Sender du meg et hjerte i innboksen i dag, for å gjøre meg oppmerksom på at kreft suger, så får du en bæsj tilbake

Av

Slike meldinger har blitt en trend, og sendes ukritisk ut til Gud og Hvermansen i hytt og pine.

DEL

jannenordvang.blogg.no

Jeg vet ikke hvem hun er. Kunne ikke fortalt deg hva hun jobber som som, hvem hun er gift med, hva slags interesser hun har. Jeg vet bare navnet hennes, om det da er hennes virkelige navn hun signerer med. Men jeg vet at hun er syk. Alvorlig syk. Jeg vet også at på selv hennes aller mørkeste dager får hun meg til å bli helt varm i hjertet, bare fordi hun tar seg tid til å skrive noen setninger til akkurat meg.

Her på bloggen, i kommentarfeltet. Går det lenge uten et livstegn, en kommentar, da tar jeg meg selv i å tenke på henne, og håper hun har gode dager, finner glede i de små tingene. For selv om jeg vet veldig lite om henne, så vet jeg at hun fortjener det!

I går tenkte jeg på henne igjen. Mens jeg sto og laget middag til flokken. Tenkte at jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for henne, lette dagen hennes litt, kanskje bare en del av den. Gjøre en liten ting for å glede. Men det kan jeg ikke, for jeg vet jo egentlig ikke hvem hun er.

Så plinget det i mobilen. Et sånn høyt og skjærende DING, sånn plingelyd som kommer når man får en melding i messenger på facebook, og lyden på mobilen er skrudd helt opp.

Forbannet meg selv for å ikke ha skrudd ned lyden, irriterende høy den varsellyden, særlig når man står slik i egne tanker. Ser at meldingen er fra en bekjent, ikke en venn. Har altfor mange bekjente på vennelista, folk man egentlig ikke kjenner, sånne man knapt hilser på om man treffer de tilfeldig ute et sted. Burde seriøst rydde litt i den vennelista på facebook. Lurte på hvorfor akkurat denne personen skulle sende meg melding.

Åpnet innboksen, leste, og ble irriteret. Enda mer enn jeg allerede var. Det er meget mulig jeg var lett antennelig i går altså, lettere å hisse opp enn vanlig. Hadde sovet dårlig, fremdeles ikke falt for fristelsen for å kjøpe den første pølsa med julemarsipan...betalt en regning ...du vet. Litt dårlig dag.

Men denne meldingen ville fått meg oppgitt på selv en solskinnsdag, Det vet jeg, for det har skjedd. Ofte. For slike meldinger har blitt en trend, og sendes ukritisk ut til Gud og Hvermansen i hytt og pine.

( Bilde hentet fra Google)

«Hei fine du. Send dette hjertet til ti av dine vakre venner, som et symbol for alle som kjemper kampen mot kreft.»

WTF??? For det første... «Fine du»???? Er det sånn du ville hilst på meg, om du møtte meg på butikken, du som jeg ikke har snakket med på flere år. Ville du ropt over fiskedisken på Coop: «Hei, fiiine du!» NEI! Du ville ikke det!

For det andre, «vakre venner»? Hvem skal jeg velge da? Bare de diggeste, slankeste, mest solbrune på vennelista, fordi det er bare de vakreste som denne dagen kan sette fokus på en grusom sykdom? Skjerp deg a!

Og for det tredje! Det pokkers hjertet i innboksen hjelper da for fanden ikke de som ligger i sykesenga med en pose cellegift tredd inn i ei kanyle i armen! Vet du hva de trenger? De trenger at du er der! Stryker de på armen, gråter med de, og forbanner denne sykdommen som tærer på alt de har, og alt de er, og ikke et et hjerte i innboksen sendt av en eller annen av dine ti vakre venner.

Og der var jeg i går, frustrert over å ikke kunne strekke ut ei hånd til noen som har det avskelig, og møkk lei disse moderne kjedebrevene folk nesten ukritisk sender til folk de knapt kjenner, men likevel omtaler som «fine du», og «vakre deg».

Så hør her litt, «vakreste bloggleser». Sender du meg et hjerte i innboksen i dag, for å gjøre meg oppmerksom på at kreft suger, så får du en bæsj tilbake. Ikke det at jeg skal komme å drite på mobilen, eller pc'n, eller hva pokker du bruker for å titte innom internett altså, men en sånn bæsjeruke-emoji som finnes på så godt som alle tastaturer.

For det hjelper ikke hjemløse barn i krigsrammede land at en gruppe «engasjerte» sofaslitere setter et hus på statusen sin. Ei heller metter det sultne mager i andre verdensdeler at det florerer av bananer og epler i innboksen din! Serr!!!

Og sånn har det blitt. Ny dag, ny emoji, ny sak, og jeg har for lengst mista oversikten over hva som betyr hva. Bananer for sultkatasrofer, hus for hjemløse, tommel opp for de amputerte, rosa hjerter for kreft, lilla hjerter for aids, og grønne hjerter for pensjonerte anleggsgartnere! Stopp!!!! Bare slutt! Det hjelper ikke en dritt. Det har blitt så mye og så trendy at meningen forsvinner i et hav av ubrukelige emojier.

Da mamma kjempet mot den fordømte kreften sendte jeg da vel for pokker ikke et hjerte i innboksen til ti vakre venner! Jeg satt ved siden av henne! HELE TIDEN! Jeg masserte vonde føtter, holdt bøtta da hun spydde som en gris fordi cellegiften gjorde henne kvalm. Jeg knøt skautet rundt hodet for å skjule hårtapet hun hatet så indelig, og jeg gråt sammen med henne fordi kreft rett og slett er jævlig!

Etter begravlesen handlet vi inn 8 tv apperater il isolatet på sykehuset, slik at de som fortsatt kjempet kampen mot sykdommen kunne se nyheter på eget rom. Ikke mye, men mer enn et pokkers hjerte ihvertfall!

Da mormor lå for døden sendte jeg ikke gråtefjes til 20 forskjellige utvalgte på vennelista for å sette fokus på alderdom, jeg satt der! Snakket med henne, fortalte at det var lov å gi slipp. Lovet å ta vare på vi som skulle bli igjen!

I jula sender jeg en tekstmeldig som automatisk trekker 200 kr fra kontoen min, og gir et varmt måltid til en hjemløs. Jeg sender da vel for søren ikke en banan i innboksen til 10 «supersøte snupper» og tror det metter noen som helst!

Skjerpings folkens! På tide å få stjerten opp av sofaen og nesa ut av emoji-tastatuert, og gjør noe!

Besøk en venn som er ensom. Strikk et skjerf til en som fryser, doner en ullgenser til en som sover ute. Server et måltid til en som er sulten, eller la en som er syk gråte på skulderen din! Handling sier så veldig mye mer enn emojier!

Og jada, jada, jeg veit at jeg  høres ut som ei småhissig purke med PMS og altfor mye tid til å hisse meg opp over bagateller, men fanken eller!

Om noen sender meg et føkkings hjerte i innboksen i dag, kaller meg  «fine du» eller «vakre deg», og tror at de utgjør en forskjell, så får de en bæsj tilbake. Den syboliserer noe så enkelt som DRIT I DET! Kom deg ut og gjør noe som virkelig betyr noe istedet.

( Bilde hentet fra Google )

Mvh, hissigpropp, med tankene hos en jeg så gjerne skulle hjulpet, men ikke kan.

Artikkeltags