Understellsoverhaling og ekko

Av

«Ja, her var det ikke stort» sier han og smiler blidt.

DEL
Meningeriv>

(jannenordvang.blogg.no): « Tusen takk!» sier jeg, og titter bort på han, litt forlegen, men mest fornøyd.

Han humrer litt, og retter: «Altså, ikke sånn «stort», sånn i at det ikke er digert her, jeg mente at det var litt tomt liksom. Hvor lenge siden er det du fjernet livmoren?»

Sånn, da var det gjort. 2,5 minutt tok det denne gangen, etter at jeg krabbet opp på slakterbenken hos gynekologen, åpnet munnen, lirte av meg noe dumt, og er klar for å krype flau sammen i fosterstilling i et hjørne.

«Her var det ikke stort» ... Selvfølgelig var ikke det et kompliment basert på areal, omkrets og antallet gjentatte knipeøvelser det siste tiåret.

Jeg har forberedt meg godt til denne seansen. Helt siden innkallelsen dumpet ned i postkassen for flere uker siden har jeg brukt tiden på å styre og stelle, vaske og polere. Som en anleggsgartner-lærling forbereder seg til fagprøven har jeg stusset og trimmet og luket i vegetasjonen i dagevis, og omtrent en kvadratmeter med utemmet «buskas vulgaris» ble før undersøkelsen gjort om til en bitte liten trekant av en parfymert og silkemyk oase.

Les også: Skremte "møkka" av gutten i sportsbutikken

Jeg var så forberedt som jeg kunne bli, likevel blir jeg altså så innmari ukomfortabel og nervøs sånn helt på tampen av timen.

Hva er det som får meg til miste all bakkekontakt og sunn fornuft, samt evnen til å kommunisere som et oppegående menneske så fort en fagmann skal ta «EU-kontroll på understellet», som gubben lattermildt kaller det?

Jeg synes jeg kunne høre gynekologen humre «der nede». Mulig det bare var magen min som rumlet også, med tanke på at jeg hadde slanket meg i fem og en halv time før jeg skulle dit.

Redd for hvilke andre kroppslyder som måtte komme under resten av undersøkelsen bestemmer jeg meg for å klappe igjen brødsaksa den tiden som står igjen. De som har lest denne bloggen tidligere vet jo at jeg har et snev av selvdiagnostisert nervøs Tourettes og løs tunge, og at det i enkelte situasjoner smeller kraftigere fra denne kjeften enn det gjør fra raketter på nyttårsaften, og ingen ting utløser fler uplanlagte grovformulerte gloser fra kjeftenebbet enn i situasjoner der jeg er under middels komfortabel.

Jeg mener ikke å være uhøflig eller ufin, det er bare det at det så altfor ofte faller seg naturlig for meg å lire av meg et par gloser som ville fått de mest hardbarka nordnorske bryggesjauerne til å rødme.

Les også: Punkterte rumpeballer og juksetruse

Uansett, jeg lukket munnen, pustet med magen, og holdt kjeft, helt til hønseforvalteren (altså gynekologen) sier: -«Hvis du bare slapper helt av nå, så skal jeg ta en nærmere titt her.»

Han finner fram verktøy fra ei verktøytavle som ville fått selv den mest erfarne bilmekanikeren på Bertel O. Steen til å dø av misunnelse !!!

Vi snakker blankt metall og rustfritt stål så langt øye kan se, og når det klirrer og brøler i noe som likner på en muttertrekker fra Wurth, en sånn svær en, med batterikapasitet på 48 timer, og som normalt brukes til å skru ut girkasser på vogntog der nede ved hønemor, da er det pokker ikke lett å slappe av!!!

Antakeligvis spenner jeg musklene mer enn en fleksende bodybuilder, for hønseforvalteren gjentar seg selv. « Jo mer du slapper av, jo raskere blir jeg ferdig!»

Og da klarer jeg ikke ti stille mer. Alle mine selverklærte diagnoser stiger til overflaten, og med høna full av metall smeller det fra fruen:

-«Om du kommer nærmere nå, og jeg skal «slappe av» enda mer, så kommer du til å bli blaut på begge øra!!!»

At jeg aldri lærer!!! Skamfull over egen munndiaré legger jeg hodet bakover på «slakterbenken», og rødmer. Hadde det ikke vært for at jeg hadde mer metall i kroppen enn en piercet blitzer fra Grünerløkka hadde i ansiktet på 80-tallet, hadde jeg krabbet ned fra krakken, og forduftet raskere enn Milli Vanilli forsvant fra rampelyset.

-«Sorry altså!» klarer jeg omsider å få sagt. «Jeg er egentlig relativt oppegående, det er bare det at jeg mister kontrollen når jeg er nervøs!»

Hønseforvalteren begynner å le. Høyt og rungende. Og lenge. Han ler skikkelig lenge!

Litt forlegen, men også lettet sier jeg at det jammen er godt han har humor, og at han kan slutte å le snart slik at han får gjort seg ferdig.

Og da titter hønseforvaltern opp fra buskaset der nede, blunker med det ene øyet, og sier:

-« Jeg er ferdig å le jeg! Det er ekkoet du hører fremdeles!»

Og mens jeg ligger der med beina i været og høna på gløtt, ler jeg så kroppen rister og metallet klirrer. Hønseforvalteren gjør seg ferdig mens han ler så tårene triller, og prøver å unnskylde seg for uprofesjonell oppførsel, men han klarer likevel ikke å dy seg når «EU-kontrollen» endelig er over, og han annonserer høytidelig der nede mellom knærne mine at han er:

«Ferdig?

erdig?

dig?

og?

og.

og.»

Les mer fra bloggen her!

Artikkeltags