Viser hjertemuskler i Hjertelandet

NORSK ROCK PÅ SITT YPPERSTE: Levi Henriksen & Babylon Badlands.

NORSK ROCK PÅ SITT YPPERSTE: Levi Henriksen & Babylon Badlands.

Artikkelen er over 2 år gammel

Helt siden jeg leste Levi Henriksens fabelaktige kronikk "Gi meg tennissokkene tilbake" i Glåmdalen for over ti år siden, har jeg følt meg beslekta med mannen.

DEL

MeningerKort fortalt handlet kommentaren hans om hvordan Homsepatruljen, som nettopp da hadde havnet på TV-skjermen, sørget for at en rekke damer begynte å stille krav til hvordan ektemannen/kjæresten skulle kle seg og te seg. Enten de var sammen med en hipster fra Grünerløkka eller en bondetølp fra Hedmark.

Jeg kjente meg sånn igjen i Levis tekst. La folk få være som de er. Ikke la noen trendnisser endre på overflata di. Dersom du endrer på den, må det komme fra innsida. Fra deg sjøl.

Nok om patruljer og plastikk. Etter hvert ble jeg kjent med forfatteren Levi Henriksen, og leste flere av bøkene hans. Mannen skriver om vanlige folk som prøver å overleve i dette ville rittet som kalles livet.

Levis folk er nede i knestående, men de nekter å legge seg ned.

Akkurat som Lars Saabye Christensen, kan Levi Henriksen få meg til å le og gråte på samme side. Han får meg til å føle noe. For oss som er opptatt av sånt.

Det må ha vært rundt juletider i 2009 som jeg ble klar over at forfatter Henriksen også spilte i band. Da ble jeg tipsa av en kompis om å lytte til Kom tilbake til oss, Alf Prøysen.

En fyr ved navn Thomas Mårud, en viss Åge Aleksandersen og Frelsesarmeens blåsere var med Levi på låta. Den traff meg i trommehinna som en umiddelbar klassiker.

Levi snakkesang a la Lou Reed og Åge sang. Og teksten, den fortalte meg at alt var bedre før, og at alt var forderva i vår tid. Check. Skuddet satt klint i krysset:

Kom tilbake til oss, Alf Prøysen, Erik Bye, og Jens Bjørneboe

Det ble så stille i mitt lille land da de reiste seg opp og dro

Jeg savner de tre der sjøl, men kunne bytta ut navnene med alle fra Johan Cruyff, Elvis, Per Wahlöö, Johnny Cash, Björn Afzelius, George Harrison, George Best eller Rolf Søder any day. Det kunne sikkert Levi gjort også. Nå kjente jeg meg ikke bare igjen i karens tekst. Nå følte jeg meg beslekta med'n også.

Siden måtte jeg sjekke ut hele albumet. Det låt akustisk, røft og kult. Herr Mårud sang også en del, og han og bassist Levi utfylte hverandre som Even Pellerud og Øyvind Tomteberget en fin søndag ettermiddag på Gjemselunden på 1970-tallet.

Tekstene handla om røtter. Om å vokse opp på et lite sted. Om å stå for det du trur på. Check.

De fire store i norsk rock hadde fått et femte hjul. Jeg har alltid beundra de som skriver gode norske musikktekster. Det er ekstra godt gjort, fordi norsk ikke klinger så godt. I hvertfall ikke like godt som svensk.

Jeg foretrekker uansett norsk foran engelsk. Alt blir så mye nærere når det synges på morsmålet. Og det er ingen steder tekstforfatteren kan gjemme seg. Levi Henriksen skriver på sin egen måte, og han skriver like godt som når han skriver bøker. Det er ingen selvfølge.

Jeg synes Jo Nesbø skriver gode bøker, men jeg synes han er helt mediåker på sangtekster. Ulf Lundell skriver fantastiske rocketekster, men jeg synes han kan bli litt kjedeligere som forfatter. Vår mann på Granli/Kongsvinger er like god på begge banehalvdeler. Med både høyra og venstra.

Da Håkon Ohlgren og jeg skulle gi ut boka Alt var mye bedre under Keegan, ei nostalgisk fotballbok om at alt var bedre før, i 2013, spurte Håkon sin kompis Levi om ikke han ville være gjesteforfatter. Jeg ble kjempebegeistra over at han svarte ja.

Og han leverte en fantastisk tekst om Liverpools jernmann Tommy Smith. Ikke lenge etterpå hilste jeg på Levi for første gang, da jeg dekka forfatterbesøket hans i Aurskog-Høland bibliotek. Vi snakka litt om nevnte Smith, George Best, samt dette og hint i forkant.

Litt seinere så jeg også Levi, som sto bak meg i western-skjorte på Norwegian Wood i Frognerbadet i 2014. På scenen sto Tom Petty & The Heartbreakers. Det skulle vise seg at dette ikke var tilfeldig.

Neste gang jeg så Levi, var på toget på vei for å se vårt felles idol Plura Jonsson og Eldkvarn, på høsten i 2014.

Jeg gikk på Kongsvinger-toget på Lillestrøm. Da jeg satte meg ned, hørte jeg en nasal stemme proklamere at "Jaså, ja. Du skal vel på Eldkvarn, du. Og hva er mer naturlig da enn å ta på seg ei T-skjorte med Stan Bowles fra Q.P.R. i 1976. Det tenkte du, ja. Javel, ja". Det var Levi som satt rett på andre sida av midtgangen og snakka tørt konstaterende til meg. Brikkene begynte å falle på plass.

Etterpå har vi holdt kontakten på Facebook, og chatta om både musikk, fotball og livet.

I 2014 var jeg med da Levi fylte 50 år, da mannen og venner ga en heidundrandes konsert i rådhusteateret på Kongsvinger.

Fra jeg hørte Levis musikk første gangen, har han rukket å gi ut et par plater med Mårud og Bra Landsens Folk. Da med et mer rocka og elektrisk uttrykk. Bedre og bedre gang for gang.

Nå har han starta et nytt orkester: Levi Henriksen & Babylon Badlands. Bandet er oppkalt etter en av romanene hans.

Skiva er en reise i mannens musikalske oppvekst. En rockeopera, het det vel i gamledager. Plata kommer ut fredag 22. april.

Det var med skjelvende giktiske og utålmodige fingre jeg åpna postpakka, som var sendt fra Snaxville Recordings og Henrik Maarud, mandag.

For det er ingen smågutter Levi har fått til å mikse og produsere skiva si. Brødrene Henrik og Amund Maarud fra Skogbygda er hel ved. Eik vs Fake 10-0.

Alt er himlaga. Levi har skrevet tekstene og musikken sjøl. Språket er norsk, men lyden er amerikansk.

I musikken hører vi ekko fra - surprise, surprise - Tom Petty og Bob Dylan. Det låter americana, som det heter. Heartland. Roots. Litt blues. Litt køntri. Litt rock.

Ingen kunst oppstår av seg selv. Levi og gutta bygger videre på en sterk musikkarv, og plukker elementer som orkesteret setter sammen til en helhet som er rå, ekte og swingende.

Plata åpner med en 12-strengers gitar, og fra første stund blir det klart at vi er i Hjertelandet .

Og Levi har begynt å synge. Det låter ikke som Sinatra, men stemmen kan faktisk minne litt om Tom Pettys. Men Levi Henriksen har selvfølgelig sin egen stemme. Fortellerstemme. For det går i historiefortelling. Om å hylle barndommens og ungdommens minner. Da kommer en ikke utenom bedehusmiljøet Henriksen kommer fra, og plata starter da også med kirkeklokker.

Siden blir utenlandske og norske helter hyllet.

Først får vi Levis personlige historie knyttet til avdøde Jackie Leven i Jackie Leven sier det snart skal snø. Siden synger han om Tom Petty i Thomas Earls salme #209, Ramones i Det beste bandet i himmelen (og meg) (tittelsporet) og Wilko Johnson i Wilko Johnson vet at han snart må dra.

Den mest åpenbare musikalske Tom Petty-pastisjen på skiva, er når Levi forteller om det første bandet sitt, i Gå aldri from av fred. Ei luftig låt, med rafflende gitarer og feit lyd, som virkelig ruller. Om felleskapsfølelsen av å spille i band. Og som all den andre beste musikken, funker låta best i bil. I transit. Det har vi selvfølgelig testa. Med vinduene nerdrulla på fylkesvei 171 over Finstadsletta.

Tekstlinja

Jeg lærte meg å falle

men mest av alt å gå

Og hadde jeg aldri snublet

ville jeg ikke blitt mannen jeg er nå

fra sistnevnte låt ble en umiddelbar favoritt hos undertegnede.

Et av skivas sterkeste spor er singlen Hjertet er en muskel. For oss som noen ganger har følt at vi duger, er det håp i linjer som

Det er så mye jeg ikke fatter

Iblant blir ikke kvelden fort nok kveld

Av alle ting jeg ikke har lært meg

er den største å kjenne meg selv

Det kryr av tekstlige nikk til kunstnere vi digger i låtene. Vi hører spor fra så vel Ulf Lundell, Bob Dylan, Jokke, Henning Kvitnes og Thåström som fra Vømmøl Spellmannslag, Van Morrison og Stein Ove Berg.

I tillegg navnedropper vår mann blant andre Åge Aleksandersen, Keith Richards, Kari Bremnes, James Dean, Marlon Brando, Ronnie Van Zandt (Vesle Ronnie), Hans Børlie, Cornelis Vreeswijk og Phil Lynott.  Og Diego Armando Maradona. Sistnevnte blir hyllet i Jeg skal stå på perrongen. Verken jeg eller England-målvakt Peter Shilton kommer noensinne til å tilgi Diego for at han jukset Argentina videre i kvartfinalen i Mexico-VM i 1986. Falkland eller ei. Anglofil som jeg er, har jeg døpt Guds hånd om til The Devil’s Right Hand en gang for alle, men jeg som elsker fotball og sterke historier, kan jo ikke la være å fascineres av den argentinske fattiggutttens oppgang og fall, så vi lar storsinnet vinne og lar det passere.

Det er ellers en fin miks av rocka låter og rolige sanger på albumet. Det låter tett, men samtidig rufsete. Det blir aldri polert, og det ligger hele tida en ulmende nerve i lyden.

Babylon Badlands spenner buen nesten til den brister. Akkurat nok til at pila treffer der den skal – midt imellom hjertet og øregangen.

Flere av tekstene handler om skjebnen til den som kommer fra et lite sted. In the middle of Nowhere. Mamma fødte meg i en bakevjeby, er en av disse. Med en uimotståelig bassgang, et rustikt lydbilde og tekstlinjer som

Jeg lærte meg å bøye både hode og knær

Mamma fødte meg i en bakevjeby

Alt jeg ikke ble, det ble jeg her

Slekter skal følge slekters tvang

Jeg er blind og møkeredd på samme gang

En stor del av denne anmeldelsen har vært viet referanser og inspirasjonskilder, men make no mistake: Mest av alt så hører dette ut som Levi Henriksen og Babylon Badlands.

Vokalisten og bandet hans skaper sitt eget univers, som enhver landsens gutt og jente kan kjenne seg igjen i og reise tilbake til. Alt universelt springer ut fra noe lokalt. Nemlig.

Navnet til Thomas Earl Petty går igjen i denne anmeldelsen. I likhet med Petty, som kommer fra de amerikanske sørstatene, der arrene fra nederlaget i den amerikanske borgerkrigen utrolig nok ennå ikke har grodd, slår Levi Henriksen fra det svensken kaller underläge. Underdog heter det vel på godt norsk. Jeg kommer - i likhet med Levi Henriksen - fra et lite sted nær svenskegrensa. Derfor identifiserer jeg meg med den posisjonen.

Det er kanskje også derfor jeg – en enkel sjel fra ei bakevjebru – rister terningen og havner på sju.

Plata anbefales varmt til alle som er glade i musikk laget med ekte instrumenter og som har sansen for tekster med sjel i.

Det høres ut som om det står mennesker bak dette verket. Kjøtt. Blod. Vann. Puls. Hjerte. Muskler. Det er ikke dagligdags i 2016.

Artikkeltags