Er det ikke lov å være dårlig lenger?

De sterkeste klarer seg alltids.
Publisert
DEL
De sterkeste klarer seg alltids.

Skal vi satse på vinnerne eller taperne?

Jeg husker at det var fryktelig stas å holde med Liverpool på 1980-tallet.

Laget vant serien annethvert år.

Minst.

Og en F.A.-cup, Ligacup og en Europacup her og der var en god dessert.

Det var en deilig tid.

Men så kom Graeme Souness.

Liverpool gikk fra å være et av verdens beste lag til å tape for Peterborough og Bristol Rovers.

Plutselig var laget helt mediokert.

Siden har vi – bortsett fra et par sesonger innimellom – vært middelmådige.

Men bytta jeg lag for det?

Nei.

Opportunister, vik fra meg.

Da jeg var liten og litt større var det opplest og vedtatt at de aldersbestemte fotballagene, de ble toppa.

De 11 beste fikk spille.

Les også: Kosmisk hølandspop

Resten måtte sitte på benken.

Gjerne hele sesonger i strekk.

Jeg var heldig.

Som regel var jeg 11. best og fikk spille for det meste.

TOPPLAG: Spot den 11. beste her, a...

TOPPLAG: Spot den 11. beste her, a... Foto:

De som ikke fikk spille noe særlig, ga seg som regel etter hvert.

Da ble trenerne kvitt «daukjøttet».

"Han ser på meg som et annenrangs menneske fordi jeg har dårlig tilslag på ballen"

- Anonym keeperreserve i Aurskog IL omtaler treneren sin på 1980-tallet

Utrolig nok hadde de fleste lagene, både i Finstadbru IF og Aurskog IL fortsatt igjen spillere til å stille 11-erlag i både gutte- og juniorklassen med denne politikken – som riktignok ble praktisert av de fleste idrettslag i Norge på 1970- og 80-tallet.

Det var ikke så mye annet å ta seg til på den tida - det må være noe av forklaringa til at ikke enda flere ga seg tidligere.

Da jeg begynte å trene fotballag på slutten av hockeysveistiåret, var det begynt å skje en dreining, men ikke mer enn at det på AFSKs lilleputtlag ble praktisert første- og andrelag.

SMÅ OG TALENTFULLE: Ikke minst treneren og oppmannen...

SMÅ OG TALENTFULLE: Ikke minst treneren og oppmannen... Foto:

Gjennom dette systemet forsto alle ungene hvem som var mer verdt enn den andre, men om ikke annet fikk i alle fall alle ganske mye spilletid.

Det gikk sakte framover da vi  skjøre, tobeinte, tenkende vesenene beveget oss mot årtusenskiftet.

I 2017 er jeg fryktelig usikker på hvem vei høna sparker, for å bruke det uttrykket.

Idrettens barnerettigheter ble første gang vedtatt på Idrettstinget i 2007 og baserer seg på FNs barnekonvensjon.

Idrettens barnerettigheter og Bestemmelser om barneidrett er vedtatt av Idrettstinget, og tydeliggjør idrettens anbefalinger om hvordan man skaper god aktivitet for det enkelte barn.

Barneidrett er idrettsaktiviteter for barn til og med det året de fyller 12 år.

Les også: Fluktsoda

I NIFs regelverk heter det at:

Hvorfor har vi bestemmelser og rettigheter?

Barn skal få en positiv opplevelse hver gang de er på trening eller i annen aktivitet. I idretten skal barna ha det sosialt, føle seg trygge, ønske å prøve nye ting, og ikke være redde for å feile.

Alle idrettstilbud for barn skal være åpne for alle som ønsker å være med. Aktivitetene bør, så langt det er mulig, foregå i barnets nærmiljø. Det sparer både tid og penger – og skaper lokalt samhold.

Hvordan:

Trygg og morsom barneaktivitet forutsetter gode klubbmiljøer som setter barnas behov i fokus. Et godt miljø bygges gjennom at alle kjenner hverandre, støtter hverandre, kan alle navn, er i aktivitet, får prøve nye ting, og opplever både mestring og utfordring.

Sitat slutt.

I min klubb følges barneidrettsreglene.

PIONERER: Trener Jan Lillebekk (bak t.v.) og oppmann Åge Storsul  i FIF var forut for sin tid på 1980-tallet. Hederskarene lot alle spillerne slippe til utpå banen, samme hvor elendige de var med kula. Laget vant serien hvert år likevel. Tenk det.

PIONERER: Trener Jan Lillebekk (bak t.v.) og oppmann Åge Storsul i FIF var forut for sin tid på 1980-tallet. Hederskarene lot alle spillerne slippe til utpå banen, samme hvor elendige de var med kula. Laget vant serien hvert år likevel. Tenk det. Foto:

De tre lagene AFSK G11 har delt seg opp i, er jevngode og alle spillerne får tilnærmet lik spilletid.

Men vi har i flere åre allerede møtt lag der det er liten tvil om at det toppes - og dermed "bånnes".

Når laget ditt taper 2-16 for et lag, og møter et annet lag fra samme klubb samme sesong og vinner 6-2, er det jo ingen tvil om at differensiering skjer.

Forbausende ofte er det lag fra innenfor Fetsundbrua som praktiserer dette, i tillegg til at ungene ofte praktiserer en mer kynisk fotball.

Det er juks og fanteri.

Sånt har jeg liten toleranse for.

Hvorfor omgås reglene på denne måten?

For hylekoret finnes der: «Det må være lov å være god», lyser imot meg fra overskriftene i avisene og på Facebook.

Les også: Dønn kørka, feig eller modig?

Snart dukker det vel opp en forening som heter Rettferd for vinnerne…

Spøk til side.

RESULTATJAG: Førstemann i mål får en solbærtoddy!

RESULTATJAG: Førstemann i mål får en solbærtoddy! Foto:

Vinnerne, de ressurssterke, de rike, de beste samme hva vi kaller dem, klarer seg alltids.

For hva skjer dersom det kun skal være lov å være god?

Jo, det samme som når de rike blir rikere.

Det går ut over noen.

Når de rike blir rikere, blir de fattigere fattigere – gitt at det er i et kapitalistisk system, vel og merke.

Jeg strøk riktignok så det sang på matteeksamen på videregående, men jeg kan legge sammen to og to.

For å holde oss til fotballen litt til: Det finnes noen mennesker som mener at spesialisering innen idretten skjer altfor seint, og at dersom vi skal få fram flere talenter i den norske toppfotballen, som i dag er temmelig skakkjørt i forhold til under gullfeberen på 1990-tallet, ja, så må det være lov å være god.

En må ta bedre vare på talentene.

Det må være lov å ha spisse albuer.

Les også:Røsten har stilnet

At Norge kom til to verdensmesterskap og ett europamesterskap i fotball i 1994, 1998 og 2000 var naturstridig og sammenfalt med noen gode årskull  spillere og en trener med taktiske egenskaper i verdensklasse.

Det var fin flyt, det.

Men det bor bare litt over 5 millioner mennesker her oppe på Fleskeberget øverst på globusen.

Norge kommer uansett aldri til å vinne fotball-VM.

Kan vi innse at det er en utopi snart?

Og hvor var vi før Drillo?

Nede i sumpa.

Og det var på den tida det var stuereint å differensiere i barnefotballen.

Hva med en av vår tids største, virkelige utfordringer?

Folkehelsa.

Den myndighetene oppfodrer alle idrettslag til å bidra til, ikke at jeg har sett så mye midler følge med denne oppfordringa, det skal jeg helse og fortelle deg...

Hva med å la alle spille omtrent like mye helt til junioralder, da ungdommene fyller 19?

Hva kunne ikke det gjort for folkehelsa, både den psykiske og fysiske?

Men, men, hvordan skal Norge klare å komme til fotball-VM da, da?

Hva er egentlig viktigst?

Hva med den plaga guttesneipen som har et fristed på treninga, sammen med vennene sine og en aktivetet han mestrer på en ok måte.

Kanskje den halvannen timen i uka representerer et lite øyeblikk av lykke og bekymringsfrihet i et liv der mamma eller pappa er rusmisbruker og/eller banker ungen gul og blå annenhver dag?

Hva om han kunne fått fortsette å få spilletid i hver kamp også etter han blir 12, selv om kanskje ikke teknikken er av Myggen-standard?

Kanskje han fortsetter til han blir 19.

Kanskje det er med og bidrar til at gutten ikke bytter arena fra fotballbanen til den kriminelle løpebanen.

Det er betimelig å spørre.

En liten digresjon: Jeg husker en gutt på laget mitt da vi spilte aldersbestemt fotball. Jeg vil tippe vi var 11-12 år gamle.

Faren hans var aldri med og så på da vi spilte kamp.

Men plutselig så dukket pappaen opp for å se gutten spille.

Les også: Løkka i livet

Han var ikke blant de beste denne guten, men han var ikke blant de dårligste heller.

Han gikk litt i sin egen verden og var veldig ufokusert og ukonsentrert.

Det hadde helt sikkert sine grunner.

Og han scora så å si aldri.

Men i den ene kampen, da opphavet hadde kreka seg på kamp for å se avkommet sitt, scora'n fire mål.

4.

Tygg litt på den.

Ikke lenge etterpå ga denne gutten seg, om det var fordi han ikke fikk plass på laget lenger, eller om det var andre grunner, er jeg ærlig talt usikker på.

Tilbake til talentiaden.

Barn utvikler seg i forskjellig takt.

Jeg blir aldri lei historien om Stig Inge Bjørnebye som satt på benken til guttelaget til Elverum som 15-åring, men som få år seinere spilte for Norge og Liverpool.

Over til teorien.

Da jeg var ung ble du gjerne uglesett dersom du var flink på skolen.

«Forbannede strebere» liksom.

De som ble sett opp til, både blant jentene og gutta, var de som var tøffe i kjeften og røyka og drakk på ungdomsskoletrappa natt til 1. mai - en gjeng skikkelig uforbedrelige rønnere, dagdrivere og døgenikter.

Ikke akkurat de skarpeste knivene i skuffen.

Det var sikkert gode grunner til at de ble som de ble, og mange av dem har det faktisk blitt folk av - imot alle odds.

I dag er det uansett annerledes.

Heldigvis.

I dag er det lov å være god på skolen.

I dag blir det sett opp til å være flink.

Men noe har gått tapt på veien.

Aldri har ungdommen slitt mer med psyken og sjølbildet enn i 2017.

Les også: De trøtte skal bli de første

Både gutter og jenter i tenåra blir ridd av prestasjonspress, enten det er snakk om skole, kropp eller på idrettsarenaen.

Vi setter oss bak skolebenken en stund.

SKOLELYSTNE?: Da vi vokste opp var det ikke kult å være flink på skolen. Det er det i dag, og takk for det -selv om noe har gått tapt på veien.

SKOLELYSTNE?: Da vi vokste opp var det ikke kult å være flink på skolen. Det er det i dag, og takk for det -selv om noe har gått tapt på veien.

I vår tid skal stadig flere presses inn i A4-ramma.

Et tilbud som for eksempel Huskestua, grunnlagt av min kjære gamle lærer Harald Bråthen, ble nedlagt av politikerne i Aurskog-Høland for flere år siden.

De skoletrøtte skulle tilbake til teorien, enten de ville eller ei.

Løse algebra og analysere lbsen  istedet for å bruke nevene til noe de mestra.

De ble fratatt den lille muligheten de hadde til en ørliten seier i løpet av skoleuka.

Menneskeverd er mer enn et ord på 11 bokstaver.

Samtidig blir disse evinnelige nasjonale prøvene stadig tredd nedover huene på barne- og ungdomsskoleelever.

Raskest mulig, best mulig.

Sånn at vi får blinka ut hvilke skoler som er de beste, og sånn at vi får sammenligna oss med resten av våre europeiske «broderland», systemer der barna starter på skolen når de er fire og fem.

For 20 år siden ble det bestemt at seksåringene skulle begynne på skolen i Norge.

Men det første året skulle være bare lek, så godt som, ble vi fortalt.

Fat chance.

Rapporter i 2017 forteller at alvoret er i gang så fort de små håpefulle trår over klasseromterskelen.

En fast turdag i uka finnes ikke mer.

Dersom en skal bli så god som mulig så fort som mulig, kan en ikke sitte og perle og bli dulla med.

Nei, her må det presteres - det er da ikke noe å vente med?

Livet er en kamp, er det noen vits i å legge skjul på det ovenfor disse snørrhvalpene, de er da bare små voksne, er de ikke?

Men hva med barna som – av hundre ulike grunner – sliter med å følge med i timen?

Hva med de som ikke har ressurssterke foreldre som evner å hjelpe dem med dette herket som kalles lekser?

Skal de seile sin egen sjø – bare fordi det skal være lov for de flinke å være gode?

Jeg skjønner at det må være fryktelig kjedelig med førsteklassematte dersom du er i stand til å forstå Pythagoras eller hva det nå var han het.

Jeg forstår at det er kjedelig å score ti mål hver kamp mot spillere som er under ditt nivå.

Les også: Nære, rare ting og fjernt syn

Men dere klarer dere nok alltids, både den skolegløgge og fotballtalentet.

Begge må gjerne få utfordringer i tonnevis både i klasserommet og på idrettsarenaen for min del - og satses på i rikt monn.

Så lenge det ikke går utover de som trenger det mest – de svake.

Men jeg er redd den amerikanske tankegangen er i ferd med å få solid fotfeste også her oppe i det sjølgode nord.

Det må da være lov å satse på seg sjøl.

Vi må ikke kritisere de som har gått over lik for å bli rike så inderlig vel – for vi skal dit en vakker dag selv.

BEHERSKER IRONI TIL FINGERSPISSENE: Stefan Sauk.

BEHERSKER IRONI TIL FINGERSPISSENE: Stefan Sauk.

"Livet är en tävling -rikast vinner!"

- Stefan Sauk

Den sterkestes rett gjelder, beina brenner i kjøttet og vi lengter etter Jungelens lov.

Jepp, det begynner å ligne amerikanske tilstander.

Amerika, der hver dag minner stadig mer om en episode i Kruttrøyk, nå seinest i Las Vegas.

Ville Vesten er akkurat som før.

Er det et sånt samfunn vi vil ha?

Nei, Atlanteren har jaggu blitt smal nå…

Er det sivilisert å kun dyrke fram de sterke?

Ble ikke den filosofien kastet vrak på i 1945?

Jeg mener å ha sett en film om det derre greiene der en gang...

De ressurssvake klarer seg sjelden uten at samfunnet ser dem og hjelper dem til å få en liten flik av en sjanse til å få et anstendig liv.

Er det lov å være dårlig i Norge i 2017?

Er det rom for alle i fellesskapet vi bygde sammen en gang, det som ble kalt samfunnet?

Jeg har mine tvil.

Sa grisen.

Nå går det fort te jul.

PS: I morra fyller jeg 45. Jeg ønsker meg resten av skolepenga igjen i gave...

Artikkeltags