Jeg tenkte «hvorfor skal mannfolka ha all moroa» – og så ble jeg like godt med!

JEGER: Marianne Mørch Grahn med Elsa, Ebba – og dvergdachsen Lille My i midten. Foto: Privat

JEGER: Marianne Mørch Grahn med Elsa, Ebba – og dvergdachsen Lille My i midten. Foto: Privat

Artikkelen er over 1 år gammel

BJØRKELANGEN: Ute i skauen kan du møte denne dama.

DEL

2 måneder for 49 kroner! Lokalavisen når det passer deg.

Vel å merke hvis du er tidlig oppe. Hun har gjerne sekk på ryggen, rifle over skulderen – og to harabikkjer i los.

Marianne Mørch Grahn (44) er nemlig harajeger.

– Det er ikke mange damer med samme hobby som deg?

– Nei. Jeg er ofte eneste dama, og på jaktprøver er det én eller maks to av oss. Men forleden var jeg med på damekampen som norsk harehundklubb arrangerte på Harestua. Og der var det jo bare damer.

– Hva sier du? På Harestua?!

– Ha-ha-ha, ja. Faktisk!

– ...og hvordan gikk det?

– Vi vant, Elsa og jeg.

– Elsa? En venninne med samme hobby?

– Neida, Elsa er finskstøveren vår. Vi har to; Elsa og Ebba. De er søstre.

– Er de flinke harahunder?

– Ja, de er absolutt brukbare. Jaktchampions begge to, og utstillingschampions både i Norge og Sverige.

– Hva er fint med harajakt?

– Det er å være ute i naturen, med jakt som formål. Det er soloppgangen, solnedgangen – vi er ute i mange timer – og å følge med på hvordan hundene jobber. Bål hører også med!

– Hvordan begynte det?

– Det begynte med at mannen min Per og jeg overtok harehunden etter faren min da han døde i 1990. Per ble bitt av basillen, og var mye borte på jakt. Det irriterte meg litt. Jeg tenkte «hvorfor skal mannfolka ha all moroa» – og så ble jeg like godt med. Nå har vi fått en felles interesse, så ved frokostbordet kan diskusjonen gå om hvor vi skal slippe til helga og hvordan den siste losen gikk.

– Har du skutt hare selv?

– Ja, men bare to. Naturopplevelsen er like viktig.

– ...og hvor slipper dere i helga?

– Antagelig Rømskog, men det er litt problemer med ulven, så vi slipper helst ved hytta vår på Koppang.

Artikkeltags