Hardt arbeid - til liten nytte

Arbeidslivet hardner til. Kapitalismens harde klo strammes for hver eneste finanskrise.
Publisert
DEL
Arbeidslivet hardner til. Kapitalismens harde klo strammes for hver eneste finanskrise.

Bli abonnent: Indre+ i 8 uker for kun 49 kroner!

Da faren min var tenåring på slutten av 1960-tallet kunne han bare lese Aftenposten baklengs, velge seg en jobbannonse, dra på intervju og stå med ei arbeidskontrakt i hånda samme dag.

Det var nesten bare å plukke seg en jobb. Og veldig mange som fikk jobb, hadde fast arbeid i samme bedrift fram til de ble pensjonister.

Arbeidslivet i Norge var trygt og godt, ikke minst takket være oljefunnet i Nordsjøen, som løfta en hel nasjon ut av fattigdommen og sikra oss en plass ved de rikes bord.

Sterke fagforeninger og bedriftseiere som var seg sitt samfunnsansvar bevisst var blant faktorene som bidro til at arbeidslivet ble gjennomsyret av forutsigbarhet og gjensidig tillit.

Velferdsstaten var noe det norske folket i alle samfunnslag bygde sammen.

Selv om systemet var kapitalistisk, hadde vi ordnet oss slik at Staten kunne regulerer markedet i visse bransjer - til en viss grad.

Et forvarsel om at kapitalismens tre ikke vokste inn i himmelen, fikk vi tidlig på 1990-tallet.

Jeg har hørt historier om danske tannleger som dro til Norge og arbeida som snekkere. Ikke fordi danskene hadde blitt flinkere til å pusse bissene, men fordi det rett og slett var bedre betalt å jobbe med hammer og spiker i Norge enn med bor og amalgam i Danmark.

Vedkommende tannlege spurte en pensjonert maler jeg kjenner godt om hvordan han skulle sette inn ei dør på Aker Brygge på slutten av pastelltiåret. Ingen hadde spurt dansken om referanser. Arbeidslivet var helt rock'n roll.

Jappetida var over oss. Mobiltelefoner, cabrioleter, bleika hår og Poco Loco i en eneste stor matlei symfoni.

I 1991-92 smalt det. Boligrenta føk opp til over 15 prosent, og Norge opplevde 8 prosents arbeidsledighet.

FEM I SKYGGEN: Hardt arbeid har aldri skadet noen.

FEM I SKYGGEN: Hardt arbeid har aldri skadet noen. Foto:

Norge - og resten av den rike verden - kom seg på beina utover 1990-tallet, og alt var tilsynelatende fryd og gammen igjen.

Fram til 9. august 2007, da rentene for interbankfinanskreditt steg dramatisk i USA.

Det kapitalistiske systemet er sånn skrudd sammen at hele verden står og faller med det.

Den rike verden, som ikke er så rik lenger, går fortsatt på knærne - og det finnes tilsynelatende ingen medisin som fungerer.

Pasienten er syk, og doktoren, les: Verdens statsledere, gir sjuklingen ei likgladsprøyte.

I Norge presses hele tida folk i arbeidslivet av arbeidsgiverne og politikerne. Kravene er beinharde.

Det nedbemannes over en lav sko, samtidig skal stadig færre løpe stadig fortere, og skape enda større resultater på bånnlinja.

Dersom du blir sjuk, er du en unnasluntrer. Dersom du er uheldig å havne i ledighetskøen blir du utsatt for en Kafka-prosess og et skjemavelde som fordrer både sterk tålmodighet og en utdanna skalle.

Samtidig melder stadig flere seg ut av fagforeningene.

"Jeg ser bare på hva som er igjen i lommeboka mi. Hva har fagforeninga noensinne gjort for meg?", spurte en gang en arbeidskollega meg for en del år siden.

Jeg opplyste ham om at vi høyst sannsynlig hadde måttet jobbe 12-timersdager seks dager i uka for knapper og glansbilder dersom ikke fagforeningene hadde eksistert.

Ingen driver butikk på veldedig basis.

De siste åras utvikling, med midlertidige ansettelser og forsøk på angrep på tariffavtaler, viser at arbeidslivet ikke er noen lek på roser, eller hva det nå heter.

Dessuten virker det på meg som om konsern/bedriftsledernes samfunnsbevissthet på generell basis er på vikende front i 2016.

Dersom det ikke tjenes nok penger i Norge, selges konsernet til utlandet, for der finnes det billigere arbeidskraft.

Du kan like det eller ikke like det. Jeg - for min del -  liker det ikke.

Arvesølv som for eksempel Ringnes og Freia, er solgt ut av landet. Uten at verken politikerne eller Andersen på Skarnes og resten av gutta på gølvet kunne gjøre en damn shit.

Jobben min er forholdsvis trygg ennå, men det er tungt å tenke på at jeg ikke kan gjøre noe særlig aktivt for at den ikke forsvinner med et pennestrøk i framtida.

Samtidig som verdens rikeste land har kjørt seg inn i ei blindgate, strømmer millioner av flyktninger fra Afrika gjennom Europa. De har mye mindre enn oss, og er herja av krig og elendighet - i tillegg til sult.

Vi er ikke der ennå, men dersom dagens utvikling fortsetter, og vi trur at vi fortsatt kan leve av oljereserver som snart er tomme, og som snart ingen lenger trenger, kan vi snart bli nødt til å rykke tilbake til start i bortskjemte Norge også.

Da har vi snart ikke engang ei lue å holde i hånda.

"I dag har du arbete och lön - men i morron, så kanske du får gå. Miljonerna som svälter i världen utanför, står bara lite längre ner i samma hål", sang Mikael Wiehe og Björn Afzelius i 1988.

Vi rykker stadig nærmere sannheten.

Da fatter pensjonerte seg for seks år siden, hadde han arbeidet 30 år for samme arbeidsgiver.

Jeg har arbeidet ti år i samme konsern i 2016.

Kanskje jeg får 20 år til, kanskje ikke, men jeg ottes for hva slags arbeidsliv ungene mine skal kaste seg ut i i framtida.

Dette blogginnlegget er ment som en hyllest til alle samvittighetsfulle, dyktige og ærlige slitere som gjør så godt de kan i norsk arbeidsliv.

Å gjøre så godt du kan - dag ut og dag inn - er snart ikke godt nok lenger. Dessverre:

Med lue under armen


Jeg vokste opp på ei arbeiderklassebru

Jeg jobba hardt som faen til fabrikken rant ut i grus

De ga jobben min til en annen mann

På halve lønna mi i et annet land


Da jeg spurte hvorfor det måtte være sånn

Hvorfor må det bestandig gå ut over oss på bånn

Er dette bra for fedrelandets økonomi?

Fikk jeg til svar at "Det driter aksjonærene i"


Kan du høre oss, hører du?

Nå bærer det til Nav, skrekk og gru

Jeg mista jobb, bil og hus

Da en fyr ti tusen mil borte klikka på ei mus


Han hadde aldri møtt meg

Han spurte aldri om min mening

Som en kålmark, klam, glatt og seig

Han smilte idet han slakta - etter nitidig trening


Valgurna er ingen garanti

For at vi får demokrati

Politikerne roper seier når kun halvparten har stemt

Nå er det tilbake til lua i hånda og håret rette veien kjemt


Vi har ingen sikre jobber når økonomien er global

Grensene våre er stengt for flyktninger, men markedet er oppe

IMF, NFF, IOC, FIFA og WTO, jeg hører disse ordene overalt

Mørkemenn og gangstere som går over lik, lar seg ikke stoppe


De deler profitten mens verden brenner

Nød, tørst, elendighet og sult

Hvordan erstatter jeg dem med mine venner?

Den dagen godhet og rettferdighet blir kult


Fritt etter NPWA (B. Bragg)

Artikkeltags