Stjerneposen – langt, langt unna, der under mosen

Hva er det med stjerner og krig som stadig fenger meg – store gutten?
Publisert
DEL
Hva er det med stjerner og krig som stadig fenger meg – store gutten?

Jeg var fem år i 1977.

Dette året Kevin Keegan ble solgt for 500.000 til Hamburger SV, et passende navn på en klubb som er aktive på kjøttmarkedet.

Elvis Presley dro for å hilse på Otis, Janis, Jim, Hank og resten i 27-klubben, til tross for at han ble hele 42.

Liv Tyler ble født.

Liverpool vant serievinnercupen for første gang.

Les også: Indre Akershus Blad satser – Kristine (26) er avisas nye journalist

Portugal søkte EF om medlemsskap.

Tre medlemmer av Baader-Meinhof-gruppen, Andreas Baader, Jan-Carl Raspe og Gudrun Ensslin, ble dømt til livsvarig fengsel.

Her hjemme skiftet Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep navn til Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug ble født i samme slengen – antakelig.

25. mai 1977 kom Star Wars på kinolerretene.

Jeg husker ikke en drit av no av dettane, men jeg har blitt fortalt mye, og har studert året 1977 inngående i etterkant.

Star Wars, den første filmen, så jeg antakelig første gang i kjellerstua hjemme hos Tore i Granveien på Øvre Haugfeltet rundt 1982-83 – på VHS åfkårs.

Luke Skywalker.

Han Solo.

Prinsesse Leia.

Chewbacca.

Darth Vader.

Jabba the Hut.

Bare artistnavn, jo.

Ikke rart jeg syntes det var spennende.

Les også: Hevdet han fant 11,3 kilo hasj og 3,7 kilo marihuana ved ei hytte på Rømskog

Universet fascinerte meg fra første sekund.

Og det var noe helt annet enn vi – og resten av verden – hadde sett på lerretet tidligere.

Det er 40 år siden i år, 1977.

I etterkant er det utrolig imponerende hvor mye George Lucas fikk ut av den begrensede filmteknologien som fantes den gangen.

Filmen står seg faktisk bra også i dag, i en tidsalder der formen har overtatt for innholdet for lengst – ikke bare i filmbransjen, forresten (neida, det kommer ingen ny leksjon om hvordan alt var bedre før – ikke i dag).

I 1980 kom oppfølgeren, Imperiet slår tilbake, som den het på norsk.

Selv om Joakim Thåström ikke var med, var den like spennende.

I 1983 kom Jediridderen vender tilbake.

Den trur jeg faktisk at jeg så på kinematografen.

Det var kun fotballinteressen som nettopp hadde våkna i meg på den samme tida, som hindra meg fra å nerde helt ut på Star Wars.

Fotballen hindra meg likevel ikke fra å ønske meg Star Wars-atteraljer til bursdager og jul.

Jeg husker jeg fikk det private romskipet til Darth Vader i modellflyversjon til jul.

INDUSTRI: Det var ikke tjangs. Jeg kunne ikke motstå disse korta.

INDUSTRI: Det var ikke tjangs. Jeg kunne ikke motstå disse korta.

Jeg lekte mye med det.

Og Panini lagde selvfølgelig samlealbum med Star Wars-klistremerker, det måtte handles inn hos a’ Liv og a’Marit på Aurskog Bok & Papir.

Star Wars-kort dukka, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, opp i Stjerneposen også.

I dag har Lego og Disney tatt over, og utvalget i Star Wars-merchandise har eskalert til ehem... galaktiske proporsjoner.

Etter 1983 ble det stille fra Skywalker og kompani.

Darth Vader gikk for å sile potetene på heltid og alle levde lykkelig i alle sine galaktiske dager.

Les også: Starter pipeproduksjon i Aurskog – bedriften trenger ansatte

I 1999 kom The Phantom Menace, starten på historien om Anakin Skywalker, som siden skulle bli Darth Vader.

I mellomtida hadde jeg blitt "voksen", men jeg merka det på meg idet jeg leste i Dagsavisen at Star Wars skulle få en oppfølger, eller rettere sagt, en forløper, eller såkalt prequel, som det vel heter på utenlandsk: Denne filmen måtte jeg se på kino.

Såpass skyldte jeg tiåringen inni meg.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg og en vennegjeng befant oss i Dublin idet premieren på The Phantom Menace gikk av stabelen rett før årtusenskiftet rammet oss.

Sjøl om filmen var uteksta, og jeg fikk bekrefta at utenlandskkunnskapene mine ikke var like gode som jeg liker å tru, var jeg solgt – nok engang.

Det betyr antakelig at jeg aldri blir eldre enn ti år på innsida.

Jeg visste det vel innerst inne.

Jeg kommer aldri til å bli voksen, ikke på ordentlig.

Og det lever jeg godt med.

Etter hvert kom det to forløpere til, og den siste av dem, Sithene tar hevn, slutter akkurat der den første fra 1977 starter.

Siden ble det stille nok en gang.

Fram til Disney kom inn og restarta universet.

The Force Awakens kom i 2015, og Rogue 1 kom i 2016.

GLADIATORENES ARENA: Colosseums storsal er mektig.

GLADIATORENES ARENA: Colosseums storsal er mektig.

I mellomtida hadde jeg klart å prakke mytologien på gutta mine, som nå er mer frelst på stjernekrigene enn jeg noensinne har vært.

Vi måtte på kino for å se både The Force Awakens og Rogue 1, som kom i 2016, og vi måtte til Colosseum for å se dem.

I storsalen, med et lerret stort som en fotballbane og lydanlegg i galaktisk klasse.

Onsdag denne uka var det premiere på The Last Jedi.

TAK PÅ DET: Før premieren kunne vi skue stjernekrigen i Colosseums tak.

TAK PÅ DET: Før premieren kunne vi skue stjernekrigen i Colosseums tak.

Nok engang var vi benket på Colosseums tribune, vi tre øgardskara fra den lille brua.

Jeg skal prøve å fortelle litt om opplevelsen uten å røpe for mye av handlingen, og unngå Spoiler alert, som det vel heter på utenlandsk.

Regissør Rian Johnson har – så vidt jeg med min begrensede kunnskap om å lage film kan forstå – gjort jobben sin og vel så det.

At John Williams fortsatt leverer filmmusikken er også et av suksesskriteriene.

Han maler majestetiske landskaper via musikken sin, Williams, signatur på signatur.

Magi ut av denne verden.

Før filmen ble den staselige storsalens valmede tak fylt med stjerner og romskip i kamp. Til sittende applaus fra en måpende forsamling.

Teknologien ruler til de grader.

MASKEFEST: Julepynt Star Wars Style.

MASKEFEST: Julepynt Star Wars Style.

Jeg måtte tenke på Mikael Wiehes bevingede ord i Lindansaren, der jeg satt i fare for å få wiplash:

Vi förstod att det är sant

att man kan trotsa alla lagar

att man kan bryta alla band

och att det inget finns i världen

som en mänska inte kan

Og for et drama vi ble vitne til på celluloiden.

Unge helter, gode og onde.

Gamle helter, onde og gode.

Fabeldyr og alskens mulige arter med «folkeslag».

Les også: Nabolaget mistet bredbåndet – Telenor vil ikke betale for reparasjon: – Nå er det nok

For meg var det ekstra stort – og sårt – å se Luke møte Leia igjen, spesielt når vi vet at Carrie Fisher, som spilte Leia i fem av de ni Star Wars-filmene til nå, dro for å møte Elvis tidligere i år.

Prinsesse Leia, en av mine aller første avstandsforelskelser.

Juicy Lucy!

Nå er'a borte.

Gleden her nede på jorda vil bestandig være blandet med sorgen for oss dødelige.

Det gjør gledene desto større.

Sånn føler i alle fall jeg det.

Det var mer som rørte meg dypt ved filmen, men det kan jeg ikke fortelle her, ikke uten å ødelegge spenninga for lesere som vil se den.

For meg er The Last Jedi den beste av de ni Star Wars-filmene som har kommet ut til nå.

Eldstemann, som har egen facebookside der han anmelder filmer, hadde med seg notatblokka til Colosseum, og ga filmen en sterk femmer.

Han er utrolig kritisk, den gutten, ikke som meg, som gjerne i gledesbrus utbryter at «Det er tidenes beste låt», eller «Tidenes beste film» rett etter jeg har hørt en sang eller sett en film jeg digger.

Dagen etter kan jeg si det samme om en helt annen låt eller film.

Minstemann ga filmen sekser, og det er han som har påvirka eldstemann til å bli hekta på Star Wars.

Det pleier å være omvendt, minsten er ikke så reint lite stolt av å kunne ta skylda for storebrors stjernekrigfeber.

Det begge gutta mine har til felles med faren, er at de har klare tendenser til å være ekte nerder.

Gudskjelov.

Da gjør dem ikke noe gæli den stønna.

Jeg har grubla litt på hvorfor Star Wars-universet fortsatt appellerer til meg – rundt 35 år etter at jeg så en av filmene for første gang.

For det første, så er det en herlig kombinasjon av forskjellige naturlandskaper, fra rommet og vinterlandskap til ørkener og jungeler.

Også er det alle de forskjellige verdenene/planetene som har plass i Star Wars-universet: Deler av Imperiet slår tilbake ble filmet i snøeldoradoet Finse i Norge.

I Sithenes hevn, prequel nummer to, ble vi vitne til en gladiator-kamp i et Colosseum-lignende stadion, og i Jediridderne vender tilbake vant rebellene takket være wookie-bjørnene i skogen.

Det er klart at dette har gitt næring til og vært med på å utvikle fantasien min, en fantasi som stadig lever inni meg – i vill uorden.

Til tross for at jeg vil betegne meg som jordnær, har det bestandig vært et eller annet inni meg som lengter bort til noe annet – særlig når hverdagens stress jager meg.

Det er deilig å rømme inn i en fantasiverden der skillet mellom ondt og godt er åpenbart, ikke dulgt og fylt av nyanser som her nede i Jammerdalen.

När det klara och det enkla, får råda som det vill,

när ja, är ja, och nej, är nej,och tvivlet tiger still.

- Ulf Lundell

Kampen mellom det gode og onde bestandig har fascinert meg.

Hvordan den lille pjokken Anakin Skywalker ender opp med å bli en av de mektigste – og onde menn i universet: Darth Vader.

Djevelen går iblant oss, er et uttrykk jeg ofte bruker.

Det er nemlig bibelske undertoner historiene om stjernekrigene.

Les også: – Han forsøkte å lure sønnen min

En annen ting: Jeg misliker intenst unhappy endings, men forstår at noen av favorittkarakterene må ofres for å drive handlinga fram.

Dessuten tar jo vår alles kjære Quentin Tarantino seg av happy endings og rettferdighet i filmsamfunnet, selv om mye blod må spilles på veien fram dit.

Det må være balanse – i kraften.

For meg, som har tendenser til å være religiøs når det passer meg, er Kraften, eller the Force ekvivalenten til Gud – noe som bringer balanse i Universet, noe som holder kaoset sammen.

Vi trenger noe mer enn kjøtt og blod i dette ene kompliserte livet vi har.

Rømningsveien min fram til jeg blir fri en gang for alle er enten ei låt med Eldkvarn, ei bok med Lars Saabye Christensen, eller Star Wars.

Der ikke fantasien en gang setter grenser.

Reality suger.

Nemlig.

I mai kommer det en spin off-film med Han Solo.

Da skal vi sitte der med colaen min og fryde oss igjen.

Det blir kraftig moro.

Artikkeltags