360-graderskunst

Vi må vente til gårsdagen er her.
Publisert
DEL
Vi må vente til gårsdagen er her.

Noen er gode forfattere.

Andre er gode musikere.

Og noen behersker begge deler.

Ulf Lundell, Jo Nesbø, Karl Ove Knausgård og Håkon Ohlgren.

Og Levi Henriksen.

I høst har vi fått vår dose, vi som er glade i Kongsvingers svar på Plura Jonsson, eller kanskje vi heller burde kalle Plura Norrköpings’ svar på Levi Henriksen?

Plura er min og Levis’ store helt, eller et av de største idolene våre i alle fall.

Han er en mann av hjertet, Plura.

MED HJARTET PÅ RETTE STADEN: Plura Jonsson.

MED HJARTET PÅ RETTE STADEN: Plura Jonsson.

I likhet med meg og Levi spiller han på De levendes stadion av lys med hjertet utapå drakta.

Jeg har vært inne på det før: Jeg føler meg beslekta med Levi Henriksen.

Ikke at jeg for mitt bare liv vil sammenligne meg med mannen faglig, jeg kunne ofra høyrearmen min for å kunne skrive like godt som Levi.

Men selv om Levi er hårfint eldre enn meg, så treffer det han skriver om flere strenger inne i meg sjøl.

Jeg tenker ofte at «Akkurat sånn føler jeg det også» når jeg leser ei bok Levi har skrevet eller hører en sang han synger.

Vår dose Henriksen, ja.

Selv om det er en solid porsjon, snakker vi ikke om noen overdose.

Han er altfor god til det, Levi.

Les også: Kommunenavnet bør bli Høland

Da mannen var på forfatterbesøk hos Aurskog-Høland bibliotek i september, så jeg mitt snitt til å handle hans nye roman, Her hos de levende.

Omtrent i samme momentet kom singlen Verden av i går, fra Levi og bandet Babylon Badlands.

Under bokbadingen i biblioteket bebudet forfatteren at boka og skiva går hånd i hånd.

Etter å ha lest ferdig boka og lytta nok til skiva til at den har tatt bolig i lillehammeren, kan jeg banne på at dette stemmer på en flekk.

I august kom singlen Pilegrim måne.

De to nevnte låtene utgjør de to første låtene på CD-en/LP-en Levi og det utmerkede orkesteret hans kom ut med nå nylig.

Låt nummer tre på albumet, Jeg skal bli fri, jeg skal bli løst, er den jeg liker aller best.

Levis’  I Shall be Released:

Og jeg brukte ryggen din som en borg

Bygde mur dit verden ikke rakk

Du sa jeg var alt du trengte

Men nå vet jeg at alt var bare snakk

At det er tekstlige referanser til både nevnte Lundell og Plura i låta, er bare sånn det skal være.

Starten på låta minner meg forresten veldig om Mott The Hoople/David Bowies All the Young Dudes.

ALVORLIGE: Du kødder ikke med denne gjengen her. Til gjengjeld så kødder ikke heller dem med deg...

ALVORLIGE: Du kødder ikke med denne gjengen her. Til gjengjeld så kødder ikke heller dem med deg...

Nok et pluss, med andre ord.

Pilegrim måne er i slekt med ei annen Dylan—låt, nemlig Girl From the North Country, samt et nikk til vår alles kjære Håkon Ohlgren og Onkel Tuka.

Ei låt der det blikkes tilbake til verden av i går:

Det er en måne over mønet

Som minner meg om ei jente jeg holdt kjær

Hun hadde øyne som november

Gikk alltid skjult i svarte klær

Det første jeg legger merke til, er tolvstrengeren som starter låta og hvor flink Levi har blitt til å synge.

Jeg snakker ikke om Barry Manilow, men sånn skal det da heller ikke låte.

Det er upolert rock'n roll det er snakk om.

Gutten synger med den stemmen han har, og det swinger fint, det bor tonnevis med sjel i strupen hans, for oss som er opptatt av sånne detaljer.

På tittelsporet låter Levi og banden hans som E-Street Band.

NOE Å LEGGE PÅ TALLERKENEN: Levi Henriksen & Babylon Badlands nye skive står ikke tilbake for noe av de de fire store i norsk rock har gitt ut.

NOE Å LEGGE PÅ TALLERKENEN: Levi Henriksen & Babylon Badlands nye skive står ikke tilbake for noe av de de fire store i norsk rock har gitt ut.

Gitarist Anders Bøhnsdalen har dessuten tatt på seg Knopfler-hanskene og det låter reint som den aller første dag, og innhyra organist Lasse Hafreagers luftige piano preger låta på en smakfull måte.

Og Verden av i går er det nok ikke bare jeg som lengter tilbake til.

Det handler om å ønske seg til et annet sted, enten det er i framtida, et annet fysisk sted, eller tilbake til det vi liker å erindre at var så mye bedre.

Det var ikke avgjørende for at låta satt umiddelbart, men jeg skal ikke legge skjul på at det hjelper betraktelig at en viss Kevin Keegan er nevnt i det andre verset her.

Og det er intet drawback at Mester Plura nok engang lurer i tekstkulissene også på denne låta.

De beste stjeler med stil.

Les også: Grunnan fortsatt rikest i Aurskog-Høland

Når jeg tenker meg om så har jeg ikke hørt tre låter som åpner et album så gnistrende siden Lou Reeds fantastiske comeback-album New York i 1987.

Jeg likte godt Levi Henriksen & Babylon Badlands’ debutskive Det beste bandet i himmelen, som kom i 2014 også, men synes alt låter tettere nå.

Utover plata kommer det en hyllest til Marianne (Un)Faithful og mer Dylan- og Jerry Lee Lewis-referanser i 33 1/3:

Ja, Gud sa til Abraham, drep meg en sønn

Bob Dylans svar var et elektrisk drønn

The Killer sa at djevelen bor i meg

Gud sa: Djevelen kan ei eie deg

Nevnte låt er skikkelig møkkete blues, noe som beviser at bandet lettbeint klarer å manøvrere mellom ulike musikalske sjangere.

Allerede i neste låt er det klart for å tone det noe ned, i den vakre balladen For det meste er jeg god:

Jeg vet ikke om det var Jesus eller Elvis

Som sa ikke døm noen før du har gått i hans sko

Iblant har jeg Satan i hjertet

Men for det meste er jeg god

På skivas siste og lengste spor, Legge meg ned og vente, knytter han tette bånd til romanen Her hos de levende, som handler mye om farens oppvekst.

Om låta handler om farens siste minutter her nede på jorda eller om det er Levi som ser inn i glasskula som jeg-person, er ikke så viktig.

Poenget er at det er utrolig godt skildra, og låta får meg til å tenke på min gamle uvenn, Døden, på en temmelig forsonlig måte.

Låta har høst skrevet over hele seg.

LURER I BAKGRUNNEN: Bob Dylan.

LURER I BAKGRUNNEN: Bob Dylan.

Vi skal alle vandre den samme veien, og dit vi kommer, skal alle ned på null i regnskapet.

Før jeg satte meg ned og skrev dagens blogg, tok jeg en fottur på Brua.

Med musikk på øret, selvfølgelig.

Det dukka tilfeldigvis opp ei låt Levi har spilt inn med Bra landsens folk på spillista idet jeg satte meg ned for en pust i bakken i bussbua (det er viktig å bruke bussbua, hvis ikke mister vi ratt den au).

Her synger han også om faren sin:

Pappa tok av seg lua hver gang han møtte folk som jobba i bank

Den linja rommer mye.

Her ligger noe av det jeg liker aller best ved Levi som tekstforfatter: Han er på sida til vanlige folk, folk som sliter i hverdagen, men som biter tenna sammen og gjør så godt de kan – med ærlige midler.

Det er en ujålete måte å skrive på, og sånn låter orkesteret hans også, de leverer det som trengs og bidrar hver for seg til helheten - for at det skal låte levende.

Det er hederlig håndverk som leveres.

Boka og plata har samme cover.

Her hos de levende og Verden av i går.

Les også: Dette handler ikke om politikk og følelser

Da jeg leste boka, som jeg synes er Levis beste til nå, kjente jeg igjen vendinger fra flere låter, både fra tidligere plater og fra den nye.

Boka er på mange måter vond å lese, men håpet om noe bedre og mer anstendig er hele tida til stede.

Å tenke på at det ligger mange sanne historier i boka, som for en stor del omhandler Levis fars oppvekst sammen med søsknene, gjør alt mye sterkere.

Henriksens farfar dør tidlig i farens liv, og inn kommer en djevel av en stefar, jeg så for meg karen som en blanding av Charles Bronson og Freddy i Nightmare on Elm Street da jeg leste, det skulle si det meste.

Jeg-personen er en musiker som leter etter seg selv, en som drar tilbake til barndomshjemmet, som snart skal kondemneres, og skjuler seg for omverdenenen, inkludert lokalavisa og kona.

Han har bestemt seg for å selge gitaren og å legge musikken på hylla.

Boka pendler mellom fortid og nåtid, det er en form jeg liker veldig godt.

Og hele veien får Levi meg til å tenke på døden og livet.

Og om hvordan barndommen preger oss hele livet.

Opplevelser og minner vi bruker resten av livet til å bearbeide og prøve å reparere.

Det får meg til å tenke på at det å styrke barnevernet, det ville vært å spare samfunnet for gudene veit hvor mye penger – over langen – og ikke minst menneskelige lidelser.

Barn kan du härja med

Dom blir som du vill

- Ulf Lundell

Bare så synd at verken de yngste eller de eldste er verdt noe særlig i verden av i dag.

Dreper du en unge, så får du seks-sju år i fengsel, mens du får servert middag klokka 12 på sykehjemmet, hvis du overhodet får plass der.

USKYLDIGE - I UTGANGSPUNKTET: Det som skjer i barndommen preger oss resten av livet.

USKYLDIGE - I UTGANGSPUNKTET: Det som skjer i barndommen preger oss resten av livet.

Tilbake til boka.

Det finnes som sagt håp, og ikke minst rettferdighet, en poetisk sådan, å spore her også.

En slags Tarantino-vri der de kjipeste får svi in the end - de også.

Jeg skal ikke røpe for mye, men jeg må innrømme at kapitlet der lokalavisjournalisten, som slakta jeg-personens siste skive, får seg en skikkelig nesestyver, er ubetalelig og verdt hele boka aleine.

Det som er helt på det rene er at dersom jeg hadde lest denne boka og hørt på denne plata for ti år siden, ville ikke utgivelsene rørt meg på den samme måten.

Jeg ble nettopp 45, og vissheten om at heller ikke jeg lever evig, innhenter meg stadig mer for hvert sekund som går.

Jeg lever neppe 45 år til.

Et par bekjente av meg på min alder har fått slag begge to i løpet av 2017.

Karer som lever betraktelig sunnere enn meg.

Jag lever i en värld av soul-musik nu
Och medelmåttorna programmerar denna värld
Denna värld föds på nytt och på nytt igen
Att bli äldre är att känna sitt svärd


Bli tungt och trubbigt
Och utan klipp
Som om det ville så gärna
Men inte kan


Hitta en uppgift god nog
Att stå rak inför
Som om världen blir ett alltmer
Främmande land

- Ulf Lundell

Heltene mine dauer som fluer rundt meg.

LURER I BAKGRUNNEN: Ulf Lundell.

LURER I BAKGRUNNEN: Ulf Lundell.

En vakker dag er det min tur.

Da håper jeg at jeg er klar.

Det hender allerede i dag – i sjeldne, men tunge stunder – at jeg tenker at det skal bli godt å sleppe unna au.

Når alt butter.

Når det bare er trøbbel samme hvilken vei jeg snur meg.

Men det er ikke ofte jeg har det sånn.

Gudskjelov.

Jeg vil leve, og jeg har da også masse å leve for.

Men dersom – mot formodning – bryteren min blir skrudd av i morra, så tenker jeg at jeg jaggu har levd et rikt og godt liv, allerede.

Det er ikke alle niåringer forunt å ha opplevd å ha sett Vålerenga banke møkka ut av RBK i Lekegrinda på Bislet foran over 20.000 tilskuere og se laget motta gullet etterpå.

Det er ikke alle finstadbruinger forunt å bli matchvinnere mot Aurskog IL, selv om det bare var på myggelaget.

Det er ikke alle forunt å ha opplevd selveste mesteren, Bob Dylan, i sitt ess, på få meters avstand, i idylliske omgivelser en deilig sommerdag som tenåring.

Tenk å ha opplevd å ha en jobb du aldri har grua deg til å oppsøke i over ti år på rad.

Sånn har jeg hatt det.

Også er jeg takknemlig for å ha vært med på å gi ut to bøker om det jeg gløder nesten mest for her i verden av i dag, her hos de levende: Britisk fotball anno verden av i går.

Og hvorfor skulle ikke jeg, som har vært så heldig å ha blitt velsigna med uforfalska kjærlighet fra ei jente jeg elska like høyt tilbake gjennom mange, mange år, og som jeg fikk verdens nydeligste gutter sammen med, gutter lagd og født i kjærlighet, være fornøyd med det livet har gitt meg her nede i Jammerdalen?

Livet til nå, her oppe på Fleskeberget i nærheten av Overfloden, har gitt meg mersmak.

Uansett, før jeg slukker lyset og setter stolene på bordet, må jeg få takke Levi Henriksen og hans kumpaner for ei fantastisk bok og plate.

Du er en 360-graders kunstner, Levi: Samme hvilken vinkel en ser på deg fra, så er du en kunstner, enten med gitaren,strupen og/eller pennen.

Artist heter det på utenlandsk.

Jeg ga deg terningkast sju for den forrige skiva, nå får du klare deg med en sekser.

Håper det er i orden.

Artikkeltags