Kongene av Danmark

Om å gi ungdommen Tuborg før idretten tar dem – eller omvendt…
Publisert
DEL
Om å gi ungdommen Tuborg før idretten tar dem – eller omvendt…

Hvor lenge går det før et lovbrudd er forelda?

30 år?

35?

Det er bare 29 år siden i disse dager, men jeg tar sjansen likevel.

Skjønt, lovbrudd og lovbrudd, det var jo ikke min skyld at ekspeditrisa ikke spurte meg om leg.

Åstedet var Hjørring busstasjon, og det var jeg, Nellan, Stian, Dag og Ronny som sto i kø for å handle frikadeller med mos.

Det var en steikende varm sommerdag og Dana Cup hadde så vidt begynt.

Jeg hadde ikke fylt 16 ennå.

Gutta mente det var jeg – med mine nesten to metere – som hadde størst sjans.

Sjans til å få kjøpt øl.

SÅ FAST EN TUBORG: Grønt er skjønt og brunt er lunt.

SÅ FAST EN TUBORG: Grønt er skjønt og brunt er lunt. Foto:

- En dagens middag og en Tuborg takk?, stotra jeg fram og rakte fram en dansk hundrelapp, en seddel jeg syntes ligna mest monopolvaluta.

Flaska kom på disken foran meg og jeg husker jeg klundra fælt med å trekke’n opp og forta meg bort til bordet vårt.

Det så sikkert skikkelig naturlig og verdensvant ut.

Tre andre karer var i alle fall ikke seine om å bestille seg hver sin grønne flaske.

Les også: Løkka i livet

Det ble en lystig ettermiddag der nede på Hjørring rutebilstasjon.

Spol tilbake til vinteren samme år, for vi befinner oss i det herrens gode år 1988.

Året før hadde jeg lagt støvlene på hylla.

Offisielt var årsaken at jeg var imot sammenslåinga av Finstadbru IF og Aurskog IL.

Uoffisielt så hadde 1987 års vinters treninger nesten utelukkende foregått uten ball, og med trenere med et helt annet syn på sosial trivselsfaktor enn de som hadde trente oss årene i forkant.

Men etter at guttelagets nye trener foran 1988-sesongen, Kjell Arne, hadde spurt meg om jeg ville gjøre comeback, ga jeg etter for presset.

Kjell Arne hadde trent broren min, Tom, på minputtlaget til FIF noen år tidligere, og jeg visste at han var en kjernekar.

Med seg hadde Kjell Arne Svein som oppmann – gutta utgjorde en telepatisk duo.

Humøret var tilbake på treninga.

En dansketur i juli var gulrota for guttespillerne.

FERIELANDET: Vi var med på dansketurer av så mangt et forskjellig slag i forrige årtusen.

FERIELANDET: Vi var med på dansketurer av så mangt et forskjellig slag i forrige årtusen. Foto:

En rekke spillere hadde gjort comeback, og fire-fem fjes som aldri før hadde sett en fotball, hadde også dukka opp.

Flere av dem skulle komme til å legge støvlene på hylla før de fikk snørt dem på seg.

Innetreningene i gymsalen på Aursmoen barneskole besto nemlig delvis av styrketrening.

Dét var ikke like moro som å spille med den store tennisballen, og flere av ferskingene ga seg før graset ble grønt.

Aurskog-Finstadbru Sportsklubbs guttelag anno 1988 mønstret likevel en temmelig hyfsad førsteellever.

Jeg husker vi endte på femteplass i 2. divisjon dette året.

Høydepunktet – bortsett fra den episke dansketuren – var da vi nesten tukta LSKs interkretslag på Trampen i Romerikscupen.

Fugla leda både 1-0 og 2-1, men takket være to dribleserier fra Nasse, var stillinga 2-2 ved full tid.

I ekstraomgangene holdt vi på å lage 3-2, men André var så pumpa at han banka ballen over fra 16-meteren aleine med keeper etter fremragende veggspill med nevnte Nasse.

Straffekonken tapte vi 0-3(!) etter at Nasse, André og Dag hadde missa på rekke og rad.

Jeg satt på benken hele matchen, og var sjeleglad for at jeg slapp å spille mot klysebukkene fra landsbyen.

Således kan jeg verken ta æra eller skylda for noe – i DEN kampen, vel og merke.

Det var jente- og guttelaget til AFSK som dro nedover med danskebåten.

Til Hjørring, der Dana Cup gikk av stabelen.

GODIS: Kongelige drops.

GODIS: Kongelige drops.

Jeg husker ikke stort fra ferjeturen nedover, bortsett fra at vi gutta var skjønt enige om at spillerne på Slemmestads jentelag var over gjennomsnittlig pene – takket være skarpe observasjoner på diskoteket.

Vi skulle bo på Vrå skole.

16 15- og 16-åringer, sammen med Svein og Kjell Arne i ett klasserom.

Alt gikk temmelig pyntelig for seg og det sportslige var i fokus, som det heter – enn så lenge.

Jeg husker faktisk ikke – tru det eller ei – hvilket lag vi møtte i den første kampen, men jeg trur vi spilte uavgjort.

Etter den kampen skulle vi ta lagbilde.

Det var en sånn samlebåndfotograf som skulle ta det.

Lagene sto i kø.

Da vi fikk stilt oss opp, ble vi klare over at det kun sto «Aurskog» på tavla som sto nederst ved den første raden – en tekst vi forsto ville bli foreviget og assosiert sammen med oss på bildet - til evig tid.

Flere av oss finstadbruingene prøvde å få fotografen til å hoste opp flere bokstaver i navnet, men til ingen nytte, han hadde ikke tid til sånne detaljer.

Dermed ble det sånn at – i all hovedsak – det kun er aurskogingene på fotografiet som gliser sjøltilfredse, mens alle med 1932-adresse ser mugne ut.

Auskog 1 – Finstadbru 0.

Kamp nummer to skulle bli den tøffeste fotballkampen jeg har spilt i – og da inkluderer jeg Moroserien.

Les også: Alt ble mye bedre etter Keegan

Vi skulle møte et lag som het noe sånt som Roquebruin Martin fra Nice.

Det ble alt annet enn nice.

De spilte i gult og rødt, husker jeg, og fikk tre gule og ett rødt kort mot oss.

Høydepunktet kom da midstopperen deres – en Brutus-look a like – satte knottene i leggen på Oddis, som hadde kommet innpå for en gangs skyld, og nettopp hadde forsert to andre spillere.

Han hadde plutselig fri bane mot mål.

Trudde han.

Tacklinga var reint overfall og busen ble helt riktig vist ut.

Det endte 1-1.

Da vi gikk på bussen som skulle frakte oss hjem igjen til vår lune Vrå, var målvakt Ronny så lur at han ga moniseurene finger’n gjennom bussruta.

Da holdt dem på å slå i hjel bussen, og gjorde halshuggingsbevegelser med hendene.

Banka og slo i fartøyet vårt som ville dyr.

Satan, de franskmennene var utrivelige og ufine.

Dette var noe annet enn Grue, sann mine ord.

FØR SYNDEFLODEN: Uskyldige barnefjes på Grue Cup - noen år før alvoret gikk opp for dem.

FØR SYNDEFLODEN: Uskyldige barnefjes på Grue Cup - noen år før alvoret gikk opp for dem. Foto:

Vi nådde uansett kun B-sluttspellet.

Her skulle vi møte Rosenborg Ballklubb 2.

Etter fire mål av Nasse sto det 4-1 på resultattavla.

Kult å slå det laget som skulle vinne Tippeligaen i 1988, da.

Det var den seieren vi feira nede på rutebilstasjonen i Hjørring, jeg, Nellan, Dag og Ronny.

Etter vi hadde slukket tørsten og hungeren, gikk vi ut for å se på bussene.

Der ble vi vitne til at en norsk gutt, et par år eldre enn oss, først blotta seg for ei eldre dame og barnebarnet hennes, før han prøvde å rekvirere en rutebuss tll Drøbak.

Uten at det er noen unnskyldning, så var gutten pære kanon.

Det var med andre ord nordmenn som oppførte seg verre enn oss i Dana Cup 1988.

Vel tilbake på Vrå skole på ettermiddagen, møtte vi et par-tre danske jenter i skolegården.

LIVETS HARDE SKOLE: Vrå.

LIVETS HARDE SKOLE: Vrå.

De lurte på navnet på han lange, kjekke på laget vårt, med striper i håret og alltingen.

De mente nok Tryggen, men atale som vi var, ga vi dem navnet på en annen staka på laget.

Dagen etter vanka det kjærlighetsbrev levert oppå soveposen til vedkommende inne i klasserommet.

Etter hva jeg hørte svarte han på forespørselen om bilde og sendte brev tilbake utpå høsten, men det kom aldri noe svar…

Ungdommen i 1988 var mye mer utspekulert enn i 2017.

Dagen etter var det åttendelsfinale i B-sluttspillet mot Larvik/Turn.

På oppvarminga så vi til vår lattermildhet at Larvik-gutta bare var noen spjælinger.

Dette ble lett match.

Aldri har noen tatt så feil.

Les også: Du slette tid!

For det første var tælane drit-tekniske og kjappere enn parkeringsvakter på akkord.

For det andre hadde de med seg halve Larvik på sidelinja, med slepebrøler med kassetter med ferdiginnspilt supportersang.

Vi ble både psyka og fysa ut, for å si det sånn.

Da kampen var over hadde jeg mest lyst til å ta en reisesjuketablett, så svimmel var jeg etter å ha blitt brukt som rundingsbøye på venstrebacken i 2 x 40 minutter.

Vi tapte 0-3.

Det var nå gravølet begynte.

Noen hadde hørt at det var diskotek nede i gata i Vrå.

Reglene var klare før vi dro: Den som smakte alkohol ble sendt hjem.

Men nå skulle vi jo straks hjem likevel.

Det ble tur på pizzeria med Tuborg, før ferden gikk til diskoteket.

På veien til diskoteket stjal vi det vi klarte å bære av hengerfestehetter, sånne blanke, du, veit, fra bilene som sto parkert nede i byen – og tok dem med på diskoteket.

Her kom alle inn – de aller, aller fleste på guttelaget – og jentelaget til AFSK – og alle fikk kjøpt både drinker, vin og øl.

Jeg, Stian og Nellan holdt oss til Malibu blanda med juice.

Ute på gølvet hadde jentene på jentelaget blitt kjente med noen lokale drænger.

Dette var ikke til å holde ut.

Jeg trur det var derfor vi begynte å pælme hengerfestehettene ut på dansegølvet.

Det falt ikke i god jord.

Plutselig sto det et par bavianer med bicepser på størrelse med Oklahoma, som hadde blinka seg ut ei og annen aurskogjente i het dans, ved bordet vårt og lurte på om det var vi som hadde pælma dem.

Det var på tide å forlate bygningen.

På vei hjem møtte vi Kjell Arne og Svein.

De var ikke like blide som de pleide.

Lagledelsen måtte hjelpe noen av spillerne sine i seng denne natta.

Jeg våkna 05.30 morran etter i klasserommet.

I huet gikk det trill rundt.

I magan vrengte det seg.

Jeg sneik meg ut på avtredet og gulpa magasyre.

Da jeg kom tilbake hadde Nellan våkna.

Han hadde vært uheldig i løpet av natta.

Liggeunderlaget hans bada i halvtygde champignoner og ditto pepperoni-biter.

RETURMAT: Pizza med pepperoni og champignon.

RETURMAT: Pizza med pepperoni og champignon.

Da kom jeg på hva vi hadde spist på banketten dagen før.

Jeg husker Nellan rulla sammen hele liggeunderlaget, med sovepåsan og puta på, og dytta hele sulamitten ned i søplekassa inne i klasserommet før vi pakka sammen og tok bussen til fergeleiet.

Tordentalen vi fikk i avgangshallen fra Kjell Arne og Svein var velfortjent.

Hederskarene hadde gitt oss frihet og vi hadde respondert med å være totalt uansvarlige.

Null alkohol på båten hjem var et minstekrav.

Jeg var uansett så mørbanka innvendig etter nattas bravader at jeg ikke orka tanken på alkohol.

Jeg og Nellan gikk nesten rett på lugaren og sovna som steiner.

Da vi våkna, var vi i gamlelandet igjen.

Vi hadde overlevd en episk tur – en tur jeg har hundre forskjellige gode historier fra – i farger.

Jeg kunne fortalt mye mer, ikke minst om det som skjedde i klasserommet før og etter mørkets frambrudd: Om kaktuser i soveposer, colaflasker som bytta plass, fotballer og sko som ble kasta i hytt og vær og diverse midtsidepiker klistra opp på veggene.

Men sensuren trer dessverre inn.

En artig historie - som tåler gårsdagens lys - utspant seg likevel etter at sesongens siste kamp hadde gått av stabelen.

Arenaen var grusbanen på Sportssenteret på Bjørkelangen og motstander var the Auld Enemy: BSF.

For oss i 1972-årgangen var det den siste guttekampen vi spilte noensinne, og vi tapte 0-1 – etter at hjemmelagets Øivind Dahlen hadde satt inn en markkryper av et frispark fra 17 meter på kampens eneste sjanse på det bulkete underlaget.

For noen av gutta på laget ble dette ekstra problematisk, de hadde nemlig startet på Bjørkelangen videregående skole samme høst, og skulle møte flere av motstanderlagets spillere i skolegården dagen etter.

Prestisje på linje med Rangers mot Celtic, England mot Tyskland, El Clasico og VIF-LSK.

Minst.

Sjøl slapp jeg billig unna, jeg gikk nemlig på Skedsmo videregående, uten at jeg for mitt bare liv vil påstå at jeg tok lett på å tape for Nordre Høland.

På noen som helst slags måte.

Men det var andre som tok det på hæl’n.

Alle satt og hang med huet i garderobene under gymsalen på videregående, da flankespiller Stian ytret de bevingede ord: «Je syns jaggu det er trevlig å tapa en gong iblant au je!».

Jeg husker vi måtte holde kaptein Erik tilbake fra å fly på den likeglade vingen.

TAPERNE: Det aller siste lagbildet etter den aller siste guttekampen. Vi tapte 0-1 for BSF. Noen ga blaffen.

TAPERNE: Det aller siste lagbildet etter den aller siste guttekampen. Vi tapte 0-1 for BSF. Noen ga blaffen. Foto:

En sesong fylt av minner som lever den dag i dag, var uansett til ende – sammen med min korte aktive AFSK-karriere.

Nevnte Erik bor i Fetsund i dag, og da han la ut et bilde på Facebook denne uka, med beskjed om at Fet Ils jentelag hadde vunnet 5-0 i første kamp, så jeg på bildet hvor flatt landskapet var.

Jeg måtte spørre i kommentarfeltet om det var Dana Cup.

Det viste seg å stemme.

Fet-jentene lå sågar på Vrå skole.

De skulle bare visst…

Artikkeltags