Fra Bøndernes hus til brun resept

GYLDNE DRÅPER: Tradisjonen med å drikke noe jeg ikke liker for å "reise hjem", er forbi. Takket være den moderne ølrevolusjonen.

GYLDNE DRÅPER: Tradisjonen med å drikke noe jeg ikke liker for å "reise hjem", er forbi. Takket være den moderne ølrevolusjonen.

Artikkelen er over 2 år gammel

Det var gode grunner til at jeg holdt meg mest til sprit og vin i tenårene.

DEL

MeningerDen første gangen jeg smakte noe annet enn vørterøl, Brigg eller ingefærøl, var på Bøndernes hus en vinterdag i 1987.

Jeg hadde akkurat fylt 14. Jeg hadde vært på et par sånne ungdomsfester tidligere, én på Bøndernes hus og én på klubbhus på Trampen. Klink edru.

Jeg var så skuffa over at mine jevnaldrende rava rundt dritings på disse festene. De klarte ikke å stå på beina, prata ureint og gliste av hva som helst. Snakk om undermålere. De levde i sin egen verden.

Men så kom jeg til å stille meg sjøl spørsmålet "Hva om det var JEG som levde i min egen verden?" Jeg var i klart mindretall. 95 prosent av de som var på festene, var pære kanon.

Hadde det ikke vært LITT morsomt å smake bare litt på sannhetsserumet? Ville ikke jeg også få det artigere på festen da, enn å sitte og sture i en krok? Det var dette resonnementet som ledet til at jeg tok imot en Frydenlund fatøl, som gudene veit hvem ga meg denne lørdagskvelden i forrige årtusen i kjølerommet på Bøndernes hus.

Smaken var helt forferdelig, men jeg skulka nedpå. Etter å ha kvælt nedpå ytterligere tre flasker, var magan full, og huet halvfullt.

Jeg kom i kjempehumør, og syntes livet var morsomt.

Jeg heiv innpå ei halv pakke Toy før mutter'n henta meg, sa minst mulig i bilen hjem, og stupte i seng.

Dagen etter var jeg ennå litt ør, men ikke mye. Fire øl uten pizza tålte jeg fint.

De neste par årene ble det ikke så mange fester, men hver gang drakk jeg omtrent det samme volumet som på Bøndernes. Det føltes naturlig og ga meg nødvendig mot til å løfte det sjenerte blikket mitt fra bakken og speile meg i de blanke øynene til de andre.

Problemet var smaken på pilsen. Den klarte jeg ikke å venne meg til, samme hvor mange flasker jeg drakk.

Dermed var det som manna fra himmelen da vi var gamle nok til å gå på FIF-fest i samfunnssalen på Aursmoen, det vil si 16 år, at min nygamle klassekompis på videregående, Jokke, hadde en bror som var fylt 20. Han handla ei halv ei med Finlandia til hver fest.

Dersom vi blanda Djevelens vann med appelsinjuice, smakte vi nesten ikke alkoholen. Men dagen derpå ble ei pine, for spriten slo hardere inne i kroppen enn ølen. Vi tok det med Titralac og en grimase.

Vi prøvde likevel tappert å smake på øl innimellom. Den var jo betydelig billigere enn spriten. Lysholmer på blanke flasker med skrukork. Vanlig Ringnes. Borg-øl på halvannenlitersflasker av plast. Alt smakte like vondt.

Vi lærte oss etter hvert å ignorere smaken, for lys øl glir jo lett nedpå. Men glad i øl på grunn av smaken, det var det ikke råd å bli. Fram til en fin augustdag tidlig på 1990-tallet.

Vi var på vei innom Randis Pub i Lillestrøm en fredag etter endt skoledag ved Skedsmo videregående. Plutselig så vi at det var ei kran til ved siden av Ringnes-krana hos Randi. Akershus Mikrobryggeri. Pale ale sto det på den. 

Jeg og kompis og svirebror Bellmann slo tel og fikk et pint-glass breddfullt med kobberbrun væske, krona med et lekkert skum på toppen.

Idet Delbert McClintons' Everytime I Roll the Dice dundra ut fra jukeboksen, tok vi hver vår første slurk på veien til brun frelse. Dette ølet smakte noe. En frisk og fruktaktig ettersmak.

Da vi skulle handle med oss litt øl som skulle konsumeres på vorspiel seinere på kvelden, tok vi som vanlig turen innom Lillestrøm Brus-shop. Der hadde også bryggeriet, som innehaveren fortalte oss at var lokalisert i Enebakk, sine brygg på flasker. Vi kjøpte med oss Enebakkpils, weissbier, stout og pale ale. Alle smakte bedre enn vanlig pils, selv Enebakkpilsen.

Etter hvert fikk vi også kjøpt Oslopils, steamer og porter fra Oslo Mikrobryggeri på brus-shopen. Da jeg flyttet til Oslo ett år etterpå, fant jeg også ut at bryggeriet hadde sin egen pub på Majorstua.

I mellomtida hadde vi forlengst oppdaga stout fra Guinness i Dublin og brown ale fra Newcastle, begge smakte noe helt annet enn Lysholmer, for å si det mildt. Endelig slapp jeg å drikke noe jeg ikke likte, for å reise med M/S Alkohol. Jeg kunne med andre ord bli salongberuset med smaken i behold til og med!

Siden har jeg aldri drukket noe jeg ikke liker. Etter hvert kom ølrevolusjonen til Norge. Tidlig i vårt årtusen. Mikrobryggerier med de fire store, Nøgne Ø, Kinn, Ægir og Haandbryggeriet i spissen. I 2016 er det et mikrobryggeri å finne i hver eneste lille avkrok i landet.

I Oslo har alle puber med respekt for seg selv - og kundene - minst 20 slag å velge mellom. Veldig mange etablissementer har en ølmeny med over 100 slag.

Øl kan ha tusen forskjellige smaker.

I min egen ølklubb, Brun Resept, er det en rekke karer som brygger sitt eget øl - med meget godt resultat.

Mange lager like godt øl som mine favorittbryggerier.

Alle spør meg om hvorfor ikke jeg brygger sjøl.

Det er fire grunner til det: For det første er jeg lat. For det andre er jeg på langtnær presis nok til å sette i gang med å brygge. For det tredje hata jeg kjemi dypt og inderlig på videregående. Og for det fjerde så trives jeg best med å smake. Sånn er det bare.

Industripilsen er kun laget for at ingen skal mislike den - som musikken på P4: Den spilles kun for at ingen skal bli støtt av den. Det smaker - og låter - helt flatt. Terningkast tre.

Nøgne Ø IPA. De som digger'n gir den terningkast sju. Og de som hater'n, gir'n null. De konservative synes det smaker som "kattemig". Sjøl er jeg tilbøyelig til å kalle Ringnes pils det samme, og så er diskusjonen i gang. Om noe så subjektivt som smak. Smaken min er ikke bedre enn andres. Poenget er at det i 2016 finnes tusen flere smaker enn i 1987, så alle har større mulighet til å finne noe som passer smaken deres.

Du går ikke inn på en restaurant og bare ber om mat, gjør du vel? Hva får du i såfall? Kjøttkaker? Pølser? Smaker det helt likt, a?

Hvis du gikk inn på en pub i 1990 og bestilte en øl, fikk du automatisk en pils. Sånn er det ikke lenger. En øl er ikke lenger synonymt med pils. Og takk for det.

Artikkeltags