter pusten! Det var som om vi synkroniserte hver vår fødsel, der vi ga etter for hver press-rie, i håp om å bli raskt ferdig med et aldri så lite smertehelvete.

Så satt vi der, en blogger fra Bjørkelangen og en godt voksen mosjonist med oransje cross-støvler fra Eidskog, med bare en skillevegg av tynn finer mellom oss, og dreit om kapp som om det skulle stå om livet ... Jeg full av mokka latte og vafler, han av dynamitt ... etter omfanget av skaden å dømme.

Vi fikk aldri hilst ordentlig. Han ventet høflig (kanskje også litt flau) i sin bås til jeg hadde kneppet igjen buksa, vasket hendene, og lagt på flukt mot bilen, der jeg ble sittende til gutta hadde kjørt ferdig, og vi kunne sette kursen mot manuset igjen.

I ovnen står det nå en skinkestek og godgjør seg, i skapet ligger et påskeegg fullt av marsipan og venter på meg, og akkurat nå har den herlige feriefølelsen kommet tilbake. Resten av kvelden inntas horisontalt på sofaen, og jeg skal få tilbake varmen i kroppen ved hjelp av en kopp te, to lag ull, og en mørk, mystisk og muskuløs rancheier fra Texas, med forkjærlighet for kaldt øl og formfulle kvinner. Skinkestek og kioskroman – det er påske det!

Helt på tampen, tusen takk til snilleste og dyktige Thea som har hjulpet meg med litt ny design på bloggen. Så fint det er å kjenne ungdom som har peiling på HTML og design, når man selv er helt grønn!

Ønsker alle som er innom riktig fine påskedager, helst med litt sol og uten magetrøbbel!

Les mer på jannenordvang.blogg.no!

Artikkeltags