I snart 40 år har undertegnede reist på skoler, musikkskoler (cirka 40) i flere kommuner og fylker, stemt pianoer/flygler og gjort diverse andre oppgaver.

Det er ikke til å unngå å se forfallet som har vært, noe er vel naturlig, men mye er rett og slett hærverk.

Jeg er den ene uken og setter i sammen instrumenter som er maltraktert på det verste, for så og bli ringt etter to-tre uker senere for å reparere de samme instrumentene igjen.

På en skole ble et instrument til 70.000 kroner revet fra hverandre i løpet av fem år.

Jeg har ikke peiling på hvor mange ganger jeg var der.

Veldig ofte hører jeg at det er «de derre», eller at «de derre» ikke har noe på skolen å gjøre.

Det er helt riktig, disse stakkars barna/ungdommene har ikke noe der å gjøre så lenge skolesystemet ikke klarer å tilrettelegge undervisningen for dem.

Jeg skylder ikke på lærerne, de gjør så godt de kan.

Jeg tror også at de fleste har kompetanse til å ta seg av dette problemet, men de har ikke nok tid og midler til å klare det.

Her er det et stort behov for nytenking.

Jeg var selv ikke særlig skoleflink, og fikk føle dette på kroppen.

Veldig ofte følte jeg meg mindreverdig, og kan som et eksempel ta dette med matematikk eller brøk.

Jeg forsto ikke helt dette, klarte ikke å konsentrere meg, ble stressa og sov nesten ikke den natten før jeg skulle på skolen og bli hørt.

Bli hørt var for meg å stå oppe ved tavla hvor jeg offentlig ble dumma ut, mange har sikkert hatt den samme følelsen.

Ikke før jeg begynte i korps og lærte noter, klarte jeg brøkregningen.

Jeg var rytmisk og forsto dette igjennom min musikalitet.

En kombinasjon mellom mine egenskaper og læring.

Undervisningen på skolene burde bygges på et system hvor hver enkelt elev i prinsippet tildeles arbeidsoppgaver som står i forhold til vedkommendes faglige og menneskelige egenskaper og kunnskaper.

Vi har alle en rekke uutnyttet og uoppdagede potensialer.

Taperne eller våre omgivelser fører disse menneskene ofte inn i båser og mønstre som de ikke ønsker å være i.

Resultatet er følesen av tomhet, utilstrekkelighet og avmakt.

Man blir et produkt av sine egne tanker og som en taper hver dag opplever man hele tiden nederlag.

Tenk den enorme entusiasmen som ville råde i skole og yrkesliv dersom hver og en av oss fikk den nødvendige opplæring for å bevisstgjøre oss valg av studium og yrke i samsvar med våre individuelle, positive evner og egenskaper.

Jeg tror skolene og samfunnet hadde spart seg for mye hærverk og mange problemer.

Skolene ville bli et bedre sted å være for mange, samfunnet også.

Myndighetene (byråkratene) vil fjerne spesialskolene, de burde alle ta seg en tur til Kjelle videregående skole på Bjørkelangen, kanskje de forandrer mening.

Denne skolen er et prakteksempel på å tenke annerledes.

Etter et lagnt yrkesliv, 50 år til nå, forstår jeg hvorfor mange av de som sitter og bestemmer over våre liv ikke har kunnskap til å sette seg inn i hvordan vi ikke skoleflinke har det, i og etter skolegangen.

Fordi det ikke har vært i den situasjonen selv, beklageligvis.

Mange burde straffes for de livene de har ødelagt.

Materialismen og hjemmene må også ta en stor del av ansvaret.

Vi er alle sammen fra fødselen av, hver og en av oss, utstyrt med viktige egenskaper og evner gitt oss gjennom vår genetiske arv som det, på en eller annen måte, er behov for i samfunnet.

Hilsen

Kjell Boy Næss

Ikke skoleflink. men har klart meg ganske bra likevel