– Heretter skal båndet på, det er helt sikkert.

Ordene tilhører Aleksander Sether.

29-åringen og samboeren Dyveke Sandbekkbråten har bodd på Butjernkollen på Setskog siden 2020.

Med på flyttelasset hadde det unge paret den 11,5 år gamle hunden Mio.

Onsdag satt Sether i nettmøte med jobben, da hunden pep ved verandadøra.

– Han liker seg som regel i sola. Jeg gikk og åpnet for ham mens møtet pågikk. Mio pleier aldri å gå utenfor tomta vår, så han går uten bånd, forklarer Aleksander.

Dette var i 12.30-tida onsdag.

Etter en halvtimes tid var møtet over.

Sether hørte ikke noe til hunden, men regnet med at Mio befant seg i solveggen som vanlig.

Da han etter hvert skulle ta seg en joggetur, og ikke så hunden på eiendommen, begynte den opprinnelige bjørkelangingen å ane uråd.

Verandadøra sto fortsatt åpen, men etter å ha sjekket hver eneste rom i huset, var ikke Mio innendørs heller.

Rastløsheten bredte seg

Etter å ha saumfart hagen uten resultat, begynte rastløsheten å bre seg i kroppen.

– Jeg ble redd. «Finner jeg ham ikke nå, får jeg dårlig samvittighet. Jeg kunne tross alt bare ha kneppet på ham et bånd, så hadde vi sluppet denne kommersen», tenkte jeg, forteller Sether.

Etter å ha utvidet søket rundt hele feltet og på de vanlige turstiene i skogen, var fortsatt hunden som sunket i jorden.

Etter å ha møtt flere naboer, ble også disse med i manngarden etter Mio.

– Noen tok med seg firehjulingen og tok seg en tur i skogen også. Det var rørende at så mange ble med og lette etter Mio. Det setter vi veldig stor pris på, presiserer Aleksander.

Samboeren la så ut bilde på de lokale Facebook-gruppene Rømlingen og Vi i Aurskog-Høland, der hun etterlyste Mio.

Disse ble delt mange ganger, men klokka gikk, og da den var blitt 19.30, var det ennå ikke livstegn å spore fra Mio.

Det var likevel noe som murret i Aleksanders bakhode – en mulighet han ikke hadde undersøkt.

– Jeg så at naboen hadde besøk av håndverkere og visste at de også hadde en svart hund. Tanken streifet meg så vidt i løpet av dagen, men jeg tenkte «Nei, det er for dumt!». Da faren min (Jørn Erik Sether, journ.anmrk.) besøkte oss på kvelden, for å hjelpe til, nevnte jeg det for ham. «Da går vi bort og banker på, og sjekker det ut», sa fatter, forteller Aleksander.

Så et kjent fjes!

Naboen var ikke hjemme, men da Sether-duoen tittet inn gjennom vinduet i gangen, så de et kjent fjes innenfor de fire veggene: Mio!

– Jeg ble rimelig letta. Det raste noen kilo fra skuldrene mine da jeg så ham gjennom vinduet, for å si det sånn!

Etter å ha prøvd å ringe naboene uten resultat, tok hundeeierne seg friheten å lete etter en ekstranøkkel.

Den ble funnet, og gjensynsgleden var stor og gjensidig da døra ble låst opp.

– Det ble MYE hundekos den kvelden, forsikrer Aleksander Sether.

Han bebreider ikke håndverkeren som tydeligvis trodde Mio tilhørte naboene.

– Han har sikkert sett Mio, som for én gangs skyld hadde tatt seg en liten ekspedisjon på egen hånd, kalt ham til seg, og låst ham inne i det huset han trodde han hørte hjemme i før han dro. Selv om hundene våre er temmelig ulike, har de jo samme farge. Det er fort gjort, og når enden er god, er allting godt, konstaterer en lykkelig hundeeier.

Lærdommen er at det heretter blir halsbånd på Mio.

– Ja, det blir jo konsekvensen. Det er aldri for seint å bli klok av skade – heldigvis. Dette er en ubehagelig opplevelse jeg aldri ønsker meg igjen, avslutter Aleksander Sether.