Norge har for tiden en miljøvernminister som bemerker seg. Alle merket vi oss hans engasjement i henhold til britiske miljøutslipp (Sellafield), og alle ser vi hans iver etter å framvise Norges virkelige villmark, hvor naturkreftene råder. I sommer fremviste Aftenposten bilde av andre nasjoners ministre iført dykkerdrakt og ligge duppende i fjæra på Svalbard. I bildets periferi ante vi konturene av de bevæpnede turguidene.

Børge Brende lytter til naturvernorganisasjoner i sitt arbeid. Hans intensjon om å skåne verden for skadelig miljøutslipp og bevare og forsterke det urnorske i Norge, åpenbarer seg klart.

Konsekvensene av å forsterke det urnorske er årsaken til den sterke debatten som nå pågår især i østlandsregionen. Rovdyr skal ha en mer fremtredende plass i den norske fauna.

Ulveforvaltning har kreert to sterke fronter som på begge sider høylydt flagger sitt budskap.

Den ene siden har et klarsyn for de negative konsekvensene ved rovvilt i vårt boområde og motpolen er opptatt av å fremme en økende bestand, især av ulv.

Media både nasjonalt og lokalt, har brakt oss oppslag med dynamitt i seg. Påstander om utsetting av ulv, er ulven ekte eller observerer vi hybrider. Blir det lagt ut giftåter og foregår det ulovlig jakt på ulv? Ja, media gir oss virkelig stoff å reflektere over og det eneste vi lesere sikkert kan konstatere ar at i debatten finnes det fundamentalister og fanatikere. Når det gjelder siste hendelse om påkjørsel av en fortsatt «groggy» ulv forårsaket av ned - doping i merke-øyemed, tidligere på dagen, antar jeg at denne hendelsen var en ulykkeshendelse. Jeg tror ikke noen vil velge å påføre bilen sin materielle skader som man selv må bekoste skadeoppretting av. Det var uheldig at føreren unnlot å melde fra om hendelsen, men han ante vel hvilket sirkus han ville bli delaktig i. Så er det faktisk slik at det foreligger en ny rovviltmelding ute for høring. Blir meldinga iverksatt slik den nå fremstår, vil det få reelle konsekvenser for især oss som er bosatt i Aurskog-Høland kommune. Kommunens ordfører og administrasjon med innspill fra de politiske partiers gruppeførere har utarbeidet en uttalelse til denne meldinga.

Jeg oppfordrer pressen til å belyse dette dokumentet, da jeg tror den vil sette ord på mange av de generelle tankene vi som bor i Aurskog-Høland har. Selv undres jeg over hvorfor det er slik at ulveforvaltning skal være et statlig ansvar mens annen rovdyrforvaltning har sin hjemmel hos fylket. Her i kommunen utøves jakt som en rekerasjonshobby, samtidig som den gir landbruksnæring mulighet til en ekstrainntekt i en anstrengt landbruksøkonomi. Derfor er det ikke underlig at man synes det er leit å observere halvspiste elgkalver og ihjelrevne rådyr. Det er en trist hendelse å høre at hundelosen stilner og deretter finne sin jaktassistent, turkamerat og familiemedlem ihjelrevet og man forstår at døden har vært en smertefull opplevelse. Av den grunn er det leit at Rømskog kommune ikke får fellingstillatelse på ei ulvetispe de har observert tatt hund gjentatte ganger. I alle levende flokker er det skadedyr. I skogens viltfauna er det ikke utøvende psykiatere. Av den grunn tror jeg det tjener biologisk samspill å avlive slike individer. Det er faktisk slik at vår kommunes største lekeplass og turområder ikke er utstyrt med sandkasser, lekeapparater og asfalterte gangstier.

Det er våre skogområder alle kommunens boligfelt og gårder ligger inntil. Det gjør noe med oss mennesker hvis vi ikke lenger kan benytte dette området fritt. Tanken på at bærturen ikke lenger er trygg og koselig, og at barna våre ikke er trygge der de tumler rundt i skogbrynet, er ikke appellerende. Dette blir konsekvensen hvis vi godtar ynglende ulv uten å peke på det negative menneskelige aspektet. Vi vet fra Russland og India at når skogens eget spiskammer avtar, er menneskebarn utsatt for å bli ansett som et godt herrens måltid, især for ulv. I farvannet av ulv kommer bjørn. Opplevelsen av å komme imellom ei binne og sin bjørnebaby er noe de fleste av oss ikke vil oppleve på vår søndagstur. Jeg er viss om at denne rovviltmeldinga som nå foreligger, vil gjøre noe med vår bosettings-struktur. Den oppvoksende generasjon vil antagelig ikke bli en ny særnorsk turgenerasjon da de opplever at i skogen kan man ikke ferdes fritt.

Det er trist for landbruksnæringa i kommunen at sau på beite ikke lenger kan være ei ny nisje på grunn av økende rovviltbestand. Våre nabolands rovdyrpolitikk medfører allerede mange streifdyr i vår region og med det er sauehold faktisk ikke tiltalende lenger. Dessuten synes jag å observere at den ulv som kommer til syne i våre områder ikke er tilfreds med sitt revir.

Jeg tror den ønsker seg tilbake til sine store landområder som Finland og Sibir, hvor den kan vandre i uendelige lange skogsområder uten stadig å måtte bli forstyrret av tettsteder som er menneskebefolket, på sin vandringsvei. Bernkonvensjonen kan også forstås dithen at Norge allerede har oppfylt intensjonene om rovdyrbesetning befinnende seg i våre norske skoger. Slik jeg oppfatter den, behøver vi ikke strebe etter ynglende ulv i østlandsregionen.

Jeg er viss om at ingen er særlig hipne etter å ha ulv i hæla. Og det medfører at vi må ta til orde før en ufornuftig forvaltning får fast grobunn. Vi som bor i Aurskog-Høland vil ikke at bestemmelser skal bli tredd nedover hodet på oss. Vi vil ikke at uheldige hendelser blir tolket som forbrytelser verre enn tap av mennesker og kriminalitet og mord mot mennesker. Media følger disse sakene ofte fra en subjektiv vinkel.

Jeg ser at slik journalistikk er en konsekvens av den «skandalepressen» som har nådd oss fra USA og Storbritannia, især. Vi forbrukere er nysgjerrige og vil lese, se og høre om actionfylte hendelser. Det må være lov å fortelle om hva som forringer ens livskvalitet uten å bli ansett som en sær, sidrumpa bondetamp fra grisgrendte strøk. Ytterliggående uttalelser og spekulasjoner tjener sjelden saken, men i lovprisinga av ytringsfriheten må vi også kunne la slike uttalelser krydre vår mediehverdag uten at vi lar oss vippe av pinnen, for sakens egentlige kjerne.

Bosatt i Aurskog-Høland som jeg er, vil jeg til slutt få uttale at jeg håper aldri å få oppleve Miljøvernminister Børge Brende med reisefølge og væpnede lokale grunneiere som turguider, på ulvesafari, i mitt boområde.

Takk for oppmerksomheten.